Har en datter på 20 som jevnlig har «dårlige» perioder. Sinne, søvnproblemer, lite matlyst, trusler om selvskading. I disse periodene, som kommer helt plutselig, legger hun all skyld på meg som er mor. Får høre at jeg skal ta hensyn, at jeg mangler empati osv. Hun har hatt stort fravær på jobb, er lærling, men er nå gitt ny sjanse. Stiller opp så godt jeg kan, kjører henne til jobb osv. kommenterer jeg feks impulskjøpene (som det er mye av) blir hun rasende. Hun klarer ikke ta ansvar hjemme eller for hunden sin. Jeg er langtidssykemldt og går nå på antidepressiva. Storesøster på 38 fikk diagnose bipolar i 20årsalder etter å 6-7 år med selvskading og vansker generellt. Hun har vært ufør siden da. Jeg orker ikke tanken på å se yngstejenta gå samme vei, men hun forstår ikke at hun trenger hjelp, og jeg er maktesløs ifht at hun er over 18.

det er ingen automatikk
i at også din yngste
til slutt blir ufør da
og ikke legg så mye i det
av alt hun kommer med
når hun har dårlig periode
og ikke fyr henne opp
med å slenge med kjeften
du heller da vet du vel
dere må begge jobbe sammen
mot felles mål om å ha det bra!