Jeg sender ofte meldinger når jeg er full. De er på ingen måte ufine, men jeg er redd det kan oppfattes som trakasserende når mottakerne er mennesker jeg ikke har sett eller hørt fra på flere år, fordi jeg selv valgte å slette dem fra telefon og sosiale medier. Jeg skriver navnene eller numrene deres i bevissthet, så velvitende om at jeg gjør det. Jeg kan ikke bruke unnskyldningen om at de var øverst eller at det var de som var rette personer for kommunikasjon. Jeg har ingen annen grunn enn den triste: jeg savner dem. Det er ingen logisk forklaring, for relasjonene var verken fine eller minneverdige, foruten mine ekstreme sinneutbrudd de heldigvis ikke har vært vitne til, men sikkert hørt om (people talk!). Jeg bare savner dem, fordi det minner meg om hva jeg kunne ha vært, hva livet kunne ha blitt.

Jeg sletter samtalene etter hver gang jeg fylletekster, for å unngå at forhastet kommunikasjon forekommer, men jeg vet jo at det kommer til å skje igjen likevel. Jeg drikker for å glemme dem, men ender opp med å kontakte dem i fylla. Det gir ikke helt mening.

Ikke ta dette som det beste råd, men du kunne jo prøvd å sende en åpen og ærlig melding om det du skriver nå. forklar hvorfor du sender dem melding, og at du har et savn til dem. Det er ikke ment for at du skal bygge opp relasjonen igjen, heller det at du da kan være tydelig på hvor de har deg henn, og du kan bevege deg videre med senkede skuldre.

Det er en tanke jeg ofte har. Jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg.