Hei. Er det noen som har erfaring med støttekontakt til en med schizofreni?
Min sønn har nylig fått diagnosen men han er ikke av de som er hardest rammet. Lett medisinering har fungert veldig bra uten masse bivirkninger. Han er snill og grei, medgjørlig og fornuftig. Aldri vert noe problem med han. Problemet har vel heller vert at han bare sier ja og ikke tørr å si imot eller hva han selv vil og tenker/ønsker. Da har det vert lett for andre å både utbytte han og tulle med han, noe han ikke har klart å si fra om eller gjøre noe med. De eksekutive og kognitive ferdighetene er ikke helt i trå med alderen hans uten at det egentlig merkes på han så veldig godt før man kjenner han godt. Han har vert en god "skuespiller" (dessverre får en si) Vi har nå søkt om støttekontakt og lurer på hvordan det fungerer. Er det noen som har erfaring med det? Er det lett å få en person som ikke er så veldig mye eldre enn han selv? Er de som regel stabile? (Skjønner at mange studerer og flytter på seg etc) men vi lurer litt på om det pleier å ta lang tid? Noen har foreslått at man selv kan velge en støttekontakt dersom man kjenner en som kunne tenkt seg å være det (mest mtp at vedkommende da kjenner til situasjonen) men problemet er at vi ikke kjenner noen her vi bor som han føler seg trygg på og som eventuelt kunne blitt anbefalt, så dermed blir det søkt via kommunen. Vil de utlyse stilling i kommunen? "Støttekontakt søkes til gutt i 20 årene" blir beskrivelse av ønsker skrevet i annonsen? Eller gjør ikke kommunen det på den måten? Lyser de ut på en annen måte? Hvor mange timer i uken kan han få? Og blir vedkommende lært opp iht diagnose?
Håper noen med erfaring kan svare på noen av spm mine og håper det ordner seg for sønnen min, som føler seg veldig ensom og alene samt deprimert. Blir kjedelig å bare henge med mamma liksom, selv om det har vert trygt og godt for han, og en nødvendighet, men så trenger han også nå å komme seg litt ut med andre. Vennene hans vet ikke at han har diagnosen og han vil ikke og tørr ikke kontakte dem, og jeg føler ikke at jeg kan gjøre det, og jeg skal heller ikke det av hensyn til hans ønsker, jeg har motivert han masse ved å gi tips og råd på hvordan han kan gjøre det, vi har øvd og spilt skuespill på hva han kan si osv men han får det ikke til sier han, og jeg får så vondt av han! For han vil så gjerne med tørr ikke... ikke vil han at jeg skal gjøre noe heller (som f.eks si til foreldrene) så håper en støttekontakt kan være til hjelp etterhvert. Noen med erfaring?