Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Å forholde seg til andre folk

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Å forholde seg til andre folk

feb 2 2020 - 16:01
Jeg klarer ikke la folk komme inn på meg. Jeg er livredd for å bli såret og dytter vekk alle som viser interesse. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg tror jeg alltid har vært litt sånn. jeg synes det er vanskelig å forholde meg til folk, og det gjør livet litt ensomt.

Tidligere taklet jeg ikke at folk tok på meg. Jeg måtte alltid trekke meg unna. Jeg fikk frysninger bare noen var i nærheten av meg. Jeg er fortsatt veldig lite glad i kontakt, men har blitt bedre. Og nå er det en del av meg som skulle ønske jeg kunne gi vennene mine en klem uten å tenke noe mer over det.

Jeg skulle ønske jeg klarte å forholde meg til folk. Stole på folk. La folk komme inn på meg. Kanskje føle noe for noen. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Er det noen som har noen tips?
Avatar

Re: Å forholde seg til andre folk

feb 3 2020 - 00:38
Det er en læringsprosess. Jeg har hatt store problemer selv, og har det også fremdeles. Men jeg har kommet meg et stykke på vei dit jeg drømmer om å være.

For min del hjelper det å tenke på hvor nådeløs ensomheten har vært mot meg. At jeg nok langt på vei selv er skyld i at jeg alltid ender opp alene. Nye mennesker som har vært nysgjerrige på meg har vært en stor utfordring fordi jeg alltid tenker at de vil skade meg. I mitt syke hode er de ute etter meg, de har onde hensikter, de vil bruke meg. Først i ettertid ser jeg at de faktisk bare fattet interesse og at de likte meg. Men da er det jo allerede for sent. For ikke bare har jeg avvist de på iskaldt vis, jeg har også gjerne kjeftet de til bakoversveis og bedt de dra seg så langt til helvete de bare makter. Bare sånn for å være helt sikker på at de ikke skal falle for fristelsen til å komme tilbake.

En annen destruktiv tanke jeg alltid har i møte med nye mennesker er at jeg gir et godt førsteinntrykk, og så tenker jeg at folk blir skuffet når det går opp for de hva slags tragisk nolifer jeg egentlig er. Blir jeg utsatt for nye bekjentskaper er jeg er blid, stiller spørsmål, opptrer ganske utadvendt og den type ting. Sannheten er at jeg er syk. Jeg sitter der og peprer på med spørsmål og prat rundt deres liv i frykt for at det skal stilles spørsmål tilbake. Jeg er en elendig løgner så jeg føler at løpet er kjørt med én gang det stilles spørsmål tilbake. "Hva slags hobbyer har du?", eller gud forby; "Hva jobber du med?". Da er det så mye enklere å bare bryte fortest mulig før de får greie på at jeg er en liten fucker uten et liv.

Ja altså, jeg kunne skrevet en hel bok om dette med unnvikende adferd. Med tiden har jeg gudskjelov lært meg å akseptere meg selv, den jeg er. Bli litt glad i meg selv. Det har hjulpet litt. Si til meg selv at det faktisk går an å like og bli glad i en skrulling som meg.

Tilbake til dette med ensomheten. Jeg har vært såpass mye alene oppigjennom at jeg i dag prøver å sette pris på de dagene jeg får tilbringe i selskap med andre. Det er ikke lett! Jeg blir fort sliten og gallesur. Sosial kontakt kan for meg fort gå fra å være hyggelig til at jeg igjen savner egentid. Plutselig dukker de destruktive tankene opp igjen hvor jeg får for meg at folk bare er med meg av utspekulerte årsaker. Men ærlig talt.. Hvorfor skulle de det? Og hvis så var tilfelle - so what? Jeg fikk meg en fin dag. Og gode dager er ikke en selvfølge for meg.

Det er vondt å virre rundt i den fortvilelsen du beskriver. Men vit at det finnes håp her. Jeg var et skakkjørt tilfelle, tro du meg. Og det er mengder med tungt arbeid igjen, men jeg tror jeg er inne på rett spor. Jeg øver meg og feiler mye. Men belønningen et sted der fremme er kanskje et godt og livslangt vennskap. Jeg har troen på at du også kommer til å få det enklere.

Lykkeønskninger fra meg.
Avatar

Takk for svar

feb 3 2020 - 16:56
Det er litt godt å vite at jeg ikke er den eneste som har det litt på den måten. Og det gir meg håp at du forteller at du er på bedringens veg. Tusen takk for gode ord, og jeg håper at det fortsetter å gå rett veg for deg. Jeg skal prøve å utfordre meg selv litt mer, prøve å la folk komme inn og kanskje slutte å bare vende ryggen til de som viser interesse. Det blir nok ikke lett, men som du sier er det jo en læringsprosess.
Til forsiden