Hei!
Jeg er bipolar og for tiden ekstremt langt nede. Jeg vil ikke snakke med noen, og vil bare være alene. Jeg skjønner at dette er dumt, men det er sånn jeg er. Jeg føler ikke det hjelper noe å snakke med noen om hvordan jeg har det. Problemet er at jeg har en kjæreste, som reagerer ekstremt på dette. Han sier ting til meg som gjør at jeg får ekstremt mye skyldfølelse. Når jeg forsøker å forklare hvorfor og hvordan jeg har det, så bare er han rett og slett ekkel mot meg ved å si at «du elsker meg ikke, fortjener jeg ikke kjærlighet?». Jeg sier jo, jo selvfølgelig. Men alikqvell får jeg bare drit mot meg som gjør at jeg får dårlig samvittighet og skyldfølelse. Dette selv om han vet at skyldfølelse om alt og ingenting er det jeg sliter mest med. Han hører ikke etter, og retter hele samtalen mot hva jeg gjør mot han, om jeg prøver å fortelle hva dette gjør mot meg og hva jeg trenger i disse perioder, som er litt rom.
Hva skal jeg gjøre???? Gi meg tips om HVORDAN jeg kan nå frem?

Kommunikasjon. Du kommuniserer dine behov. Han lytter til de. Han kommuniserer sine behov til deg. Du lytter til han. Du ser han. Han ser deg. Om det er vanskelig for deg å møte hans behov, finner dere en balanse. Om det er vanskelig for han å møte dine behov, finner dere en balanse. Slik unngår dere krasj.

Jeg lider av depresjon, og har opplevd det som ganske vanskelig å være i et forhold. De gode periodene kommer og går, og som deg liker ikke jeg heller å snakke med noen når jeg er langt nede. Jeg trekker meg tilbake, isolerer meg, jeg blir et annet menneske (selv om jeg er meg selv, men jeg er jo syk, ikke sant). Dette er vanskelig for en kjæreste å gå gjennom, og jeg hadde selv blitt frustrert og oppgitt om jeg hadde en kjæreste som trakk seg tilbake uten å kommunisere med meg, som jeg ble usynlig for i de dårlige periodene. Jeg hadde jo ønsket å hjelpe og støtte, og om jeg ikke hadde fått gitt omsorg til kjæresten min når han går gjennom noe vondt, hadde jeg også følt meg veldig dårlig. Man føler seg hjelpeløs og utilstrekkelig. Det er vonde følelser, og det er en kjent sak at om man ikke har det bra, går det ofte utover ens nærmeste. Det gjør det derimot ikke riktig.

Du er for tiden ekstremt langt nede. Du vil ikke snakke med noen. Men, du har en kjæreste og han bryr seg om deg. Om du ikke snakker med han og stenger han ute, skyver du han bort, og det er nok derfor han får inntrykk av at du ikke elsker han. Han trenger kanskje bekreftelse på at du fortsatt bryr deg om han, men at du trenger tid for deg selv. Det krever av han at han er tålmodig og stoler på deg.

Hva du skal gjøre er opp til deg selv, men å inkludere han og snakke med han er det jeg vil anbefale deg å gjøre. Uansett hvor vanskelig eller tungt det er. I en relasjon må man jobbe sammen, du kan ikke bare "stue han bort" når ting går dritt. Det jeg skriver nå er ikke noe jeg skriver for at du skal føle deg dårlig eller få dårlig samvittighet, for det du gjør er ganske normalt å gjøre og en ofte naturlig reaksjon når man har det vanskelig. Problemet med det er at du gjør deg selv mer vondt på sikt, for dette er jo naturligvis belastende for deg når du allerede har en dårlig periode.

Å slite med dårlig samvittighet og ha skyldfølelse for alt mellom himmel og jord kjenner jeg meg veldig godt igjen i, men etter en god del år i terapi har jeg gitt slipp på den delen av meg selv, heldigvis! Det er befriende å leve uten. Det er enkelt for meg å si nå, men prøv å ikke føl skyld eller skam over hvem du er, hvordan du reagerer, hva du tenker og føler. Det er som det er.

Snakk sammen og finn ut av det sammen. Det kan jo hende at han ikke forstår en dritt og trenger en tydelig forklaring på hvordan du har det og hva du trenger. Det kan også hende han er en dritt, haha, og at du burde kvitte deg med han. Men det kan ikke jeg si for sikkert basert på det du skriver. Slik jeg ser det elsker han deg og vil deg det beste, men klarer ikke gi deg det og blir frustrert når han blir avvist, kanskje.