Hallo :-)

Jeg hakke brukt dette her forumet før, men NÅ trenger jeg hjelp..

En av venninne mine gikk rett bak ryggen min og kontakta Barnevernet på meg. Hu har to døtre på 7 og 10 år. Dattera mi på snart 9 år er på besøk hos dem nesten hver dag... Barnevernet kontakta meg siden de hadde fått en bekymrings melding i slutten av desember av venninna mi.

Kjenner at jeg ble svikta av venninna mi og dattera mi. De skal finne et beredskaps hjem til hu og Barnevernet ignorerer meg. Jeg tror egentlig at noe må feile dattera mi siden hu snakker hele tida, roter huset og er slitsom. Hu snakker bare om dumme ting. Hu har mange venner på skola og hu drar på besøk hos dem. Vi får aldri no besøk. Faren hennes syns det samma om hu og hu er der ikke noe. Barnevernet ville ikke at hu skulle bo der heller siden han drikker alkohol hele tida.

Den ene dagen kan jeg elske dattera mi og neste dag hate hu fordi hu oppfører seg dårlig. Da blir jeg bare illsint på hu. Legen sier det er pga jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Pga følelsene mine til mine nærmeste i live går opp og ned hele tida. Og fordi jeg ofte vil ta livet mitt og ikke veit hvem jeg er heilt. Han sa at man får det der i ung alder. Har ikke merka det før.

Veit ikke hva jeg skal tro for no. Han kjenner ikke dattera mi og hvor slitsom hu er. Men hu kan også være verdens beste i blandt å. Hva kan jeg gjøre for no? Jeg hakke venner fordi de har svikta meg og ikke noen å snakke med..

Det høres ut som det er en del underliggende problemer her. Det er åpenbart ikke et stabilt forhold du, eller far har til datteren deres.

Jeg vil ikke si venninnen din har sviktet deg, hun er bekymret for helsen din og barnet. På denne måten så kan dere begge få hjelp til å finne en god, stabil hverdag.

Det er også helt normalt for ett barn på 9 år å være rotete og energisk.

Man kan si mye om barnevernet, men de er her for å hjelpe oss, ikke splitte.

Hva tenker du er det beste utfallet for din situasjon?

Hva skjer hos deg FØR du blir illsint på datteren ? Og hvordan takler du at datteren reagerer på din illsinte reaksjon ? Det er ikke uvanlig at barn har dager som er noe grå og vanskelige. Hva er det spesielt datteren reagerer på ? Noe som trigger dårlig oppførsel ? Det er langt ifra sikkert at datteren vet hva som er god og dårlig oppførsel, men heller et forsøk på å bli sett og hørt. Kan tenke meg til at hun trigger på at stemmenivået øker og at hun får beskjed om å være ordentlig. Kanskje noen for tydelige ord. Dette er ingen kritikk til deg, men hun roper trolig om å bli forstått. Jeg tipper hun føler på mindreverd, at hun ikke betyr noe og ikke har en stemme som blir hørt på. Det at drikking er inne i bildet kan ha gitt noen episoder hvor datterens opplevelse av sinne trigger hennes adferd. F.eks. fjern vinflasker/alkohol som evt står til pynt. Snakk om hva alkohol kan gjøre med folk, forsøk å få henne til å snakke om hva hun oppfatter som rart og vanskelig. Og forsøk å holde hodet kaldt, kun et rolig tempo og ikke-sinne vil øke muligheten for å få frem årsaken til «de dumme tingene» hun prater om. Det er i tilfelle en årsak til at hun prater om «dumme ting» når hun er på besøk, og ikke med deg. Igjen ingen kritikk mot deg, men la barnet styre samtalen og spør barnet med åpne spørsmål - ikke lukkede spørsmål. Åpne spørsmål er: «hva tenker du om ?» og «hva mener du». Mens en lukket variant er «du mener vel» eller «du tenker vel slik ?» (....slenger du inn «som vanlig» i den lukkede, så blir det enda værre). Spør barnet ikke bruk jeg-sier, du gjør.

Mitt inntrykk av teksten er at det virker som du/dere har litt vel voksne forventninger mtp utagering til en ni-åring. Det er jo en årsak til at hun er litt vel sint av og til, altså noe hun undres/plages litt med. Hun tar kanskje skyld selv for at mor/far ikke bor sammen slik som venninnen, eller at hun tror vanlig adferd er å være sint og bestemt.

Derfor undres jeg om hva som skjer hos/i deg FØR du blir illsint på henne. Kan det være noe der som kan forklare både dine reaksjoner og hennes oppfatning av seg selv og oppførsel.

Tror at vis dattera mi hadde vært mere rolig ville det ikke vært no problem. Venninna mi og barnevernet går i mot meg no..

Jeg veit ikke hvorfor jeg blir illsint på hu. Har mye stress i livet no. Hu blir redd og griner av det. Sier hu må holde stilt når hu gjør det. Barnevernet ga meg ikke no sjanse til å forandre meg. De hadde 2 samtaler med meg å dattera mi. Har ikke no voksne forventninger til hu som du sier. Barnevernet sa atte jeg ikke tar no ansvar for oppførselen min. Nå blir hu tatt fra meg.

Forstår at du opplever dette som ille og forferdelig. Kanskje det er mulig å se at med litt mere hjelp til deg, så kan kanskje situasjonen være annerledes om en stund.

