Hei alle sammen!

Jeg er en mann i midten av 40 åra som har vært medlem av dette forumet i noen år.
Har ved ujevne mellomrom vært inne og lest litt i forumet og har mange ganger tenkt at jeg burde skrive noe, men aldri gjort det.
Følte at jeg ikke hadde noe glupt å komme med uansett, og der ligger et clue - frykten for å bli dømt og kritisert.
Har også svart belte, tiende dan, i prokrastinering når sant skal sies...

Hvorfor velger jeg å dele min historie nå?

De siste tre årene har vært intense.
En rekke traumatiske hendelser jeg ikke klarte å håndtere skikkelig, kuliminerte nesten i et selvmordsforsøk ut av ren frustrasjon og oppgitthet over manglende evne til å kunne takle livet.
Føler at tiden nå er moden for å lette hjertet mitt her.
Dele min histore og kanskje jeg til og med klarer å komme med noen gode råd til slutt.


Min oppvekst:

Vokste opp i et hjem med gode foreldre. Ingen store konflikter. Dog, en noe overbeskyttende mor, og en far som ikke var så mye tilstede emosjonelt.
Hans mor, tok sitt eget liv på en voldsomt brutal måte da jeg var rundt halvannet år gammel. Det ble liksom ikke så mye plass til en sensitiv og følsom gutt.
Siden jeg var nokså ung har jeg følt meg annerledes og utenfor. Passet liksom ikke inn noe sted. Usikker på hvem jeg egentlig var.
Fra jeg var ca. 6 til jeg var rundt 12 hadde jeg mange såkalte ut-av-kroppen opplevelser. Tradisjonell psykiatri vil kalle dette disassosiasjon.
For meg, var alle disse opplevelsene like naturlig som alt annet.

Det tok en stund før jeg skjønte at dette ikke var noe alle hadde. Dette igjen har gjort meg til et dypt spirituelt menneske.
Troen på at vi er sjeler som har en menneskelig opplevelse sitter dypt forankret i meg.
Dette har i grunn vært en slags trøst når det har stormet som verst...
Mer om det litt senere.

Ble veldig tidlig opptatt av datamaskiner, noe som også ble mitt levebrød i voksen alder.
Å vokse opp på 80-tallet med denne interessen var utrolig givende, og der hadde jeg en far som tidlig så dette og hadde råd til å kjøpe en datamaskin til meg da jeg var 8.
For det er jeg evig takknemlig. En sånn interesse på den tiden og i tidlig alder tiltrakk seg også negativ oppmerksomhet.
Ble mobbet en del av noen gutter i klassen for dette. Dette sammen med at jeg var sensitiv og følsom gjorde at jeg var et lett bytte.
Sto aldri opp for meg selv, noe jeg fremdeles sliter med i dag og jobber med.

Ungdomsårene var preget av naivitet i forsøk på å passe inn. Jeg hadde ikke noe bilde av meg selv og lot meg villig styre.
Jeg husker spesielt godt en jente i klassen som var en slags lederfigur blant "de kule" en gang sa til meg at jeg burde skaffe meg det som da var det ypperste av mote; superloose bukser, bombejakke og Chicago Bulls caps. Husker jeg raste hjem til mamma og tryglet om å få dette.
Bombejakke hadde jeg. Endelig skulle jeg passe inn og bli godtatt! Møtte opp på skolen dagen etterpå, full av forventning.
Gledet meg til å vise jenta i klassen at jeg hadde gjort det som behøvdes. Husker hun så på meg forundret og himlet med øyenene.
Kunne nesten høre henne si: "wow, du er skikkelig pudding ass..."

