Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Å lære at man ikke er likt...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Å lære at man ikke er likt...

mars 11 2008 - 02:02
Jeg vokste opp med en mor som lærte meg at jeg ikke var likt...
Jeg var uønskt, en byrde og andre likte meg nok ikke...
Det tok 27 år, før jeg oppdaget at det kanskje var moren min som
så feil... siden jeg hadde vært et barn...
Men i årene etter dette ble det ikke lettere å være meg. Jeg tror fortsatt
at jeg er vanskelig å like.
Jeg er gift og har to barn, men stoler ikke på kjærlighet.
Jeg liker egentlig ikke meg selv, heller. Jeg forstår at andre ikke liker meg...
De som sier at de liker meg, tror jeg ikke kjenner den virkelige meg...
Ja jeg har fått "lære" at jeg tar feil... =) Men hva hjelper vel de ordene, når
kroppen reagerer med angst, nerver og deprisjon? Kroppen min tror det ikke...
uansett hvor mye jeg prøver å tro...
Avatar

Re: Å lære at man ikke er likt...

mars 29 2008 - 02:15
Mamma lærer meg også på en måte. Bare hun sier det ikke direkte, men føler jeg er total uintresant for henne. Siden hver gang jeg prøver å si noe, så begynner hun enten å snakke om noe annet eller forteller hvor flink broren min er. Og hvis hun skal påpeke noe om meg, så sier hun bare at jeg har lagt på meg, eller må skjerpe meg og ikke spise så mye. Husker når jeg fikk kjæreste også, det første hun sa var: "det blir vel slutt snart, ingen holder ut med deg over lang tid" Jeg innbiller meg at jeg skyver det hun sier vekk fra meg, og ikke tar meg nær av det. Hodet mitt sier at jeg ikke skal høre på det hun sier, men når jeg ser meg i speilet hører jeg bare mamma i hodet mitt: "trekk inn magen, du ser høygravid ut, eller at jeg ikke er verdt noe" Vet ikke om dette er noe av det samme som deg, du har vel opplevd noe av det samme i mye større grad. Men skjønner litt hva du mener med at kroppen din ikke klarer å glemme det og ikke tro på det, selv om du vet at det ikke er som hun skal fram til.
Avatar

Re: Å lære at man ikke er likt...

sep 25 2008 - 05:39
6 mnd siden jeg var her nå...

har ikke sovet i natt... ikke i går natt heller...

Det er tøft nå....

Til deg som svarte meg, her.. Jeg ser at du er yngre enn meg...
du er nok tenåring?

Flytt... flytt fra henne. Bryt kontakten...

Det går ikke?

Jo det gjør det! Gå til barnevernet om du er unner 18 år... De plikter å hjelpe deg. Det er psykisk mishandlig og du vil komme innunner "omsorgsvikt". Men jeg tror du er såpass gammel at du vil få hjelp til en hybel, samt noen å snakke med.

Jeg tror ikke du gjør dette... Jeg tror ikke du kommer til å tørre...
Jeg håper du overasker meg!

Du trenger henne ikke. Ja kroppen din ( underbevisstheten)
sier det.. du trenger henne til kost og losji =)
Nei... det gjør du ikke.

Andre vil si... Nei - du vil bli overasket...

Du orker ikke... Nei vel, det er en unskyldning, å du vil ikke orke siden.. En dag må du kanskje klare det, å da er du ikke mindre sliten... tro meg!

Alle de negative tankene du får når jeg skriver at du må vekk!
Du må bort fra henne... jo raskere og bedre...
Hun ødelegger på sikt livet ditt...
deprisjoner, angst, ødelagt utdannelse, karriere, og kanskje ekteskap... forhold... forhold til egene barn... Jo det kan gå så galt!!
Du må ta tak i det selv.
Det er ikke rettferdig, nei.. Men det er dessverre bare du som kan ta tak i dette, å ta de valgene og stegene som må tas, om du skal være i fare for å få det vondt og vanskelig... værre enn i dag....

Det er ikke så ille sier du? Jeg skrev i siste avsnitt her innlednignsvis - alle de negative tankene dine når jeg skriver...

Alle de tankene er moren din som har programert deg til å først velge å tenke...

Tenk selv! Vær egoistisk... Ja du er det i følge henne sant? =)
Så vis henne det. Vis hvor grusomt egoistisk du kan være =)
Da blir jeg stolt av deg. Din fremtidige ektemann blir stolt av deg.
Barna dine vil beundre deg når de vokser opp.

Ikke bli den selvmedlidene som vil ha sympati og stadig prater om sin elendighet, men ikke gjør noen ting for å gjøre noe med situasjonen sin.
Hva slags verdig liv er det?
Liker du de menneskene så godt selv?
De er slitsomme... og bryter deg ned... du må velge egoistisk..
du har et stort beger som må fylles opp med positive relasjoner. Jeg anbefaler deg å være selektiv å heller ha få, men psykisk friske aktive, forståelsefulle og glade mennesker nær deg.

Det er håp... Jeg skulle bare ønske jeg hadde tatt steget som 17 åring... og ikke 27 åring... selv om det også er en liten stund siden nå.

Du vil miste... ja du vil miste flere familiemedlemmer, dessverre. Det er synd. Men du må ofre skal du komme deg fra henne.
Hun har sikkert sin historie som gjør at hun oppfører seg mot deg som hun gjør.. men du må ta ansvar for deg selv, å da må du ta de valg som må til, selv om det blir tøft. Det vil vinne seg på sikt.

Avatar

Re: Å lære at man ikke er likt...

sep 28 2008 - 22:54
Jeg har blitt prentet inn hvor stygg og udugelig jeg er,en skamplett for familie og samfunn.
Har hatt stor skyld og skamfølese. Det går å få det bedre, man må jobbe,ikke gi opp,tåle å tryne for å så reise seg opp,gang på gang. En må tåle å stå i smerten for å komme videre.
Stå på, det som venter er det verdt å jobbe mot.

Det er ikke alltid det er det beste å kutte kontakt,for noen blir det bedre å holde avstand.
For meg har det fungert å holde avstand,samtidig lært meg å sette grenser. Over tid vil en ofte se at noe av det fungerer og da vil en ofte sitte igjen med en god følese av å mestre og ha noe kontroll. Øvelse gjør mester. Gjør man slike ting ofte vil en bli flinkere til å sette grenser på en god måte,noe som fører masse positivt med seg på sikt.
Det hjelper ikke å flykte,tror man bare tar reaksjonsmønstrene med seg.

Ingen kan gå tilbake og forandre starten,men alle kan begynne på nytt i dag og forandre avsluttningen. Ta en ting av gangen.Finn en måte som fungerer eller har mulighet til å fungere for deg.

Å ha tolmodighet er et must,for dette tar tid. Men det er verdt det.:)

Avatar

Re: Å lære at man ikke er likt...

sep 29 2008 - 12:42
Jeg var heller ikke likt. Ikke glad-i.
dum.
ond.

men så sa en terapeut til meg.

hvor mange år siden er det at hun/han SA det til deg?
Skal virkelig de ordene GJELDE enda?


Du er ikke den samme som ble fortalt ... hva det nå enn var...
du har forandra deg. lært deg ting. du gjør brae ting, kan ting, fungerer, du er en annen.

hvis du slengte med kjeften for . . 10 15 år siden.. mot en person, gjentatte ganger.
mener du det enda?
har vedkommende forandret seg? kanskje du nå har respekt for vedkommende?

jeg slenger bare tanker ut i luften her...

min "forteller " av fæle ting er død.
har vært død lenge.

kan ikke se alt jeg faktisk ER og KAN nå.
men .. kanskje hadde det blitt satt pris på. repektert.
jeg har klart mye, ikke på grunn av mine foreldre, men PÅ TROSS AV.
Jeg har greid mye da! Og det har nok krevd mer av meg enn av mange andre, ikke sant? men jeg har greid det!
HAH!

jeg jobber med akkurat dette for tia ( blandt mye mer:...)
å la gamle ting som er sagt og gjort, IKKE TELLE for meg lenger.
Hvor lenge skal jeg la det være viktig?

