Jeg klarer ikke la folk komme inn på meg. Jeg er livredd for å bli såret og dytter vekk alle som viser interesse. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg tror jeg alltid har vært litt sånn. jeg synes det er vanskelig å forholde meg til folk, og det gjør livet litt ensomt.

Tidligere taklet jeg ikke at folk tok på meg. Jeg måtte alltid trekke meg unna. Jeg fikk frysninger bare noen var i nærheten av meg. Jeg er fortsatt veldig lite glad i kontakt, men har blitt bedre. Og nå er det en del av meg som skulle ønske jeg kunne gi vennene mine en klem uten å tenke noe mer over det.

Jeg skulle ønske jeg klarte å forholde meg til folk. Stole på folk. La folk komme inn på meg. Kanskje føle noe for noen. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Er det noen som har noen tips?

Det er en læringsprosess. Jeg har hatt store problemer selv, og har det også fremdeles. Men jeg har kommet meg et stykke på vei dit jeg drømmer om å være.

For min del hjelper det å tenke på hvor nådeløs ensomheten har vært mot meg. At jeg nok langt på vei selv er skyld i at jeg alltid ender opp alene. Nye mennesker som har vært nysgjerrige på meg har vært en stor utfordring fordi jeg alltid tenker at de vil skade meg. I mitt syke hode er de ute etter meg, de har onde hensikter, de vil bruke meg. Først i ettertid ser jeg at de faktisk bare fattet interesse og at de likte meg. Men da er det jo allerede for sent. For ikke bare har jeg avvist de på iskaldt vis, jeg har også gjerne kjeftet de til bakoversveis og bedt de dra seg så langt til helvete de bare makter. Bare sånn for å være helt sikker på at de ikke skal falle for fristelsen til å komme tilbake.

En annen destruktiv tanke jeg alltid har i møte med nye mennesker er at jeg gir et godt førsteinntrykk, og så tenker jeg at folk blir skuffet når det går opp for de hva slags tragisk nolifer jeg egentlig er. Blir jeg utsatt for nye bekjentskaper er jeg er blid, stiller spørsmål, opptrer ganske utadvendt og den type ting. Sannheten er at jeg er syk. Jeg sitter der og peprer på med spørsmål og prat rundt deres liv i frykt for at det skal stilles spørsmål tilbake. Jeg er en elendig løgner så jeg føler at løpet er kjørt med én gang det stilles spørsmål tilbake. "Hva slags hobbyer har du?", eller gud forby; "Hva jobber du med?". Da er det så mye enklere å bare bryte fortest mulig før de får greie på at jeg er en liten fucker uten et liv.

Ja altså, jeg kunne skrevet en hel bok om dette med unnvikende adferd. Med tiden har jeg gudskjelov lært meg å akseptere meg selv, den jeg er. Bli litt glad i meg selv. Det har hjulpet litt. Si til meg selv at det faktisk går an å like og bli glad i en skrulling som meg.

Tilbake til dette med ensomheten. Jeg har vært såpass mye alene oppigjennom at jeg i dag prøver å sette pris på de dagene jeg får tilbringe i selskap med andre. Det er ikke lett! Jeg blir fort sliten og gallesur. Sosial kontakt kan for meg fort gå fra å være hyggelig til at jeg igjen savner egentid. Plutselig dukker de destruktive tankene opp igjen hvor jeg får for meg at folk bare er med meg av utspekulerte årsaker. Men ærlig talt.. Hvorfor skulle de det? Og hvis så var tilfelle - so what? Jeg fikk meg en fin dag. Og gode dager er ikke en selvfølge for meg.

Det er vondt å virre rundt i den fortvilelsen du beskriver. Men vit at det finnes håp her. Jeg var et skakkjørt tilfelle, tro du meg. Og det er mengder med tungt arbeid igjen, men jeg tror jeg er inne på rett spor. Jeg øver meg og feiler mye. Men belønningen et sted der fremme er kanskje et godt og livslangt vennskap. Jeg har troen på at du også kommer til å få det enklere.

Lykkeønskninger fra meg.

Det er litt godt å vite at jeg ikke er den eneste som har det litt på den måten. Og det gir meg håp at du forteller at du er på bedringens veg. Tusen takk for gode ord, og jeg håper at det fortsetter å gå rett veg for deg. Jeg skal prøve å utfordre meg selv litt mer, prøve å la folk komme inn og kanskje slutte å bare vende ryggen til de som viser interesse. Det blir nok ikke lett, men som du sier er det jo en læringsprosess.

Hey. Jeg sliter mye med det samme: å forholde seg til andre mennesker. Jeg er ganske lett irritabel av en eller annen merkelig grunn. Jeg er liksom, jeg tror kanskje det kan kalles dissosiativ, fordi jeg vil være med mennesker samtidig som jeg ikke takler det.

Det jeg har mest lyst til er på en måte å ha noen jeg vet liker å dele en klem uten at det er kleint eller behøver å forklares noe utover det at det er hyggelig med "bro-hugs". Jeg liker jo egentlig skikkelig godt litt sånn gutta-stemning, men av den myke typen. Liksom, koselig gutta-stemning, da. Ikke macho, nei takk til sånn testosteron-opplegg, det skjønner jeg meg ikke på egentlig.

Så, hva angår å forholde seg til andre opplever jeg at jeg er min egen største fiende og at jeg på et eller annet vis har så utrolig mye på hjertet i tillegg til mye bagasje at det å være med meg kanskje er litt intenst, egentlig. Jeg sier nå iallefall det til meg selv og jeg bærer på en måte den holdningen også, at jeg er en belastning nærmest, at jeg er krevende, som jeg har valgt å si om meg selv i et ålreit forhold tidligere. Og dette klandrer jeg meg selv for. Så det er litt håpløst for min del, egentlig.

Hva synes du fungerer, da? Er det ikke du som har reglene for deg og hvordan er eventuelt de, da? Hvilke krav må oppfylles for at noen skal få lov til å komme bitte-litt nærmere deg?

Ønsker alt vel og håper du kan ha bruk for det jeg deler.

Peace.