Senere på ungdomsskolen begynte tilbaketrekkingen.
Med det mener jeg at jeg uteble fra timer hvor jeg visste at jeg kom til å bli utsatt for kritikk eller ydmyket foran hele klassen.
Mattetimene var sånn. Hadde en mattelærer som ikke var spesielt flink til å formidle kunnskap, og jeg husker jeg strevde tungt med å skjønne det hele.
Jeg ble veldig ofte spurt om ting og kunne ganske ofte ikke svare.
Noe som resulterte i at klassen begynte å le av meg, noe jeg også så på henne at hun syntes å nyte, med et smil om munnen mens hun tittet ned i blokka si.
For hennes del var nok dette et tegn på egen usikkerhet, og det var nok deilig å projisere det over på han som bare satt der og tok i mot.
Jeg klarte dog å fullføre ungdomsskolen på vanlig måte og livet gikk sin vante gang på et overfladisk nivå.
På innsiden var det verre.

Det var på videregående flørtingen med rus startet.
Jeg hadde allerede røyket sigaretter siden jeg var 12, og hadde smakt min første øl da jeg var 10.
Ordentlig dritings da jeg var 14, skjenket av "venner" av min far som hadde godkjent at jeg kunne dra på grendefest, vel vitende om at det ville være alkohol der.
Jeg var jo med på det og syntes det var kult, men tenker i ettertid at det nok var et absurd forsøk på å "manne" meg opp.

Har aldri "satt" noe, prøvd LSD eller Ketamin. Utover det har jeg vært borti det meste.
Spesielt flørtingen med amfetamin og psykedelika holdt på å gå skikkelig galt.
Heldigvis "tystet" noen som var bekymret i "dopgjengen", og jeg og noen andre ble konfrontert med dette.
Det ble i grunn slutten på den stien, noe jeg er glad for i dag.
Dessuten ser jeg ut som en bisarr manga-figur i trynet når jeg er påvirket. Umulig å skjule.

Dette var også perioden jeg begynte å utvikle en enda større distanse fra verden. Slet veldig på videregående og klarte så vidt å fullføre første klasse.
I løpet av andre klasse ble det for mye og jeg droppet ut.
Dette igjen førte meg ut i en dyp depresjon som varte en del år, men på et eller annet vis klarte jeg å innse at jeg bare måtte gjøre noe.
Antidepressivaen jeg fikk gjorde ingenting for meg og jeg følte meg som en zombie. Ingen glede, ingen sorg, bare eksistens.
Kuttet de ut tvert, noe som ikke er anbefalt, men jeg var nødt. Klarte det ikke mer.

Sakte men sikkert karret jeg meg tilbake til livet, og på magisk vis, med bakgrunn i all den tiden jeg hadde brukt foran datamaskiner i alle år, landet jeg etter en del år som konsulent til slutt en helt fantastisk jobb. Ikke nok med det. Jeg haddet datet en jente en kort stund og før vi visste ordet av det hadde vi flyttet sammen og ventet barn.
Livet smilte endelig!

Det var også i løpet av denne perioden at min diagnose ble satt. Uten at jeg visste det...


"Voksenlivet":

I ganske mange år gikk det helt fantastisk på hjemmebane, jobben var interessant, folkene kjempehyggelig og miljøet superbra.
Jeg hadde fremdeles mye angst, og det var like ubehagelig hver eneste uke å ha avdelingsmøte.
Jeg kunne få besøk på kontoret, plutselig bli voldsomt selvbevisst og rødme så det nesten pipla blod ut av øynene.
Men, på et eller annet vis, når man står i en profesjonell rolle så klarte jeg å holde kontrollen.
Møtene med ukjente, julebordene og jobbreisene derimot var som mareritt. Smalltalkhelvete!
På utsiden klarte jeg nogenlunde å holde maska, men på innsiden ble det vanskeligere og vanskeligere.
Jeg gruet meg til møter og dukket til slutt ikke opp på julebord, gjerne med en løgn om sykdom i bakkant.
Ble så sykt sliten av folk. Helt tom. Måtte være for meg selv. Lade batteriene igjen.

