Hei,

Familiefar til 2 her.
Det var det enkle, nå over til det vanskelige. Jeg er i et forhold med moren til barna mine, som ikke fungerer som det burde. Det har jo selvfølgelig tider hvor ting går greit, men det når aldri opp til et nivå hvor vi bygger hverandre opp og kan respektere å forstå hva den andre opplever og har av prøvelser.

Vi kommer fra 2 forskjellige kulturer, og har totalt forskjellig metoder for å løse oppgaver på. Begge er i båten sta, og begge ønsker at den andre har tydelige rutiner.
Vi kan aldri våkne og være sikker på at den andre har krefter til å delta i rutinene. For min del føler jeg at jeg selv blir trass, siden jeg ikke kan stole på at hun orker å delta. Jeg føler at hun alltid skyver barneoppdragelsen over på meg, siden jeg jobber på hjemmekontor.
Selv ser jeg ikke annet enn en PC og barna i løpet av dagen får verken mosjon eller noe, siden jeg tappes helt for krefter i forholdet. Jeg har bedt om at vi går fra hverandre, men da blir det skikkelig turbulens, det virker rett og slett umulig for meg å komme ut av forholdet.
Jeg er på et stadige nå som ikke er bra mentalt for meg og barna. Jeg er rett og slett for sliten. Men jeg kan ikke klage, da det er min skyld at jeg ikke klarer å opprettholde en sunn livsstil for meg selv. Jeg prøver meg i blant på yoga om kvelden, da sitter hun i stolen og ler hånlig av meg.
Jeg har og litt sosial angst, det vil si at jeg føler meg uvel sommen med mennesker jeg ikke kjenner. Det gjør foreldre livet vanskelig som krever mye oppfølging, siden hun er fra en annen kultur, så vil ikke hun ta del i noe av det der.
hun hadde en periode for noen år siden hvor hun aktivt jobbet for at jeg skulle bli sint, det var alltid på kvelden når vi skulle legge oss. Hun kom med beskyldinger om det ene og andre. Til slutt fikk jeg nok og ringte moren min for å fortelle henne at du hun hevdet ikke var sant. Da esklarte problemet i stedet for at det ble lagt dødt. Jeg sa at hun kunne se å komme seg ut.
Det endte med at hun dro på krisesenter, og dagen etter henta barna og tok med seg de. Jeg fikk ikke tak i hun på 2 uker og var i totalt sjokk. i løpet av de 2 ukene bare rablet det ut tilsomme teoirer om det ene og andre jeg hadde fått fra netflix dokumentarer.
Vi fikk til slutt ordnet opp, men hun flyttet hjem igjen. De nattlige beskyldningene tok slutt etter det, men tillitten er ikke som den burde være. Jeg fikk tilbakefall fra sjokket flere ganger.
Jeg kan bare si at jeg føler at det ikke er noe mer liv i meg, jeg føler meg som en ødelagt algoritme. Jeg skal ikke legge skyld på andre, men jeg ser ikke hvordan jeg skal få livet tilbake slik vi lever. Jeg vil ikke gjøre noe som gjør at barna mister fotfeste de har til dette stedet og det de kjenner. splittes vi, vil hun aldri splitte som venner, og jeg kan ikke ta den risikoen, da blir det bare pga min egen helse. barnas beste er om foreldrene er "venner", er de uvenner vil alt være nyttelsløst.

Hei,

Er denne meldingen ment for vår meldingstjeneste, og ikke her i vårt Forum? I så fall forsøk å sende det til oss ved å trykke "Skriv til oss" på vår forside.

Hilsen Administrator

Det beste for barna er at foreldrene er glade og friske og takler hverdagen. Dere blir kanskje ikke venner av å skilles, men det høres ut som om dere blir ikke akkurat venner av å bo sammen heller. Og da er det kanskje din mentalhelse som bør ta første prioritet, for barnas skyld om ikke annet.

Det er en helt jævlig situasjon med ingen gode løsninger. Men noe må endre seg. Har dere prøvd parterapi? Evt terapi alene?

Det høres ut som du holder ut samlivet bare for at kona ikke skal bli en uvenn og at du i realiteten allerede må takle det meste av det praktiske selv. Hvis dette er tilfelle, så hadde jeg kontaktet en terapeut for å sortere tankene dine og få styrke til å se mulighetene for å trekke deg ut.