Storesøsteren min(32) og jeg (28) har det vanskelig. Hun har det virkelig vanskelig med ufrivillig barnløshet på 4.året og jeg fikk min sønn for noen mnd siden. Hun er også permittert fra jobb pga korona. Jeg er i mammaperm og skal tilbake i jobb om noen få uker.
Min søster er under utredning og behandling for IVF, noe hun tar veldig tungt. Jeg prøver så godt jeg kan å være her for henne og støtte henne. Men det er så ufattelig slitsomt fordi hun ikke søker hjelp psykisk. Hun truet med selvmord senest i går, gjort dette to ganger før. Dette var under en konflikt mellom oss som oppsto fordi jeg fortalte at jeg ble såret av noe hun gjorde mot meg. Jeg spør direkte om hun har selvmordstanker og svaret var ja. Hun svarer nei på spørsmål om hun har planlagt det. Jeg prøver da å gjøre det jeg har lest og fått beskjed om å gjøre fra familievernkontoret, nemlig å prøve å få hun til å søke hjelp. Jeg tar kontakt med min samboer og vår mamma, fordi det er tøft å stå i dette alene. Senere på kvelden forteller hun at hun ikke har disse tankene og at hun aldri svarte ja på det spørsmålet. Hun var da veldig sint på meg for at jeg ber henne om å søke hjelp. Kom på døren og skjelte meg ut foran min sønn, rett før han skulle legges. Jeg ble så sint og lei meg at jeg måtte bare be hun om å gå.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg kjenner at jeg bare vil kutte all kontakt og ikke forholde meg til dette lengre fordi det er så vondt og slitsomt å stå i. Jeg forstår det ikke og syns ikke det er greit å oppføre seg sånn «bare» fordi man har det vanskelig.

Er jeg for hard mot henne, eller for mild? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Du kan ringe en bekymringsmelding til hennes fastlege. Hun kommer sikkert til å bli sint, men da videodokumenterer du det. Videoen sender du også til hennes fastlege. Da får hun så mye å svare for fra den kanten at hun ikke kommer til å plage deg på en stund.

så man plager andre når man snakker om å ville dø ? Noe av problemet, sett fra min side av bordet, er at det er så lite mottakelighet hos de nærmeste. Eller forståelse for at man faktisk ikke vil inn i psykiatrien når det som utløser depresjon og selvmordstanker, er fysiske problemer. Å få noe annet enn akutt hjelp i den situasjonen er vanskelig. Og akutt hjelp -


videofilme ? Er det lov, da ? Det går jo an å spørre søsteren om hva slags hjelp hun selv mener hun trenger da. HVORFOR hun vil dø, istedetfor dette evinnelige maset om det er akutt.

Nå stiller du et manipulativt spørsmål, og det trenger jeg faktisk ikke svare på.

Når det gjelder videofilming, så kan du jo selv lese deg opp på lovverket.