Én til én samtaler med kollegaer gikk som regel helt fint. Var rolig, klarte å holde angsten i sjakk. Var fullt til stede. Ble det flere, ja da kom styggen på ryggen.
Se, nå ser de at du er urolig. De ser det! Du sier ikke noe, de merker at du er anspent og utrygg. Du må si noe. Nope, fikk ikke frem et ord.
Styggen på ryggen ble bare mer intens med tiden. Jeg hadde følere ute hele tiden. Fulgte med på ansiktsuttrykk, mimikk og så etter bekreftelser på det jeg følte inne i meg.
Fant det alltid, og det gjorde meg vanvittig sliten, lei meg og frustrert. Skal jeg alltid ha det sånn?

Etter en liten stund valgte jeg å søke ny jobb og landet nok en flott jobb som atpåtil var mye bedre betalt. Rart med det egentlig.
I jobbintervjuer var det som om rustningen falt. Jeg kunne merke at jeg til tider ble selvbevisst, men klarte å holde unna.
Snakket fag, snakket mye og det var på en måte trygt. Det hadde jeg kontroll på. Her hadde jeg styringen. Ingen smalltalk.
Jeg hadde faghatten på. En rolle jeg hadde kontroll på og mestret.

Denne perioden var også preget av uro på hjemmebane. Min nå eks og jeg kranglet mye. Klarte aldri å bli enige og jeg følte meg kritisert og nedvurdert.
Dette, igjen, resulterte i at jeg trakk meg mer unna familien. Deltok sjelden på aktiviteter. Begynte å drikke en del.
Aldri på hverdagene, men i helgene kunne det gå litt over styr.
Var aldri synlig beruset hjemme sammen med barnet vårt, men benyttet anledningen om natten i helgene etter leggetid til å drikke til jeg mer eller mindre stupte.
Vi sov også på dette tidspunktet på hvert vårt soverom.

Avstanden til familien ble større og jeg følte meg mer ensom enn noensinne. Dypt inne i meg visste jeg at det jeg gjorde var galt, oppførte meg egoistisk, men jeg var helt handlingsløs.
Gikk på en måte på autopilot. Jobben ble litt avkobling. Jobbet mye på kveldene. Alt for mye egentlig. Tenkte bare på meg selv.
Tiden sammen med familien ble bare mindre og mindre. Flere forsøk på å redde forholdet gikk i vasken.
Situasjonen var fastlåst. Bruddet var et faktum.

Barnet vårt ble informert om at vi skulle flytte fra hverandre etter 11 år, og det var nok her det begynte å skjære seg for hens del.

Første tiden etter bruddet var egentlig ganske fin. Var på en måte som om noe slapp i meg. Omsorgen var 50/50 og ting fungerte bra.
Samarbeidet med mor var bra, bedre enn det hadde vært på lenge. Barnet mitt og jeg har det hyggeligere enn på lenge. Vi gjør masse sammen.
Føler at vi tar litt igjen for det tapte. Jeg forteller også at jeg er lei meg for at jeg var så lite tilstede. Føler at vi kommer nærmere.
Så kom telefonen...

En ansatt på skolen var bekymret for barnet vårt som hadde ytret tanker om selvmord.
BUP blir koblet på, og en stund ser det ut som om det har roet seg.
Så tar det plutselig skikkelig fyr. Lyn fra klar himmel.

Her gjør jeg en lang histore kort. Flere selvmordsforsøk og innleggelser over en lengre periode.
Verden min raser totalt. Det kjæreste jeg har her i livet sliter, og det ser ikke ut til å stoppe, og jeg kan ikke hjelpe.
Hen vil ikke snakke, og vil ikke ha hjelp.

Dette er begynnelsen på en rekke hendelser og utrolig nok et nytt jobb bytte med påfølgende sykemelding.
Etterfulgt av nok et jobb bytte som etter et par måneder ender i nok en sykemelding.
Alt føles tapt. Klarer knapt å ta vare på meg selv. Går til behandling, men det butter. Skyldfølelsen er i taket. Skammen likeså.
Omsorgen for barnet blir etterhvert 100% mors, etter ønske fra barnet selv.

