Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vanskeligheter med Bipolar2

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vanskeligheter med Bipolar2

jan 30 2018 - 23:00
Hei.

Ønsker å dele litt erfaring, og få tips med andre som har vært i samme båt.
Min samboer, som jeg eier leilighet sammen med har diagnosen Bipolar2.

Etter en krangel som ble blåst opp til enorme dimensjoner for kort tid siden, fant hun ut at nok er nok og gikk sin vei.
Hun gikk rett og slett til en ny mann. Jeg blir sett på som utrolig tollmodig kar, og mange sier jeg er dumsnill. Det har de nok helt rett i.

Uansett, siden jeg kjenner henne og hun er "all-inn" så har jeg er dårlig følelse på dette nye hun har startet. Jeg vet det trengs mot og gutts i verdenstoppen for å holde ut der. Hun har flere korte "romanser" bak seg, og få eller ingen har mange gode ord å si om henne. Dette er selvfølgelig veldig trist for henne, men det er det som er situasjonen. Vet også at han er litt avslappet til henne, og snakker og flørter med flere andre. (jeg har fått vite det via venner)

Jeg tror jeg er den som kan klare det, og selv med all krangling, beskyldninger om helt absurde ting så elsker jeg jenta for alt hun er. Jeg liker at hun er litt "vanskelig" om du skjønner.

Iallefall, jeg tenker at det som nå har skjedd er at det ikke nødvendigvis er "henne" som har valgt å gå videre. Men blitt litt bestemt av lidelsen, om det kan forstås slik jeg tenker.? Alt hun ville før betyr ingenting. Alt jeg kjenner med henne har hun gitt opp. Satt seg selv i vanskelig situasjoner med økonomi osv osv. Jeg har bidratt MYE med alt hun har hatt lyst på og til.
Hun har selv sagt at han nye ikke kan hjelpe med noe.

Hun vet nøyaktig hva jeg vil, og hvor glad jeg er i henne.
Men stort sett ender det med krangling der jeg ikke kan forstå hvorfor vi krangler. Jeg blir beskylt for å lure henne på det meste, hva jeg skal gjøre, hva jeg ikke gjør osv osv. Listen er lang.
Men, når hun plutselig trenger litt hjelp, er alt OK.

Hva tror dere? Er dette noe som kan ordnes? er det "diagnosen" som er grunn til dette så vil jeg være istand til å tilgi, og prøve på nytt.
Avatar

Prioriter din egen helse

mars 9 2018 - 11:09
Du skriver her at du føler at det er sykdommen hennes og ikke henne som nå utagerer. Du er åpenbart fremdeles veldig glad i henne og du fortsetter å ta hånd om henne selv etter sånn hun har oppført seg mot deg. Det at hun har mer å slite med enn de fleste andre og det at hun er komplisert som du sier og det får seg til å synes synd på henne- beklager hvis jeg bruker feil ordvalg. Du sier at hun sliter økonomisk, at hun har en fortid med mange litt mindre gode avgjørelser- spesielt når det gjelder relasjoner. Bekymringen du har for henne er hjerteskjærende, for du klarer å se bort i fra krangler, beskyldninger og masse rot fra hennes side. Og så beskriver du seg selv som "dum-snill" og som har invisert mye i henne. Tror du at det at hun vet at hvor utrolig glad du er i henne gjør deg mer sårbar enn du burde være? Sånn som jeg hører det så virker hun veldig selvsentrert og kanskje litt vel manipulerende...
Så mitt svart til deg er at selv om noe av det som har skjedd her er på grunn av diagnosen så har du gitt det en fair sjangs. Du kan ikke fikse henne og det er hun som må ordne denne situasjonen som som må få se at du ikke lar deg utnytte. Jeg sitter igjen med en følelse av at du har gått all in, og om du gir opp på henne så vil alt du har gjort til nå ha vært forgjeves. Men jeg vet ikke... Jeg sitter på noen erfaringer med bipolar lidelse og ingen av de jeg kjenner oppfører seg på denne måten, derfor synes jeg at du ikke skal finne deg i alt det der. Det er ikke din jobb å redde henne. Ut i fra det du har skrevet virker du som en up standing guy og som en utrolig god kjæreste og jeg tenker derfor at du ikke kommer til å ha problem med å finne noen som gir mer enn hun tar. Ei som gir deg mer ro i sjelen.
Men hva vet jeg? Jeg vet jo ikke hvordan du har det og hvordan dere hadde det sammen. Jeg vet at bipolar 2 kan være veldig mye å ta inn over seg og at det noen ganger er viktig å viktig å sette seg selv først.
Avatar

Velkjent

mai 1 2018 - 12:53
Takk for at du deler din opplevelse.

Min eks har mange av de samme måtene å oppføre seg på ovenfor meg. Med felles barn må jeg forholde meg til henne, og i det samarbeidet går jeg i en konstant følelse av å gi og gi uten å få noe tilbake. Jeg har over lengre tid gjort, og gjør fortsatt, alt jeg kan for at samarbeidet skal være best mulig, for barna. Dette har da skjært seg flere ganger med grunn i at små bagateller som hun har blåst opp, ignorert meg i dagesvis, og gjort meg til synderen.
Hun har fortalt at hun opplever at jeg idag er trigger for hennes lidelse pga banale og uskyldige ting jeg gjorde, mens vi bodde under samme tak for flere år siden. Altså er det nok at jeg kontakter henne for å utløse hennes sinne. Hun har fortalt meg en episode fra vi bodde sammen, som ved et tilfelle var at jeg valgte å ikke støtte hennes valg av antrekk.
Hun har kallt og bekyldt meg for veldig mye, noe som er veldig krevende og tungt over tid, selv om man skjønner det er sykdommen og ikke personen som snakker. For min del har det medført at jeg har mistet selvfølelsen, er ensom og redd for hva som kommer.
Hadde jeg kunnet velge og ikke hatt barn med henne hadde jeg valgt å ikke ha noen kontakt i det hele tatt.; Det koster for mye av min egen helse, men enn så lenge gjør jeg det for barnas beste. Redselene for min del er at barna skal ende opp med to psyisk syke foreldre.

Så om jeg var i dine sko ville jeg valgt å komme meg videre. Ikke fordi du er ond eller ikke vil hennes beste, men fordi du må tenke på degselv og finne ei som gir deg noe, ikke bare tar og tar... da blir krukka (altså du) tom! En bipolar lidelse er noe man må leve med livet ut, og når du blir tom så er det velstor sannsynlighet for at hun vil snu deg ryggen.

Uansett valg; takk for at du delte, det hjelper meg å se at det er andre som opplever lignenede :-) Lykke til!

Til forsiden