Jeg vil at den rosen jeg mottar nå i voksen aldre skal telle for meg.
være viktig.
jeg vil ta den til meg, la den gro i meg, og legge grunnlag for min egenverd framover.

for jeg får ros.
jeg kan mye, får mye til, er både trivelig og hyggelig. snill er jeg og.
et godt menneske.
helt egentlig.

at jeg var fortalt det motsatte, for så mange år siden, skal det virkelig får lov til å virke inn på min hverdag nå?
Jeg vil ikke det!
så viktige var vel ikke mamma og pappa vel.( altså mine)

kan ikke venner og bekjente nå være like viktige? jeg ønsker det!

hm, ser jeg er flinkere her i skrivinga.. enn jeg er i det virkelige livet.
men jeg øver!

til lags åt alle kan igen gjera. ikke sant?
Vi kan vel leve med at noen ikke liker oss.
bare de viktige menneskene i våre liv gjør det.
de vi omgåes.

jeg liker ikke alle jeg heller. :o)

Håper det kan hjelpe deg,å se at vi er flere som ikke var likt. ikke ble elsket. ikke fikk den omsorgen vi hadde krav på.

men, vi kan likvel evne å gi omsorg sjøl. og motta det fra andre.

tenk, voksne oppegående mennesker liker meg.! uten at noen tvinger dem! liker akkurat meg.
det er merkelig. men jeg må jo tro på det. de er jo her. sier og viser at de er her for meg. tilomged sier at de elsker meg.
det inne i meg, som sier, " ja , sikkert, ha ha, det tror jeg ikke noe på, du har ikke bedre vett, osv osv osv" det blir mer og mer dempet.

jeg håper det skal stilne.
når noen sier de er glad i meg, skal jeg klare å kjenne, at , " ja, det er du virkelig.så deilig".

det er en bit igjen.
for meg.
og for deg.
vi kan godt gå den biten sammen.

ha en fin dag da du!



Avatar

Re: Å lære at man ikke er likt...

okt 7 2008 - 13:54
Kjenner meg sann igjen i det dere skriver...
Satt faktisk senest igår og gjorde en øvelse me då skrive ned alt det negative som moren min sa til meg, du er så umulig, lat, vanskelig, hvordan skal du klare deg i livet, folk snakker om deg, det er noe galt med deg, stakkars meg som har et sant barn..
Etter mange år og ha vokst opp med å høre på henne, for alt handlet kun om HENNE, begynte jeg å tro på alt dette. Jeg var en ond person jeg, ingen likte meg, og jeg hadde ikke rett til ting, eller klarte ikke- trodde jeg!
Rollene var snudd, jeg skulle være til for henne, det var jeg som skyldet henne noe så mye som hun hadde ofret for meg...
I slutten av tenårene begynte jeg å se at det var hun som var syk..Men jeg hadde sann skyldfølelse, bare av å snakke om henne. Det tok mange år med behandling for å faktisk kjenne at jeg var sint på henne, og hva hun hadde lært meg.. Jeg begynte gradvis med å slutte å reise hjem og passe på henne hele tiden, og tlf fra henne med klaging om hvor grusomt det var for henne tok av.. det var en lettelese, jeg ble bedre, men samvittigheten gnager sterkt.
Kontakten har nå blitt begrenset, og jeg er der nå at jeg ikke vet hvilken kontakt vi skal ha, eller om vi bør ha kontakt..Jeg har blitt rådet av terapeuten min og vurdere å kutte, men kjenner at jeg ikke klarer den kampen..ennå..
Men vet at ved å treffe henne vil jeg bli dårlig etterpå, sålenge jeg ikke klarer å være tydelig eller sette grenser, og der er jeg ikke enda..Jeg bare later som, men det blir vanskligere å vanskligere, stemmen min setter seg fast i halsen, en klump.. det er så ambivalent..
Hun har lært meg til å tro at jeg er ingenting verdt, og jeg kjemper mot tankegangen daglig..Jeg holder ut smerten i håp om at den vil slippe, og at desse tankene og følesene jeg tidlig lærte vil miste sin makt..
Jeg har lite kontakt med familien, for det er kryptonitten min..
Til forsiden