Mitt yngre søsken er i 20-årene og sier h*n har bestemt seg for å dø fordi det ikke går an å leve i kroppen h*n er født med som medbringer for sterke smerter psykisk og fysisk.

H*n har gått jevnlig til psykolog, men tilbudet var blitt redusert til én gang i måneden og h*n har sluttet å ta antidepressiva på egen hånd.

H*n bor med en foreldre som har forsøkt og kontakte mental helse men sier de ikke får noe hjelp.

Jeg forsøker å snakke med mitt søsken og få h*n til å dele følelser og samtidig føle seg ønsket og elsket. Men h*n vil ikke åpne seg mer enn at livet ikke fungerer og kroppen er for smertefull og jeg kan umulig forstå dette (som i bunn og grunn er helt riktig).

Hva kan jeg gjøre videre?
Jeg er overbevist om at en foreldre hjemme med voksent barn under nedstenging av samfunnet og uten aktiviteter eller sosialisering nærmer seg et kritisk nivå, men selv sitter jeg milevis unna og føler meg rådvill.

Hva med å kontakte psykolog og gi beskjed om bekymring og ta opp dette med at tilbudet er redusert til 1 gang om måneden.Oppi dette her med corona og alt det å gå ned i tilbudet hos psykolog når søsken i tillegg har selvmordstanker.Det er lurt å sende bekymring til psykolog og fastlege.Fastlege skal jo kunne hjelpe også.Det må være frustrerende for deg som i tillegg er langt unna og det at forelder har så mye ansvar.Det er lurt å sende bekymring til psykolog og fastlege.

Ser h*n allerde går til psykolg ,så da blir neste steg DPS.

Men det må helst være frivillig , bli med personen inn til fastlegen og stå på deres.

Og helst smør "tjukt" på for å bli hørt.

En i vår familie ble innlagt for 3 uker siden , og vi måtte skikkelig " mase" for å få de å forstå.

Vet hvor tungt det er .

... For svar.

Jeg skal prøve og kontakte fastlege og psykolog direkte selv og få det mast så mye som mulig.
Psykolog er forøvrig etter opplegg gjennom DPS, uten at jeg vet detaljer.
Foreldre til mitt søsken er mulig nært nervøst sammenbrudd og står ganske alene oppi det hele, jeg tror ikke det akkurat hjelper på situasjonen.

Om noen flere har råd om hvordan jeg burde snakke med søsken om disse selvmordstankene så trenger jeg absolutt det!

Det viktigste er at søsken vet han el hun er elsket at dere forteller det.De gangene jeg hadde selvmordsforsøk var familie de siste jeg ønsket å nevne noe til.Det er de man bryr seg så mye om og vil ikke bekymre.Det er forståelig at det er vanskelig for dere.Men ta kontakt med fastlege og psykolog.Fortell søsken at dere bekymrer dere for han el henne og hvor glad dere er i han el henne og at søsken er elsket.Samtidig ta kontakt med psykologen og fastlegen om bekymringene dere har.Som oftest er jo familien den man vil bekymre minst.Man holder alt for seg selv.Håper ting ordner seg for dere.