Årsaken til at datteren reagerer som hun gjør, er den du må lete etter. Datteren blir redd og gråter av din adferd, og du sier at hun må være stille og slutte å gråte. Igjen må det være en årsak til gråten, hva er årsak/kilde ? Jeg tror det blir lettere å akseptere at datteren kan få det litt bedre i en periode hvis du også får mer hjelp til å få tak på hva som skjer i deg når du blir sint/opprørt.

Men bevares, skjønner at det er trist å bli fratatt datteren. Så det er forståelig. Men, jeg (og andre her) leser litt trøbbel her; som du muligens ikke er fullt ut årsak til, men delvis.

Har du ikke undret deg over hvorfor barn ikke kommer å besøker datteren til dere ? Kan det være fordi det er barn som ikke vil eller tørr å komme til dere ? Kan det være noe i stemning/adferd hos deg som er årsak ? Kan det være at det skjer noe hos deg du ikke er helt klar over kan påvirke barns opplevelse av usikkerhet. Kan det være at datteren føler seg mere fri og velkommen når hun besøker andre ?

Det er forståelig at det over kan være provoserende og oppfattes som kritikk. Men forsøk å se,oppfatte, reagere og oppleve situasjonen fra en niårings ståsted. Tror du det ser likedan ut som fra ditt ståsted ?

mye bra
nidelven
jeg
er prinsipielt
imot at et barn
ikke skal
få lov å gråte
når jeg gråt som liten
fikk jeg juling/bank
ja og helt til
jeg sluttet å gråte

Gråt har en årsak/kilde, og den bør man finne ut av. Har man slått seg, så er det en årsak - er det ikke åpenbart fysisk påførte kilder til gråten, så må man som foreldre finne ut av årsak sammen med barnet. Fysisk vold for å stopp gråt er selvsagt ikke bra. Ikke bra det som har skjedd med deg Alien, helt forkastelig adferd fra dine tillitspersoner.

Bare for ordens skyld. TS har IKKE beskrevet at hun slår datteren, ei heller har jeg beskrevet at gråt ikke er tillatt.

Til TS: jeg vil jo tro at det vært mere enn to møter som har utløst denne reaksjonen, bl.a. med alkohol på farssiden og muligens påtakelig adferd også i skolesammenheng. Og; barnevernet bruker jo (med rette) å være litt føre-av med hensyn til barnet. Dermed virker det kanskje hastig besluttet fra ditt ståsted, men trolig en større rekke tegn og varsler enn du kanskje antar. Altså ikke bare venninnen alene. Håper du/dere finner ut av dette, slik at det er mulig å finne en best mulig løsning for barn først og fremst, så også deg.

Med en personlighetsforstyrrelse vil kanskje utgangspunktet være litt annerledes for deg enn for andre. Men din datter på 9 år er ikke ansvarlig for dine følelser. F.eks roter hun ikke for at du skal bli frustrert og sinna av det, hun gjør ikke det mot deg, hun ser ikke ting slik vi voksne gjør - akkurat som andre barn. Hun er et barn, og hun fortjener ikke at du prøver å sammenligne henne med noe annet enn et barn. Sier dumme ting og er rotete? Det kan man vel si om alle barn hvis man ikke evner å se dem som barn, men sammenligner barnet ut ifra sine egne kriterier.

Hvordan hadde du det når du selv var barn? Ble du selv f.eks kalt dum, sett ned på, stadig kritisert og avvist? Eller andre ting som kan være likt det du føler mot din datter igjen i ulike situasjoner?

Så.. hvis du prøver å sette deg inn i din datters situasjon - hvis du som barn hadde fått høre at din far "ikke gadd å være med deg" og at moren din ikke elsker deg ubetinget, men bare når du oppførte deg på en måte som var tilfredstillende nok for henne, fikk høre at du var dum - og sikkert stadig kritisert på andre områder.. hvordan hadde du følt det?

Har hun noen andre omsorgspersoner i livet som er stabile, trygge og som hun kan snakke med hvis det er noe hun synes er vanskelig hjemme? Skjønner at hun har åpnet seg for venninnen din, og jeg vil regne med at det har kommet frem flere ting enn de du beskriver i samtaler med barnevernet. Barnevernet hasteflytter ikke en 9-åring ut av hjemmet på det tynne grunnlaget der.

Kan du selv se for deg at datteren din ville hatt det bedre i et hjem der hun ikke ble sett på og behandlet på den måten du ser på og behandler henne?

Du sier også at venninnen din har sviktet deg, har hun prøvd å snakke med deg om noe av dette før hun sendte bekymringsmelding?
Kan det tenkes at hun ikke har gjort dette MOT deg, men FOR datteren din for å beskytte henne fra noe hun mener en 9-åring ikke skal oppleve?

Hvordan reagerte du/snakket du til barnevernet? Nektet du å samarbeide eller å innse at det kanskje var et problem i relasjonen mellom deg og din datter som du som voksen var nødt til å ta tak i og jobbe med/få hjelp til?

Bruker du unnskyldninger, legger skylden på alle andre og denne psykiske lidelsen din som grunn til og bortforklaring på din oppførsel?

BV har da gjort sine feil før de, og det kan jo være tilfellet her også - men det er viktig at du er ærlig, kanskje spesielt ovenfor deg selv. Ta tak i dette, skaff profesjonell hjelp - jobb med deg selv og gi alt du har for å fikse det .. så vil du få datteren din tilbake. Og da kan du begynne på den virkelig store jobben - som er å reparere forholdet mellom mor og datter. Når alt kommer til alt så er det vel ingenting som hadde vært bedre enn at det ble en lykkelig slutt for alle :)