Jeg er overvunnet.

Alt det jeg har følt inne i meg hele livet; at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke takler livet, at jeg er rar og sær, at jeg ikke er verdt noe er nå bevist.
Jeg har ikke noe å leve for lenger. Jeg skaper bare problemer, og jeg klarer ikke å løse de. Det er bedre at jeg bare blir borte så slipper jeg dette forbanna livet.
Psykologen og fastlegen min blir etterhvert så bekymret at jeg blir sendt til akuttpsykiatrisk.
Tenker at nå skal jeg endelig få litt slack. Slappe av. Bli tatt vare på av noen som skjønner.
Jeg vil jo leve, men det er så frustrerende å ikke få det til.
Blir der vurdert og sendt på dør. Jeg var ikke "psyk" nok.

I journalen skriver de at jeg er noe egosentrisk og med noe redusert mentaliseringsevne.
Evnen til å se min egen rolle i det som skjer rundt meg. Jævler!
Men... det ligger noe her. Noe viktig.

Nok et nederlag. Drar hjem, rett på polet, kjøper sprit og drikker meg sanseløst dritings.
Finner frem et belte jeg har og legger det ved siden av meg i sofaen.
Nå skal jeg faen meg gjøre det. Blir sittende. Nølende. Går bort til dørhåndtaket, fester beltet. Det sklir av. Går tilbake til sofaen.
Så, plutselig, er det som om slusene åpner seg. Jeg griner som jeg aldri har gjort før. Mye. Veldig mye.
Sovner på sofaen den natta etter å ha hørt hele Pink Floyds Division Bell.
"High Hopes" fader ut og jeg sovner faktisk med et lite smil om munnen.

Våkner opp på sofaen med århundrets skallebank, men det har skjedd noe.
Det føles annerledes. Lettere på en måte.


Nåtid:

Ting er roligere nå. Jeg er fremdeles sykemeldt, men er på bedringens vei. Går ukentlig i terapi. Jobber med meg selv.
Barnet har det tilsynelatende bra hos mor. Det er i hvertfall det hen uttrykker når vi møtes. Vi har jevnlig kontakt og møtes relativt ofte.
Det fungerer på et vis, og det var nok uansett det beste for alle parter. Jeg var rimelig ute å kjøre en stund, men har det bedre nå. Mye bedre.
Alkoholen har jeg lagt permanent på hylla. Det gir meg ingenting. Kun ubehag. Ikke hjelper det heller.
Røyken stumpa jeg for 12 år siden. Rusa meg har jeg ikke gjort siden videregående.

Som jeg skrev over så ble diagnosen min satt uten at jeg visste det. Denne ble satt i 2006.
Først i 2022 fikk jeg vite dette da jeg møtte opp til vurdering for gruppeterapi, som jeg går i nå.
Der og da føltes det utrolig stigmatiserende og jeg må innrømme at jeg ble både sint og lei meg. Føltes som et svik.
Men etter å ha fått tenkt meg om og lest mer om diagnosen så var det en del brikker som falt på plass. Det stemte helt faktisk. Noe å jobbe med!

Jeg nevnte også innledningsvis dette med spiritualitet, og at dette hadde en vært en slags trøst for meg når det stormet som verst.
Min tro på at jeg er mer enn mitt fysiske legeme ga meg en slags trøst på at det ville ordne seg uansett. Det er bare vanskelig å se når man står midt oppe i det.
Jeg forventer ikke at du skal tro på det, men det er min sannhet. Bare min, og det holder. Finn din bauta. Det er viktig. DU er viktig. Husk det.


Mine erfaringer og veien videre:

Lær å elske deg selv! Ta ansvar for egen velvære!

