Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Suicidal og får ikke hjelp.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Suicidal og får ikke hjelp.

des 21 2017 - 00:39
Hei. Leter etter folk som er i samme situasjon, eller har opplevd lignende. Samboeren min er alvorlig syk. Han har opplevd ting ikke mangen har, og som følge av det lider han av bipolar 2. Han ble kastet ut av Dps for noen mnd siden, han måtte ringe etter krisetime mangen ganger da han ikke fikk timer regelmessig lengre. Og vi opplevde at krisetimene ble glemt da vi møtte opp. De påsto at han ikke er syk lengre. Det sa de i en av hans dårlige perioder. Eg begynner å tenke, "merkelig". Etter det har vi prøvd å skaffe hjelp andre plasser. Begynner som regel hos fastlegen. Men hvor mange ganger skal han komme inn der og bli møtt med lite hjelp og forståelse? Vi har måttet kjørt til legevakten de gangene det har virkelig vært krise, men det skjer lite der også. Han viser med alt av kropp og sinn at han ikke orker mere. Hvor lenge skal egentlig en alvorlig psykisk syk person orke og be om hjelp? Og hbor lenge kommer eg til å klare å være til hjelp, når eg såvidt klarer å ta vare på meg selv. For noen dager siden tok han en kniv fra skuffen og låste seg på badet. Etter å ha kombinert rolig samtale gjennom døren, og panikk ringt personer på krisetlf, kom han ut fra badet. Eg gjemte nøklene og kniven han ville skade seg med. (2. gangen eg har gjemt en kniv fra han) og han har prøvd å ta livet sitt flere ganger før. Psykiatriambulansen kom etter ca 30-60 min. Etter en del snakking og kjæfting ble han med frivillig, og var villig til å bli frivillig innlagt. Daa kunne eg og alle pårerende puste lettet ut, eg tenkte "nå får han hjelpen han trenger!". Eg ringte hans mor som var på ferie og kjempet for å ombooke biletten sin hjem. Hun var også så lettet for at personene i ambulansen ikke ville forlate han slik han var. Samboeren eskalerte litt, men ble med uten tvang. Eg har angstlidelse, og takler peronlig kontakt ganske dårlig men den dagen gjorde eg hva eg måtte og burde. Eg ringte en kamerat, som gjerne kom på besøk. Så eg fikk snakket litt med han, roet meg ned, og begynte å planlegge hva eg skulle gjøre for å ta vare på meg selv, og takle dette her skikkelig. Eg var forsatt på litt høygir, men tanken på at samboer skulle få hjelp, kunne ikke vært en bedre tanke og følelse. 2 timer seinere ringer han meg og sier han er sluppet ut, han fikk en hendvisning til ett eller annet han ikke fikk svar på. Hva slags oppegående menneske sender suicidale vekk på den måten? Og må vente på at en hendvendelse går gjennom? Etter at ambulansepersonellet brukte tid å energi på å overtale han til å bli med frivillig og bli frivillig innlagt. Etter at eg gikk igjennom en slik hjelpeløs situasjon eg bare kunne be om at skulle gå bra. Han var utrolig skuffet og lei seg fordi det er slik han alltid har blitt møtt av helsevesenet. Nå ringer vi rundt og prøver å finne en eller annen som kan og vil hjelpe. Hvis du har hatt en bra psykiater eller psykolog, vil eg gjerne høre om det! Eg har lest rundtom, og samboeren min er ikke den eneste som må kjempe for å få hjelpen han trenger og fortjener. Det er ikke sånn det skal være! Hva er det som skjer? Helsevesenet svikter mangen plasser, og det føles ganske hjelpeløst det også. Vi skal forsette å kjempe, eg kjemper så lenge eg må. Men eg blir sliten eg også. Av og til er det alt for mye. Stakkars de der ute som ikke har familie eller venner rundt seg til å hjelpe. Hvor lenge orker de å be og kjempe for å få hjelp?
Avatar

Re: Suicidal og får ikke hjelp.

