Hei, jeg er sammen med en kvinne som har dysossiale personlighetssforstyrrelse, og emosjonell personlighetssforstyrrelse. og 3 diagnoser til. Livet er ikke enkelt, hvordan håndterer man slike ting, uansett hva jeg sier og gjøre, så er det galt. Stiller jeg spørsmål til hun det negativt og til seg som jeg vil trykke hun ned, jeg har prøvd alle skal mulige måter og stille spørsmål på.
Vis jeg svarer på det hun sier, så aksepterer jeg ikke følelsene hennes, det er alltid hun som har det så fælt og jeg har alltid skyld i alt som skjer, hun gjør seg til offer uansett hva jeg sier og gjøre. Og ting skal være så synd på hun, hun er depprimert 5- 6 av 7 dager i uken, hun er missfornøyd med alt og uansett hva det er for noe jeg sier, så er det galt. Vis jeg tar opp noe så ender det med hun bare går, og jeg har funnet ut av det beste er om jeg ikke sier noen ting i det hele tatt og bare gjatter med, kommer jeg med en mening så blir det fel for hu. Jeg er den som har trykket hun ned nå i 4 år, Hvordan er det man bor med en med en slik utfordring da? Jeg har ikke flere ting jeg kan prøve og gjøre jeg, pluss hun vil ikke ut mer heller da angsten er for stor.
Jeg har nå begynt og føle at det er ikke slik jeg vil ha det mer, men jeg vil jo at vi skal være sammen da men ikke uansett, jeg har en grense jeg også. i det siste har jeg begynt og si ifra vis det er noe da jeg ikke gidder og ta imot alt mer men jeg er veldig rolig når jeg snakker da, men det hjelper ikke. Hun legger skylda på meg fordi om. Selv om hun sa baer 20 min før dette begynte at hun var depprimert i dag.

Noen som har noen råd eller innblikk i dette her?

Hun må være villig til å forbedre seg, og få selvinnsikt. Uten dette er det håpløst, ingenting du kan gjøre uten at hun vil bli bedre. Hvis hun er villig finnes det mange ressurser på nett. Mange typer terapi også, hun har sikkert ikke prøvd alt. Hvis hun har prøvd mye ligger ansvaret på henne. Hun må ville. Det er mulig å bli bedre, men det krever stor innsats.

Hvis du vil se litt fremgang, så få henne inn i en fast døgnrytme, hver dag. Stå opp samme tid. Gå lang tur hver dag. Tren. Spis sunt. Dropp koffein. Vær sosial. Så er det viktig at hun jobber med å lære om seg selv, og gjøre det hun kan for å mestre seg selv, følelser, impulser osv.

Det sies vel at voksne mennesker ikke kan forandre seg så mye, så jeg håper for din del at forholdet deres er mer enn det du beskriver i teksten over. Dere har vært sammen i 4 år, så da har du et godt grunnlag for å foreta et valg om dette forholdet er noe du ønsker å satse på videre eller ikke.

Det skader jo ikke å forsøke terapi hvis hun ikke har gjort det før eller hvis hun trenger påfyll. Det hjelper jo på humøret å leve sunt også, slik som Fellow anbefaler.

Tenker også at hvis du konkluderer med at alt i alt så har dere det ganske fint sammen og du ønsker å fortsette samlivet, så er det sikkert lurt med mye egentid og at du bruker mye tid sammen med annen familie og venner også, så du får litt andre impulser.

Ønsker deg lykke til!

Jeg har dessverre altfor dyp erfaring med en person som ble beskrevet med en slik personlighet/diagnose. Måtte ta det vanskelige valget å komme meg unna, har i det store ikke angret på det siden. Nå lever jeg friere, puster friere. Så mitt råd er opplagt, velg deg et annet liv enn å bli med et menneske som har dette. Husk at et parforhold vil fort kunne bli barn og det å være bundet til henne gjennom barn vil gi deg en evig pinsel, og barn er de heller ikke noe mer greie med, fordi de rett og slett ikke evner annet enn sin måte, som du har så godt beskrevet. Men hvis du lander på å bryte forholdet, allier deg med noen så du har støtte i prosessen og trekk deg langsomt men sikkert unna.

Enig med srubborn, hvis jeg skal være helt ærlig, så er rådet mitt også at du bør komme deg unna, for den oppførselen du beskriver er helt uakseptabel og du fortjener bedre. Jeg har også som srubborn, erfaring fra lignende forhold og kjente på stor frihetsfølelse når jeg kom meg unna, andre kan kjenne på sorg over at de mister fantasien om hvem man trodde personen var. Anbefaler deg å begynne hos psykolog for støtte i prosessen(hvis du velger brudd) og at du også allierer deg med nære venner eller familie.

Forskning. Men tviler på at du leser det

Fellow92

"Men tviler på at du leser det" En sånn kommentar faller på sin egen urimelighet. Kan vi i det minste snakke respektfullt til hverandre her inne!