Selv har jeg levd mesteparten av livet mitt i hodet.
Spunnet tanker så det luktet svidd. Har ikke hatt kontakt med kroppen.
Har liksom ikke helt funnet min plass i verden, passer ikke inn liksom.
Det er visst ikke helt uvanlig det, med denne diagnosen.

Men, diagnose eller ikke så handler det til syvende og sist om egenkjærlighet og at du er bra nok som du er.
Å finne tilbake til deg selv, den du egentlig er. Den er der, tro meg. Slutt å se etter årsaker.
Du vil alltid finne noe(n) å skylde på, og det fører deg ingensteder. Aksepter at ting er som de er, akkurat nå. Aksepter at DU er som DU er. Du ER bra nok som du er.
Introvert? Aksepter det, ikke tro at det er en svakhet. Ta tak i det som kan gjøres bedre. Det du ikke kan gjøre noe med må du bare gi eff i.
Så enkelt er det, men likevel vanskelig. Det tar tid. Selvregulering er en ferskvare, som en muskel som må trenes jevnlig. Med tiden vil det bli enklere.
Det er ikke noen easy way out, du er nødt til å ta tak, ta ansvar og røre skikkelig i gryta.
Det kan høres slitsomt ut, men det gir resultater og en følelse av personlig mestring.

Tilgivelse er også vanvittig kraftfullt, men også veldig sårt for mange. Meg inkludert.
Det er mange mennesker i mitt liv som kunne fortjent både det ene og det andre. Først tilgi deg selv. Tilgi den lille gutten eller jenta i deg.
Det var ikke din skyld. Gi de en klem og fortell de at alt er bra nå. Tilgi dine foreldre. De gjorde så godt de kunne.
Å tilgi personer som kanskje har gjort forferdelige ting mot deg kan høres helt uaktuelt ut, men tenk på dette: Det er DU som bærer den fulle tyngden av det.

En tilgivelse kan gjøres mentalt. Man trenger ikke snakke med vedkommende. I mange tilfeller er det også helt uaktuelt.
Har selv gjort følgende: skrevet navnet på vedkommende på en lapp og sagt noe i retning: "Det du gjorde mot meg var IKKE greit, men jeg orker ikke bære på dette lenger.
Jeg vil være fri fra deg. Jeg slipper deg løs." og deretter kastet lappen i peisen så den brenner opp. Vær oppriktig med deg selv og gi slipp.

Her er litt av det jeg har jobbet med sammen med min traumeterapeut:
Bli venn med følelsene dine. Ikke kjemp mot de. La de komme, og la de herje fritt inne i deg. Bruk tid på å sitte med følelsene dine uten å dømme de. Kjenn ordentlig etter i kroppen din. Hvor befinner de seg? Magen? Brystet? Legg en hånd på stedet. Flytter de seg så flytt hånden etter. Observer de uten å "hekte" en historie på. Sitt så lenge du klarer.
Gjenta ukentlig eller så ofte du klarer.
Lær deg å kontrollere tankene dine. Vit at de bare er tanker. Og på samme måte som følelsene, observer de. Ikke døm de. Ikke gi de mening. Ikke hekt en historie på.
La de passere. Dette kan være ganske vanskelig, men med trening så blir det enklere.

Noe jeg gjør jevnlig: Hold høyre hånd på hjertet ditt og venstre hånd på magen, som om du gir deg selv en klem. Si til deg selv: "Jeg er meg, jeg er her."
Og som jeg lærte av agent Dale Cooper i serien Twin Peaks: Gi deg selv en gave hver dag. En kopp kaffe, en tur ute i sola, en skitur, en epiosode av favorittserien.
Det kan være hva som helst. Dediker den fra deg selv til deg selv.

Til slutt vil jeg si at jeg overhodet ikke er i mål selv enda, og antakeligvis så vil mye av det som er ubehaglig i livet mitt fortsette å være der.
Poenget er å arkivere det lengst bak i bakhodet og ikke åpne den forbanna skuffen hele tiden. Der ligger løsningen og også mestringen.
Vær tilstede her og nå.

