Hver gang mørket senker seg og jeg legger hodet på puten undres jeg over om jeg hadde sluppet å gråte hvis jeg hadde satt mer pris på vennene mine. Hver morgen når svetten fra en urolig natt størkner undres jeg over om jeg kunne sett frem til denne dagen hvis jeg hadde satt mer pris på vennene mine. Jeg gav dem alt, ofret alt, men følte de ikke brydde seg om meg som jeg brydde meg om dem. Det er gruven jeg stadig faller i, også nå. For jeg trenger ikke å komme først, men så har de alle ørten andre ting før de møter meg, ting som blir vanskeligere å unngå med tiden, en tid hvor båre veier skilles ytterligere av jobb og utdanning. Jeg savner dem, men har fått for mange sjanser. Jeg husker da politiet sto parat fordi de trodde jeg bar våpen, for jeg har stått med både kniver og glasskår og truet. For hva som kan virke som oppmerksomhet, også fra samtalene vi har hatt i ettertid. Jeg prøver å summe meg, men forstår ikke dette helt selv. Og nå står jeg her helt alene, våkner opp til den samme jævlige dagen etter den andre, ingen endring, ingen forskjell på pandemi eller ikke. Jeg står opp til en dag uten mening, uten jobb. Jeg har en venn jeg heldigvis har bevart, men min oppmerksomhetssyke har drevet han vekk. Han lever jo et eget liv. Jeg hadde godtatt det om jeg visste han ble, visste at vennskapet vårt faktisk hadde en «i morgen», men hver dag føler jeg at det kan rakne med min ustabilitet, min kroniske negativitet, og da har jeg ingen. Jeg står på kanten av stupet, men har hatt superlim under føttene i 24 år. 24 år og jeg lever fortsatt. Det er da noe, men det er kun fordi jeg er utmattet hver dag, for utmattet til å avbryte. Jeg ser ingen ende på lidelsen.