Obs! Langt innlegg kun skrevet for å få det ut. Kanskje noen andre føler på mye av det samme her..

Jeg har nylig vært i min siste konfirmasjon på min mor sin side. Det er utrolig godt at det er siste. Jeg ser på meg selv som en ganske A4 person. Jobber 8-4 på kontor, har samboer og katter. Hverdagen går til husarbeid/hagearbeid, litt turer, strikking, venner, bøker og serier. Jeg trives med mitt rolige liv, jeg har mye bagasje fra en dårlig barndom. Jeg har et sinneproblem som jeg jobber med og blir fortsatt av og til trist når jeg tenker på mobbingen og min dårlige oppvekst i hjemmet. Jeg har kuttet kontakt med min far som ofte hadde raserianfall og var mye borte fra familien. Jeg har også et litt anstrengt forhold til min mor som ikke er spesielt kjærlig.
Så kommer vi til slekta der ingen onkler/tanter er skilt og alt er fantastisk (som man vet om). De er alle ekstremt glad i sport/trening. De springer/sykler lange distanser/spiller fotball/går langrenn. De konkurrer mye og er veldig opptatt av å sende snapper av seg på en fjelltopp og når de vinner enda en medalje..
Jeg har nok arvet roligere gener fra min far som er veldig overvektig, så jeg har alltid følt meg utenfor sammen med slekta der alle har en aktiv og kjærlig familie. Slekta og min mor er veldig opptatt av at vi alle skal møtes flere ganger i året og være aktiv sammen, men jeg trives ikke i deres sine selskap fordi det blir så mye skryting av hverandre og alle familiene er "lykkelige"
Jeg føler meg så normal blant venner mens med slekta føler jeg meg bare ødelagt og ubetydelig. ☹

Sikkert ikke noe trøstende men, slapp helt av.
Kos deg med det du liker. Ikke la deg bli presset av "familiens lykke".
Du er sikkert opptatt neste gang de skal møtes! Så koser du deg ekstra mye:)

Tusen takk, det hjelper mye :) De er utrolig flink til å få meg til å føle meg som dritt så nå er jeg endelig ferdig med de.