Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst og depresjon hindrer meg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst og depresjon hindrer meg

april 12 2015 - 23:54
Jeg har slitt med angst, depresjon og alt som følger med de siste 8-noe årene. Har nådd det punktet nå hvor jeg bare er tom, depresjonen har gått fra lammende tristhet til følelsesløshet. Jeg kjenner ingenting, jeg vet ikke hva følelser er lengre. Alt er bare tomt og likegyldig. Får verre perioder hvor tomheten blir tung og noen stjeler energien og søvnen. Angst er den eneste følelsen jeg kjenner igjen, får panikkanfall i ny og ne og generelt - ustabil og kjip. Er i koma og det er så ille at jeg til tider savner panikk anfallene bare fordi den intense redselen jeg kjenner når jeg tror jeg skal dø hvertfall er å føle noe.

Sitter fast i mitt eget selvhat. Klarer ikke godta at noen skal være glad i meg, bry seg om meg eller i det hele tatt mene noe positivt om meg. Samtidig krever jeg at alle skal gjøre meg til første prioritet. Med engang noen avlyser en avtale velger noe annet foran meg, hva som helst, så bare rakner det. Jeg blir helt knust og forstår ikke hvorfor jeg i det hele tatt forventet at noen skulle bry seg om meg når de så tydelig hater meg, selvfølgelig gjør de det, hvorfor skulle de ikke? Det er som om alt jeg har fortrengt bare bobler opp på en gang.

Jeg overtenker og overdramatiserer og er en bitch av en venninne og driter på alt som kan minne om et forhold.

Jeg vil så sårt ut av denne sirkelen. Jeg vil vite hvordan det er å VITE at noen bryr seg, at noen hadde blitt knust om du døde, at noen savner deg når du er borte, at noen har lyst å ha deg i livene sine. Jeg er så ensom, og det er min egen feil.

Jeg klarer ikke slippe noen innpå. Jeg klarer ikke be om hjelp da jeg fysisk ikke klarer ytre ordene som beskriver hvordan jeg har det. Jeg lever i en fasade, for alle andre er jeg denne utrolig glade, sosiale jenta som alltid har hatt venner. Jeg klenger meg til ideen om denne sosiale glade jenta og klarer ikke bryte med den. Klarer ikke innrømme at i vanskelige perioder drikker jeg til jeg sovner, spyr opp middagen, skjærer meg for å se megselv blø og får så kraftige panikkanfall jeg hallusinerer og tror jeg skal dø.

Jeg trenger å ha noen der, trenger at noen bryr seg. Er det noe jeg kan gjøre? Jeg er så lei av at alt skal være likegyldig med meg frem til jeg selv snur det til en periode av meg som river ned min egen fasade. Jeg trenger hjelp men jeg tørr ikke spørr om det, jeg tørr ikke gå til legen, jeg tørr ikke si noe. Trenger en venn eller en kjæreste.. Noen som overbeviser meg om at jeg er verdt noe. Er det håp i det heletatt? Hva kan jeg gjøre?
Avatar

Har det som deg.......

april 13 2015 - 02:28
Jeg føler det samme og mye annet ogsaa.
Hadde vært fint om vi kunne snakket litt sammen.
Mann 36 med tøft oppvekst/fortid bak meg og har vært psykisk syk i 18 aar.Jeg er optimist likevel paa en rar maate, men mine forventninger til livet er skrudd av.
Avatar

Re: Angst og depresjon hindrer meg

april 13 2015 - 12:41
Kjenner meg igjen i det med å ikke tørre å spørre om hjelp, og ikke tørr å gå til legen.

Selv ble jeg, for 7 år siden, mer eller mindre tvunget av familie å søke profesjonell hjelp. Resulterte i 1 uke på avlasting på DPS Vinderen, medisiner, psykiater (1 år), depresjonkurs og psykiatrisk hjelpearbeider fra bydelen i flere år...

Før alt dette skjedde var det helt avgjørende at jeg fortalte til 1 person, merkelig nok min stemor som har litt peiling med sånne ting, at jeg trodde jeg har fått depresjon.


Akkurat det første steget, å si det til noen som har litt stå på vilje og som du stoler på, er absolutt allertyngst men også allerviktigst.

Første 2 dagene på DPS-avlastning var også helt forferdelig, men jeg opplevde at det gikk ganske raskt litt bedre. Tror man aksepterer rett og slett at man har et problem og startet prosessen å gjøre noe med det. Og tar tiden man trenger...


Hvis man ikke er så heldig å ha 1 som du kan fortelle det til: husk at det er helt vanlig, titusenvis av mennesker har det samme som deg, ikke skam deg. Ta kontakt med fastlegen din. Anbefaler også psykisk hjelpearbeider fra kommunen/bydelen (fastlegen din hjelper deg med det). Jeg har hatt 3 forskjellige psykisk hjelpearbeidere og alle 3 var utrolig flinke...Psykisk hjelpearbeidere kan hjelpe deg med alt mulig; også bare som støttekontakt, ha noen å prate med.

Håper du klarer å samle mot til å ta det første, vanskeligste steget. Etter det kommer du nok også til å få mye bedre; og du kommer nok til å treffe en del flinke, veldig snille fagfolk som vil hjelpe deg.

Lykke til!