Finn din egen vei, tør å vise deg sårbar, søk hjelp.
Sett deg kortsiktige mål som er lette å oppnå. Dette gir deg følelse av progresjon med påfølgende mestringsfølelse.

Aksepter innover, fokuser utover.

Alt godt for 2023 :-)

Interessant lesning for oss som ikke har slike utfordringer og dermed ikke kan relatere direkte til det.

Men hvor har du det fra at det du kaller "ut-av-kroppen" opplevelser er det samme som disassosiasjon ifølge tradisjonell psykatri? (Regner med at det fortsatt er mange i de spirituelle miljøene som driver politikk i det skjulte ved å skape falske fiendebilder, er det fra noen av dem?)

Og har du noen forslag til hvordan andre kan forholde seg til mennesker med denne diagnosen, spesielt de som ikke søker hjelp, men fortsetter å stritte imot?

Hei Frikar-1,

Dette med disassosiasjon er fra egne erfaringer i møte med psykiatrien.
Det varierer dog veldig. Noen er veldig nysgjerrige og interesserte, mens andre igjen hever øyenbrynene og gir meg en følelse av at det bare er noe jeg innbiller meg. At det jeg egentlig har gjort, er å splitte mitt eget sinn som en respons på noe traumatisk og vanskelig og som ikke har noenting med selvinitierte "separasjoner" å gjøre. En overlevelsesmekanisme hjernen bruker for å beskytte meg.

Det handler ikke om fiendebilder eller politisk propaganda fra et spirituelt miljø som vet "bedre" enn psykiatrien.
Antakeligvis er det samme sak, bare med forskjellige vinklinger.

Vanskelig å komme med konkrete råd, men skal prøve.
Som person har jeg alltid vært relativt åpen rundt mine egne plager. Både med de rundt meg og til kolleger.
Har skjønt at jeg trenger hjelp, og søkt det.
Det er jo i nyere tid at jeg har fått vite at jeg faktisk har denne diagnosen.
Har alltid vært preget av angst, gjenvendende depresjoner av ulik styrke og hatt varierende grader av sosial fobi.
Dette er jo tilstander som har fått mere "aksept" i samfunnet og som det har vært fokus på.
Vanskelig å si hvordan det hadde vært om jeg hadde fått vite det allrede i 2006.

Ordet "personlighetsforstyrrelse" smaker litt emment i munnen når du sier det høyt.
Det kan for de det gjelder gi et inntrykk av, og man kan nok også føle på at man har blitt stemplet som "bat shit crazy"
Tror det er viktig å poengtere at forstyrrelsen i seg selv er en samling personlighetstrekk det faktisk kan gjøres noe med.
At man ikke er spik spenna og at det finnes behandling der ute som vil gjøre livet både lettere og fylt med mer optimisme.

Takk for respons!

Når du skriver:

"Noen er veldig nysgjerrige og interesserte, mens andre igjen hever øyenbrynene og gir meg en følelse av at det bare er noe jeg innbiller meg. At det jeg egentlig har gjort, er å splitte mitt eget sinn som en respons på noe traumatisk og vanskelig og som ikke har noenting med selvinitierte "separasjoner" å gjøre. En overlevelsesmekanisme hjernen bruker for å beskytte meg."

så er det uklart for meg om dette er ting som er eksplisitt sagt (og journalført) av behandler, eller om det er din subjektive fortolkning av utsagnene. Og hvis det kun er en subjektiv tolkning, er det typisk for denne diagnosen?

Det virker også rart at du har hatt en diagnose siden 2006 uten å vite om den. Dette må jo være journalført et sted.

