OK, jeg prøver.

Over flere år (mange år siden nå) lastet jeg ned bilder og video av unge jenter i starten av tenårene.

Hvorfor? Har gått litt i terapi. Jeg er ennå ikke 100% sikker, men ganske. Barndommen var preget av fraværende og deprimerte foreldre, og episoder av misbruk av noen eldre bekjente. Det er en forhistorie, ikke en unnskyldning for noe som uansett er galt.

Jeg ble tatt, mistet jobben og satt en tid i fengsel.

Parallelt hadde jeg (og har) kone og barn som jeg elsker, og som det ikke kunne falle meg inn å gjøre noe mot. Jeg skjønner om det er vanskelig eller helt umulig å tro på eller forstå.

Først nå, mange år etter, går sannsynligvis ekteskapet i oppløsning. Føler jo at det bleknet fort etter de første få årene sammen, og vel i realiteten fikk nådestøtet da dette ble rullet opp.

Avsky meg – det er greit, jeg har helt sikkert tenkt det samme om meg selv som du tenker.

Hvordan lever man med seg selv og tar best mulig vare på barna når man har gjort noe sånt? Hvordan forholde seg til en kone som glir bort / vil vekk / er ødelagt av dette? Alt i meg vil dø eller isolere meg i en hytte i skogen, men for deres del kan jeg aldri forsvinne. Jeg har satt meg selv og andre i en umulig situasjon.

Takk for at du leste dette. Ikke kast bort ditt liv.

Dette er et ekstremt vanskelig tema, som mange ikke vil berøre. Jeg syns du er modig som ønsker å diskutere. Det at du spiller med åpne kort viser at du er villig til endring, og det er veldig veldig bra! Jeg skriver et et svar til deg fordi jeg føler veldig sterkt at en slik åpenhet fordrer respons. Det å bli møtt med taushet når man åpner seg for innspill, er bare grusomt! Om vi som samfunn skal komme videre i diskusjonen om hvordan vi kan forebygge seksuelle overgrep i alle valører, må vi begynne med å diskutere hvordan seksuelle overgrep "oppstår". Videre kan vi bli enige om hva vi mener når vi benytter ulike begreper, altså en begrepsdefinisjon, slik at vi kan unngå misforståelser, og derav få en konstruktiv debatt.

Synes MariaTwinSpark skrev mye fint til deg.

Synes også du er modig som tørr å skrive dette innlegget. Risikere fordømmelse, at folk tar avstand fra deg. Risikerer følelser som; avsky, hat, forraktfullhet, bitende kaldhet, at noen er spotsk, spydig og giftig mot deg. Vemmelse, avsky og aversjon.
Mange ord for avstandtagende følelser. Men jeg lurte på å skrive et lignende innlegg som ditt. Ikke samme tema, men jeg ville blitt utsatt for dette av andre. Disse følelsene. Så jeg synes du er ekstremt modig som tørr å skrive og også la innlegget ditt stå. Over tid. Ikke sletter det når du ikke får respons på det. Det ville nemlig jeg straks ha gjort. Avgått ved døden, jeg ble ikke tålt av noen.

Veldig enig med MariaTwinSpark i at det å bli møtt med taushet når en åpner seg for innspill er grusomt.
Å virkelig stå der alene når en over alle ting nesten ønsker/søker fellesskap, forståelse, at noen tåler/kan tåle og utholde en. Dette er mye for min egen regning også, siden det jeg ville skrive ville føre til (etter stor sannsynlighet) det motsatte av det jeg egentlig ville ha. Fellesskap, å bli tålt og utholdt.

Du har kanskje satt deg selv og andre i en umulig situasjon. Men samtidig er det denne situasjonen du er i.
Jeg har ikke noen svar til deg. Skjønner at dette er vanskelig, å leve med seg selv og ta best mulig vare på barna. Og med en kone som sklir vekk fra deg. Jeg tenker jo at du tar veldig avstand fra det du gjorde (lastet ned disse bildene og videoene) du går/har gått i terapi og virker å være bevvist på årsaker. Virker som om du har tatt et oppgjør med det du gjorde og ikke/er veldig bevvist på å ikke havne der igjen. Ikke gjøre det samme opp igjen.
Da hadde det vært fint om samfunnet rundt deg ikke fortsatte å straffe deg i all evighet. Samtidig kan en jo ikke bestemme for din kone og barna hvordan de skal forholde seg.
Men dersom samfunnet var villig til å akseptere deg, at du hadde gjort noe/dette, Men at du kan gå/har gått videre. Noe som skjedde i fortid, så hadde det kanskje vært lettere for familien også.

Jeg vil takke dere som har skrevet noe her fra hjertet. Jeg krever hverken forståelse eller tilgivelse. Men det er godt å høre noen tanker fra andre.

Jeg har selv stilt meg i denne situasjonen, og det må jeg leve med. Det eneste valget jeg har er å ta en dag av gangen og gjøre livet best mulig, både for meg selv og de jeg er glad i.

Høres ut som et veldig bra valg synes jeg. Å ta en dag av gangen og gjøre livet best mulig, både for deg selv og de rundt deg.

Jeg, dette er kontroversielt å skrive, liker jo deg som person utfra det du skriver her. Fordi du tar alt ansvar for handlingene dine.
Det gjør det lettere for ofrene, tenker jeg, når den som begår overgrep tar dette ansvaret.
Jeg vet iallefall at det ville gjort det enklere for meg. Dersom noen gjorde det i mitt tilfelle. Lettere å kunne gå videre. Lettere fordi en ikke trengte å føle på all skylden og skammen.

Tenker forresten at barna dine elsker deg like mye tilbake, og kanskje din kone også. Selv om hun synes det er vanskelig.

Trenger du noen å skrive/snakke med en gang- send gjerne en melding.