-er mann, 44 år gammel; er litt i samme båt for tiden; må bestemme meg nå om jeg skal ta en ny runde med hjelp etter 7 år, eller prøve å klare meg selv :-)

Avatar

Takk

april 13 2015 - 13:16
Tusen takk for at dere tar dere tid til å svare, betyr mye!

Jeg klarer bare ikke se for meg at jeg går til legen, at jeg skal legge ut om alt til masse forskjellige folk.. Går det ikke an å gå direkte til en psykolog? Føler det er tryggere.
Avatar

Re: Angst og depresjon hindrer meg

april 13 2015 - 14:11
Takk for at du delte dine tanker! Du er ikke alene med å føle seg tom og følelsesløs; jeg har akkurat det samme; og er av og til ustabil som bare det; men husk at du ikke er rar; ikke skam deg.

Tørr ikke å si noe om det er mulig å gå direkte til psykolog. Håper andre kan svare på det:-)


Jeg måtte for øvrig fortelle samme historier mange ganger til forskjellige personer. Men det var ikke så veldig negativ egentlig; det hjelper ganske mye å prate om det; å få det ut, selv om det er det samme du forteller hver gang. Første gang du må fortelle alt kan være litt tungt; sånn var det hos meg ihvertfall; mye gråting men men...Det er også helt vanlig.


Vi har på en måte allerede startet prosessen med å få det bedre, bare ved å tenke på det; akkurat nå må vi bare ta det vanskeligste steget, å søke hjelp. Litt teit at hele prosessen starter med det allervanskeligste men sånn er det bare...


For øvrig er det også mulig å ringe diverse psykisk nødtelefoner...Jeg googlet litt på psykisk akutthjelp i Oslo hvor jeg bor...De kan nok også hjelpe deg med spørsmålet om å gå direkte til psykolog...

(beklager hvis jeg skriver merkelig norsk-lang historie som ikke er så viktig)
Avatar

Takk igjen og igjen

april 13 2015 - 19:25
Det varmer så utolig å få slike tilbakemeldinger!

Jeg har så utrolig lyst at det bare skal være over og at jeg skal kunne leve normalt. To venninner avlyste avtaler med meg idag og jeg tar det så utolig tungt. Har en kjip periode nå, så har ikke energi, får ikle sovet skikkelig, vil ingenting. Kjenner bare at det må til men jeg får pustevansker bare av tanken. Spurte en av de "ansatte" på siden først og ble så stresset av svaret om at jeg bare måtte åpne meg og fortelle fastlegen alt at jeg begynte å gråte. Forstår liksom at det er umulig, så utrolig uoppnåelig. Det knyttet seg i brystet bare jeg fikk beskjed om at en av de ansatte her hadde svart meg, og jeg antar de er mer vanlige mennesker enn utdannede leger og psykologer. Det er så vanskelig.. Jeg forstår ikke hvordan det skal gå?
Avatar

Re: Angst og depresjon hindrer meg

april 13 2015 - 20:57
Veldig bra at du tok et steg ved å kontakte en av de ansatte på siden.
Jeg var også helt knust de første gangene jeg snakket med noen; spillte liksom ingen rolle hva de sa, jeg ble uansett helt satt ut.
Men stol på meg, det kommer til å bli lettere; det er bare det med starten som er utrolig vanskelig.

Har lyst å spørre deg om du har familie? 1 som du kan si til at du sliter? Som eventuellt kan ringe for deg, og kan bli med første gang du møter lege eller psykolog?

Hvis ikke, hadde jeg kanskje ringt nødtelefon; rett og slett si at du sliter og at du tror du trenger hjelp; de har råd.

5 uker siden opplevde jeg kjærlighetssorg i tilleg til depresjon; jeg var nære å ta kontakt med akutthjelp; jeg googlet "psykisk akutthjelp" i byen jeg bor i. For å si at jeg er i psykisk krise og å høre om de kan hjelpe meg med hva jeg må gjøre...


Kanskje det handler også om å si til deg selv: ok, nå har jeg et problem; akseptere at jeg har et problem, jeg må gjøre noe. Og drit i hva som kan skje ved første kontaktene, ingenting er rar i vår tilfelle...Det er lov å gråte, være fortvilet osv. Ingenting er rar.
Jeg klarer å sove heldigvis, men jeg klarer nesten ikke å spise. Veldig bra diett må jeg si:-)


Det med "ønske å leve et normalt liv" var noe jeg har sagt veldig ofte til psykologer osv...Ble alltid diskusjon om hva egentlig kan kalles for normalt...Alle har sine problemer...

Kanskje nå gjelder det bare om å få det bedre med deg selv. Det er prioritet. Jeg har satt relasjoner og et normalt liv på vent...Jeg må få det bedre først...Og det kan bety at du må bli litt egoistisk, venner som ikke forstår hva som skjer. Mange som jeg har snakket med, som er litt i samme situasjon, sier det også: man blir egoistisk. Jeg personlig er villig til å bli litt egoistisk; hvis jeg fortsetter å føle meg dårlig, blir alt bare dårligere...

Kan gjerne chatte med deg, hvis du vil; det er bare å ta kontakt; kanskje det hjelper oss begge 2.

Uansett en varm klem til deg. Vi er ikke alene; flere har det som oss.

Til forsiden