Både og.
Har hatt behandlere som eksplisitt har sagt dette (Og jeg regner med det er journalført. Allle journaler og epikriser før 2016 har jeg ikke tilgang på utrolig nok)

Men.. det er nok også en stor del av denne diagnosen at man leter etter skjulte meninger i det som blir sagt.
At man fort kan tolke ting i negativ retning og kjenne på som et "angrep" på en selv.
Om det er typisk for denne diagnosen vet jeg ikke, men kan personlig kjenne meg godt igjen i akkurat dette.
Kanskje spesielt når vedtatte sannheter i en selv utfordres.

Ja, det var ganske overraskende å få den diagnosen presentert sånn over bordet. Ganske utrolig at jeg ikke ble gjort oppmerksom på det da den ble satt.

Blir du nektet tilgang til journalene dine må du kontakte Pasientombudet umiddelbart, for dette er ikke lovlig!

Jeg leste hele innlegget ditt, og det er det sjeldent jeg gjør når de er så lange. Men måtte lese alt! Positivt ment altså.

Jeg føler meg mer varm og mindre alene nå etter å ha lest historien din. Selvom jeg også synes det er trist at du har slike plager.. :(

Tusen takk for at du deler! Kjente meg mer igjen i dette innlegget enn hva jeg har gjort i noe annet, på veldig lang tid!

Hei Heleneharepus,

Bare hyggelig, og tusen takk!

Ja, jeg visste det kom til å bli langt før jeg begynte.
Hadde et stort behov for å tømme meg litt her :-)

At jeg har truffet deg på en positiv måte gjør meg også varm.
Da vet jeg at det var verdt det!

“Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.” – Robin Williams

Den var fin :-)

Kan jeg spørre hva slags gruppeterapi du går i? Hva går den ut?

Sammen med behandler finner man ut av hva man vil jobbe med i gruppa og utfordre seg selv med.
Det kan være alt fra å ta mer plass, sette grenser, ta mindre plass osv..

Ordet er stort sett fritt i gruppa, men behandler kommer gjerne med spørsmål og kan også sette litt dagsorden når det er behov for det. Enn så lenge så føler jeg vel at vi pirker litt i overflaten på ting, og det er jo litt sånn i begynnelsen uansett :-)
Det tar tid å bli kjent, men alle gir uttrykk for at det er godt å være der. Det føles trygt og man kan være seg selv 100%
Anbefales :-)

Går du i noe behandling selv?

Det hørtes egentlig midt i blinken ut for meg. Har gruppeterapien noe navn? Sånn at jeg kan søke opp å lese litt mer om det, derfor jeg spør :-)

Nei, ingenting som fungerer. Det skyldes nok at ingen av behandlerne mine finner ut av problemene mine. Jeg blir misforstått, feildiagnosert og oversett føler jeg. Har gått i gruppeterapi-behandling for en annen diagnose, men den gjorde meg bare enda mer unnvikende...

Så kjedelig!

Jeg gikk for en del år siden i en annen gruppe. Da for angsten og depresjonen.
Var en helt annen type setting som ikke fungerte så bra for meg. Sammensetningen av mennesker ble litt feil.
Avsluttet den før tiden.

I ettertid har jeg tenkt på at det som skjedde der trigget noe i meg, og at det muligens begynte å nærme seg noe som var veldig ubehagelig og kanskje også noe jeg burde ha stått i. Hvem vet?

Uansett så føles det mye bedre nå. Sammensetningen av mennesker føles på en måte riktig denne gangen.
Usikker på om det heter noe spesielt, men skal dit på torsdag.
Kan undersøke for deg :-)

Så bra at det føles bedre ut for deg nå :-) Tror den tryggheten du snakka om har mye å si. Jeg savner det i behandling..

Jeg har avsluttet og unngått mye for å slippe å føle på ubehag, som jeg egentlig burde stått i. Men hva annet skal man gjøre når det er det man er vant til, liksom.

Hvis du orker det hadde det vært veldig fint! :-) takk!

@Heleneharepus

Dynamisk gruppepsykoterapi :-)

Tusen takk! :-)