Må bare få ut litt tanker på et forum der man kanskje blir litt forstått.
Det er så tungt å være sterk hele tiden.
Det er så utmattende å ransake hjernen etter årsaker og løsninger hele tiden.
Det er så hjerteskjærende å se st en helt normal, oppegående ungdom gå rundt uten livsglede og selvbilde år etter år.
Ja - vi får hjelp, men det tar jo aldri slutt.
Når skal det bli bedre?
Blir det bedre?
Enn om det blir værre?
Takler jeg det?
Jeg er sterk, men dette er utmattende.
Jeg er så redd......
Å se noen du kunne gått gjennom ild og kjempet med løver for å redde bare ligge der med et tomt blikk på de tunge dagene....
Jeg kommer til å klare meg, men gud hjelpe meg, det koster.

Kan by på sine helt egne problemer, som ofte kan føles forbudt å ta opp. Han har nok lært seg å holde en sterk maske, hvis han virker helt normal på utsiden. Snakker av erfaring. En ting jeg kan si er at all verdens komplimenter kan prelle av hvis man ikke føler seg attraktiv og populær. Er han åpen om hva han sliter med? Sånn spesifikt?

Jeg vet ikke hvordan det er å ha barn som sliter sånn som du beskriver det. Derfor kan jeg ikke begynne å skjønne det du går gjennom. Det er imidlertid hjerteskjærende å høre hvordan du og sønnen din har det.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om sønnen din. Jeg var deprimert i store deler av barndommen / ungdommen, og slet med generell angst. Jeg vokste opp sammen med moren min som ikke fanget opp hva jeg gikk gjennom. Derfor fikk jeg ingen hjelp, siden jeg var for flink til å skjule det, og ikke klarte å spørre om hjelp. Det var for flaut å åpne seg og fortelle om problemene mine, man skulle jo være tøff.

Jeg har fått riktig hjelp i voksen alder, men skulle ønsket at jeg fikk det da jeg var barn. I dag er det ikke så lett å få riktig hjelp. Min erfaring er at man ofte ikke får den riktige behandlingen og hjelpen fra bup / poliklinikker. Opphold på DPS / poliklinikk og tidligere samtaleterapi har ikke hjulpet særlig, noe jeg tror skyldes for dårlig individuell behandling. Den ble for generell, og kjemien med psykologer var for dårlig.

Da jeg fant riktig psykolog som gjorde meg trygg, har jeg gjort veldig fremskritt. Jeg måtte imidlertid finne han på egen hånd. Det beste rådet jeg kan gi, siden sønnen din ikke har blitt bedre til tross for behandling, er å lete etter et bedre behandlingsopplegg enn det han har hatt til nå. Ikke gi opp, det er mulig å finne riktig behandling som kan gi sønnen din friskere.

Ønsker dere lykke til. Det er bare å sende meg en pm hvis det er noe du lurer på.

Mvh

Thomas

Jeg har også en sønn som sliter. Forstår din frustradjon. Han er18 og sier han ikke forstår hvorfor han er her i livet. Det har vært denene nedturen etter den andre for han så han har tunge dager. Det beste jeg kan gjøre er vel å vær til for han nå, men slitsomt er det