des 21 2017 - 10:38
For en trasig situasjon. Jeg har selv prøvd å tatt livet mitt flere ganger. Noen ganger har jeg blitt sluppet hjem så snart de har vært ferdig å behandle meg for overdosen, mange ganger har jeg blitt tvangsinnlagt og noen ganger har jeg fått frivillig innleggelse. Har vært gjennom en runde selv hvor de ikke ville ha meg innlagt fordi de mente jeg blir dårligere av det.
Men etter flere runder inn og ut av sykehus på svært kort tid så skjønte de at det er for tidlig å kun satse på poliklinisk behandling.

Blir trist når jeg hører slike historier som du og din samboer har. Å ikke bli tatt alvorlig gjør jo ting mye mye verre. I alle fall for meg. Da føler jeg meg avvist og enda mindre verdt. Bare det kan være nok til at jeg skader meg selv på nytt.

Kan dere bytte fastlege? Finne en som tar dere på alvor? Hva om du blir med til legen og sier rett ut hvordan det er, og at du går i konstant frykt for å finne han død?

Jeg tror kanskje det at han tar en kniv og låser seg inn på badet uten at noe mer skjer gjør at helsevesenet vurderer han til å ikke være reelt suicidal. At disse episodene skjer når han har skikkelige emosjonelle anfall, men at han innerst inne ikke er ordentlig suicidal. Har blitt møtt på samme måte, men jeg har tatt mange overdoser, kuttet meg alvorlig mange ganger, en gang kuttet jeg en arterie på langs og som resultat fikk så stor blodmangel at hjertet holdt på å svikte. Lå på hjertrovervåkning og sånt.

Det at mine episoder har vært alvorlig har nok gjort at jeg til slutt har blitt tatt på alvor. Har status som kronisk suicidal og at det er en reell sjanse for at jeg vil lykkes. Uansett om det er hundre prosent det som er målet fra min side eller bare en impulsiv handling når det står på som verst.

MEN! Han skal ikke trenge å være døde nær for å bli tatt på alvor. Han trenger jo hjelp. Psykiatrien er dessverre veldig presset. Så de ønsker å behandle flest mulig poliklinisk. Men noen ganger trenger man innleggelse og da bør man få det.

Vet dessverre ikke hva jeg kan råde deg til. Annet enn å bli med til legen og kreve hjelp.
Avatar

Tusen takk for svar.

des 24 2017 - 15:53
Tusen takk for at du deler dette. Er så lei for det du har måttet gå gjennom, eg kjenner deg ikke, men er garantert sikker på at du ikke fortjener det. Eg får på følelsen at samboeren innerst inne ikke vil dø, men at han er så lei av livet sitt, vil ha ting anderledes. Eg tar han forsatt på alvor. Når han også sliter litt med impulskontrollen. Og med en sykdom som bipolar er jo vanskelig å leve med, men ikke umulig. Kommer til å gå til legen til han får den hjelpen han trenger. Er han nødt å bytte, gjør eg det gjerne for han. Men nå ser det ut til at det går litt fremover med den legen han har. Kommer ikke til å slutte å kjempe for han.
Igjen, takk for svar. Svaret var et råd i seg selv! Håper det går bra med deg og ønsker deg en riktig god jul ♡
Avatar

Hei

feb 5 2018 - 00:53
Hei.

Eg er kanskje litt sein med å svare. Men om du fortsatt er her. Det er veldig frustrerende å bli møtt på den måten av helsesystemet. Desverre virker det som det skjer gang på gang.
Har sjølv opplevd det fleire gonger. Ein blir ikkje tatt alvorlig. Ein prøver og prøver, men får ingen forståelse.
Men det finnest folk der ute som vil hjelpe, og som kan hjelpe.

Kva landsdel er det snakk om? Er sjølv i Rogaland, og har blitt ein kasteball i systemet fleire gonger. Men nokon gonger er ein heldig og møter rett person. Ikkje gje opp!
Til forsiden