Jeg er en mann som har et nokså vanskelig og komplisert forhold med min mor. Det er vanskelig å sette ord på det, men jeg skal prøve.

Min mor er utlending og i hennes hjemland har de en nokså alternativ måte å oppdra barn på enn her i Norge. Jeg ble tuktet mye da jeg var barn. Min mor hadde en kort lunte og var ikke nådig med å kjefte og slå. Jeg husker at jeg var veldig redd henne når hun var sint. Jeg husker at jeg måtte løpe ut av huset og gjemme meg i hagen ved en anledning. Jeg hadde også et skjult gjemmested i rommet mitt der jeg pleide å gjemme meg.

Hun skiltes fra min far og jeg ble boende med pappa i tenårene. Jeg mislikte sterkt å besøke henne. Samtidig har jeg sterke motstridende følelser for henne; jeg er såret og bitter over den elendige barndommen som jeg fikk, men samtidig vil jeg at hun skal bli lykkelig og leve et godt liv her i Norge. Min mor er fra et land med en utpreget æreskultur, - og der denne æren manifesterer seg i hvor vellykkede barna blir. Og det har jeg: Jeg har jobbet hardt og presset meg selv i hele mitt liv. Jeg holder på med en lang universitetsutdannelse, og jobber inntil jeg kollapser av utmattelse om kveldene. Jeg vet at min mor er veldig stolt av meg derav, og det gjør meg glad. Men samtidig føler jeg en dyp sorg og utilfredshet ved det hele.

På grunn av min barndom og oppvekst har jeg slitt mye psykisk i mitt liv. I tenårene var jeg veldig syk og tilbragte mye tid alene. I voksen alder (jeg er 24) har jeg slitt mye med tilbakevendende depresjon og angst. Jeg har gått i behandling hos psykolog ved en rekke anledninger, men det ser ikke ut til at noe hjelper.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde vokst opp i en normal familie med en normal, omsorgsfull og kjærlig mor. I hele mitt voksne liv har jeg lengtet etter omsorg, forståelse og aksept og trøst. Spesielt når jeg har det vanskelig så kjenner jeg på disse dype lengslene. Det ser ikke ut til at jeg noensinne kommer til å få disse tingene i livet mitt.

Det kjentes godt ut å få skrevet de her tingene. Det finnes ikke noe egentlig formål med denne teksten. Men om noen der ute har opplevd noe av det samme, så del gjerne dine opplevelser og historier.

Klem.

Jeg kjenner meg igjen i en god del av det du skriver, kommer selv fra en familie som forventer at du ikke skal sitte i ro - heller alltid være i gang med noe.
Det førte til at jeg jobbet livet av meg og møtte veggen og tislutt endte opp som ufør. Studerer og jobber litt fremdeles, men tar det nå i mitt tempo :)
Hadde selv en far som ble så sint på oss barna at han kastet sko og diverse mot oss, og vi løp ut i skogen og gjemte oss. Barnevernet hadde nok kommet inn i bildet om jeg tystet, men tenker at det som har vært får bare være.

Hei. Jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg er 23 år gammel, men føler meg som en 32 år gammel person. Jeg får mye press og høye forventninger fra min mor. Hun er asiater... Hun kommer fra en helt annen kultur enn meg. Barndommen eller oppveksten har vært vanskelig for meg. Jeg har mye ansvar og oppgaver. Jeg studerer nå ved siden av dette "harde" arbeidet hjemme. Det er veldig mye stress. Jeg har blitt psykisk sliten at helsen min er lenger ikke i form som før. Jeg har opplevd mye i barndommen som har påvirket meg mye nå i livet...

Så du er ikke alene. Mother prob? Well... high five!

Lykke til! Håper det ordner seg.

Jeg syns det er trist det moren din hsr utsatt deg for og derfor har du nok blandede følelser for henne at du er splittet.Du er glad i henne samtidig høres det ut som bitter.Den måten hun har vært mot deg slik har andre på en måte lært henne opp.jeg er ikke sp sikker på at moren din mener hun har gjort noe galt el har hun visst anger,Hun vil du skal lykkes og helt klart alle foreldre vil jo barna skal lykkes men det fins grenser og det er ikke det som identifiserer deg som menneske utdannelse selv om i dagens samfunn skal man være vellykket men viktigst er å være godt menneske.Måten moren din har behandlet deg har jo skapt problemer hos deg derfor er du splittet og at alt er komplisert for du er jo også glad i henne,Har du tatt opp dette med henne i ettertid? sagt til henne om dårlige minner?

Takk for tilbakemeldingene, hastalavista, Lamanda 2, og Mrsfreak1983. Det er trist å høre at det er andre som har opplevd lignende, og som sliter derav. Samtidig er det en viss trøst i å vite at man ikke er alene om lidelsene sine i denne verdenen. Håper det får bra med dere alle.

Til mrsfreak1983: Hun har faktisk sagt unnskyld og beklaget seg ved et par anledninger. Men selv liker jeg ikke å snakke om det med henne, det er vanskelig å forklare hvorfor. Så jeg jeg har pleid å avfeie som en bagatell når hun har begynt å snakke om det.

På en måte er det bra at hun har sagt unnskyld for da vet hun at hun har gjort noe galt.skjønner du syns det er vanskelig å prate med henne om det og starter å baggatelisere.men har du noen å prate om dette med nå noen andre?