Skriver dette fordi det er noe som plager meg, og som ikke ser ut til å bli bedre.
For å si det først: min mor er egentlig bare snill og et veldig godt menneske. Men, jeg sliter i forholdet til henne. Jeg er nå i starten av 30-årene, og flyttet for noen år siden fra min hjemby til en annen småby 2-3 timer unna. Ser foreldrene mine med jevne mellomrom. Nå er de på besøk, og det er derfor jeg velger å skrive dette nå. Til trodd for at min mor bare er snill og god, er hun veldig mye som person. Skravla går konstant(føles det som), og når det ikke prates, går hun rundt og nynner(ikke musikalsk, men bare lyder). Dette henger nok sammen med en del indre uro hos henne. Jeg holder til tider på å bli sprø. Kjenner at jeg tappes for krefter når vi er sammen. Hvis jeg selv er litt sliten, etter f.eks en krevende arbeidsdag eller dårlig søvn(pga barn som ikke alltid evner å sove ordentlig natta gjennom), blir ting ekstra ille. Må ofte trekke meg tilbake for å få litt ro. Føler det aldri er stille når de er på besøk. Blant tingene hun gjør er at alt som skjer må kommenteres på. Ikke i utgangspunktet på en negativ måte, men f.eks hvis vi ser på tv, må alt som skjer gjentas og kommenteres. Og pga litt nedsatt hørsel, er stemmen hennes til tider nokså høy og. Jeg merker godt at alt dette også påvirker barna. I dag, etter å ha vært hjemme fra barnehagen med de hele dagen, var kveldsstell og legging en kamp. Kjempeslitne barn som var survette og vanskelige. Jeg mistenker at de også blir slitne av konstant lyd. Skriver dette mest for å lufte meg, men hvis noen har liknende opplevelser eller tanker om hvordan en kan tilnærme seg dette, hører jeg gjerne fra dere. Som sagt, min mor er bare snill og grei, og jeg ønsker ikke å såre henne. Hun er veldig følsom av seg. Ønsker ikke å skape noe splid, men føler jeg må gjøre noe...

et dilemma dette
hvordan si fra
uten å såre henne
du må kanskje bare
prøve deg frem
har dessverre intet
annet råd å gi deg
det er vanskelig
men husk om hun blir såret
hun kommer over det liksom
lykke til ;)

Ser du beskriver situasjonen som krevende og at det går utover barna dine. Sånn skal det ikke være.

Mitt beste råd er å ikke treffes så ofte. 1 gang i måneden eller mindre burde holde, ellers kan du ta en telefon i ny og ne. Såret blir hun nok uansett, men prøv å forklar på en rolig og hyggelig måte at dere har litt ulike personligheter og at du og spesielt barna dine trenger litt avstand. Om hun spør om detaljer sier du akkurat det du beskrev her ''Du trenger ikke å forklare alt som skjer på tv-en, snakke så mye og høyt. Vi hører deg.'' Eventuelt anbefale et høreapparat.

Du sier hun er en snill person og at dere ellers har det fint sammen, så jeg håper det ordner seg for dere. Hun er nok veldig glad i dere, derfor hun ønsker å bruke mye tid med dere. Dette gjør hun nok ikke bevisst og hvis hun ønsker like mye tid med dere som nå, må hun endre litt på holdningen.