Jeg sliter en del selv, men tror den største grunnen til at jeg sliter er fordi jeg er oppvokst med en bror som fikk betydelig store psykiske skader. Pga. skilsmisse og andre problemer i familien ble det bare jeg mor og min bror som bodde sammen. Broren min oppførte seg veldig merkelig, og jeg så at han skilte seg ut og ble veldig nervøs og redd for at han skulle dumme seg, dvs. oss ut. Det ble veldig synlig at han var annerledes.
Min søster har også fått psykiske problemer. Det har blitt verre siste tre årene også pga. koronaen. Hun har også begynt å oppføre seg annerledes.

Det store problemet mitt er at jeg stresser sånn med desse to søsknene mine. Jeg takler virkelig ikke at det er slik, og skammer meg veldig. Jeg kan lett bli sint også når jeg egentlig burde være sterk og å være der for dem.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takler denne familien.

Faren min orker jeg egentlig ikke å ha kontakt med siden han har oppført seg så dårlig i oppveksten min. Han er ikke støttende. Tvert imot.
Da har jeg bare mamma igjen, som begynner å bli gammel.

Hva skal jeg gjøre og hvordan skal jeg takle søsknene mine.

En venn av meg sier at jeg har en naturlig reaksjon.

Jeg klarer rett og slett ikke å oppføre meg slik jeg burde.
Jeg har alltid følt at jeg må være sterk, men ingen i familien min er egentlig sterke og har støttet meg særlig. Jeg er også den yngste.

Jeg har meldt meg på et ACT (Acceptance and commitment)- kurs.

Jeg lurer på om noen andre pårørende også skammer seg, og hvordan man kan takle dette?

Det er nok tabu å tenke på.

Jeg er også oppvokst med dysfunksjonelle foreldre- men har bestemt meg for at selv om oppvekst har preget meg og negativ psykisk genetikk hjemsøker meg - så er dette MITT liv.

Familie som jeg ikke orker så mye av - unngår jeg så mye kan .
Ikke alltid nødt å kutte tvert kontakt- men man kan bestemme seg for å " late som" alt er greit og hyggelig de få timene/ gangene man treffes.

Jeg tenkte ofte som ung at jeg var misunnelig/ bitter på de:heldige' som har normale og oppegående foreldre/ familie.

Nå for forstår jeg at det ofte ikke stemmer. Man ser et glansbilde .
Og andre flere folk enn man skulle tro sliter med relasjoner i nær familie.

Ja det er tabu å tenke på, og ja mange sliter i nære relasjoner.

Du har rett i at man ikke MÅ like sin familie. Problemet er tre ting: For det første trenger søsteren min meg. Folk som sliter trenger tilknytning og noen som støtter opp. For det andre bor halve familien så langt borte at jeg må være der mange dager. For det tredje klarer jeg ikke å spille skuespill fordi jeg lider sånn.

Ellers setter jeg pris på at du minner meg på at man ikke må like sin familie! Det er veldig lett å glemme!
Jeg har nok også blitt litt manipulert i forhold til å føle at jeg må være der så mye for dem.

Det beste, tenker jeg, er om du greier å si noe til dem om hvordan du føler deg. Ikke at du skammer deg over dem, men at du selv har det vanskelig og at du syns det er vanskelig at de har det vanskelig. Det kommer litt an på hvordan forholdet ditt er til dem, hva som føles naturlig å begynne å si, men at du bør prøve å fortelle dem noe, tror jeg er eneste veien å gå. Og så da er spørsmålet om hvordan de reagerer på det. Hvis de bare reagerer negativt og avvisende på at du prøver å åpne deg for dem, så må du være forsiktig, men hvis de er åpne for det, så er det bare fint.

Du har jo også rett til å ha det vanskelig og føle at ting er vanskelig. Og at det ikke skal være slik at du "ofrer" deg for søskene dine. Det går an å være der uten å ofre seg selv. Jeg har lært mye om dette fra ei bok (manual faktisk) som heter Mindfulness og medfølelse. Der er det øvelser til å øve på å bli bedre til å gjøre ting som er bra for en selv, også hvordan en skal greie å kunne ha medfølelse og være der for andre, uten å miste seg selv. Jeg syns det er en super bok. Det krever en del å komme i gang med øvelsene og forandre på tankegangen, men det er mange små øvelser, og det er veldig verdt det. Det er egentlig ei bok for folk som har opplevd traumer, men jeg tror alle gjerne har opplevd noen slags traumer eller belastninger av noe slag, som vi bærer med oss videre. Jeg tror iallfall det er ei veldig nyttig bok for alle, og de som vil hjelpe andre som sliter eller har folk rundt seg som sliter.

Jeg syns det er fint det at du tenker på søsteren din og at hun trenger noen hun er tilknyttet til. Så hvis du gjerne vil være der for henne, så tror jeg det beste er å begynne med hva som ville være godt for deg selv, slik at det ikke føles ut som en belastning for deg og at du bare får negative følelser ovenfor henne og det hele.

Takk pinkeltje.

Ja jeg tror også mindfullness kan våre bra, og jeg skal lese den manualen og har tenkt å prøve mindfullness.

Det er mulig man må begynne med å åpne seg. Jeg har slitt så mye med familien min og søstra mi at det er en veldig lang vei å gå, men må prøve.

Familien min er nesten umulig å være med, men jeg må prøve på en annen måte enn før. Det er viktig for meg selv om det føles umulig nå. Små skritt.

Enig i at man må klare å ta vare på seg selv. Må nok ta det først nå.

Takk for råd fra begge.