Jeg er innadvendt med generell angst. Har en bror som sier: hvordan går det med "han (mitt navn)" til meg. Med en slags klapp på hodet-tone i stemmen. Dette trigger blokade hos meg og noen ganger sinne som jeg overfører til hvordan jeg forholder meg til ham. Vanligvis minst mulig kontakt.
Dette har jeg blitt vant til og det er greit for meg. Så har jeg nå fått en prateglad kollega på ny jobb som er noe eldre. Han har begynt å si det samme til meg. Da svarer jeg så lite som mulig personlig og meget generelt, siden jeg føler at personlige ting blir nevnt i feil sammenheng senere. Jeg vil skille jobb og personlig liv.
Jeg tenker "Jeg tåler for @# å bli kalt du, eller deg". Virker jeg som en liten gutt?
Ser jeg sart ut? (Jeg gjør ikke det)
Hva gjør at folk bruker denne talemåten?

Ellers kan du si Det går bra med oss begge.

Og hva med dere da.Si noe slikt.Tror folk rett og slett ikke tenker over hva de sier.ikke nødvendigvis ment nedlatende.

Takk for svarene folkens. Jeg har nok gått i enda ei felle lagt av min egen mørke gamle jævel som heter angst. Det er nok ikke ment så ille som jeg føler det.
Har jobbet mer enn vanlig og er sliten. Da kan man bli lurt..
Takk folks.