Hei.

Min samboer og jeg gikk en lengre tur for nesten 10 dager siden, hvor min samboer på slutten av turen begynte å klage over smerter i låret. Jeg fortalte at vi måtte gå videre til bussen, som var et stykke unna fremdeles. Samboeren min sa med noe motvilje ja til å gå videre, ettersom jeg ikke visste noen andre veier hjem igjen.

Dagen etter begynte disse smertene i låret å stikke til så mye at min samboer ikke kunne gå, og måtte dra hjem fra arbeid.
Etter dette ble hun sykemeldt og vi dro etter 7 dager på legevakten ettersom smertene var store. Hun hadde så store smerter en av dagene at hun sa hun ikke ville leve.

Min samboer hadde for 6-7 år siden et selvmordsforsøk på grunn av depresjon og fordi hun var i skapet. Hun har slitt mye med angst etter dette.

Legene sier at smertene skyldes betennelse i låret på grunn av overbelastning, noe som man ikke kan si helt hvor lang tid tar før forsvinner. Min samboer mister inntekt på grunn av sykemeldingen og jobbens omgang, samt treningen som var viktig for min samboers mentale.

Jeg trenger råd.

Jeg sitter i en leilighet med henne hvor hun får raserianfall og panikkanfall fordi hun føler seg innestengt og at hun råtner, og jeg blir stadig fortalt at jeg burde føle meg heldig som kan bevege meg og at mine bekymringer ikke er en dritt i forhold til noe slikt.
Hun sier at ingen tar henne på alvor, og tar frem situasjonen hvor jeg sa at vi måtte gå til bussen og ikke visste omfanget av smertene hun hadde under turen ettersom jeg tenkte at hun var sliten i beina etter en treningsøkt hun hadde hatt dagen før.

Luften er vond og tung her hjemme og det er ingenting jeg kan si som hjelper. Det virker bare som hun tar alt jeg sier og prøver å får det til å høres ut som jeg vil henne vondt.

Hjelp meg

Hei, ser at det er over en uke siden du skrev men håper du synes det er greit å få en respons så sent :) Jeg synes situasjonen din er veldig leit. Det å bli minimalisert og gjort mindre viktig i et forhold er ikke greit og selvfølgelig er dine følelser like viktig som alle andre sine, der inkludert hennes. Det er forståelig at hun er lei seg for situasjonen og det ikke er godt for hennes mentale helse, men det betyr ikke at man har lov til å behandler folk på den måten. Det er heller ikke greit at hun gir deg skylden for en betennelse i beina/ lårene av overbelastning. Og jeg kan forstå at det er vanskelig å si i fra om at det ikke er greit for deg når hun behandler deg slik når hun har en historikk men selvmordsforsøk og depresjon, men bare vite at du fortjener å blir behandlet bra og at du er også viktig. Du har lov til å bli opprørt og sint når noen behandler deg dårlig, og det er lov til å si i fra. Det er ikke din feil at hun har betennelse, du kunne mest sannsynlig ikke ha gjort noe for å forhindre at hun fikk det. Det er ikke greit at hun snur på alt du sier til noe negativt og ondartet. Jeg kjenner ikke noen av dere men om det ikke hjelper å sette seg ned å si hvordan man opplever ting som blir sagt rolig til hverandre, burde du kanskje prøve å få litt tid for deg selv hvor du kan snakke med andre venner eller bare ta tid til deg selv slik at du ikke går på en smell psykisk av alt dette. Det kan også være en ide at når hun snur på det du sier og si bestemt at det ikke var det du mente, og at du ikke setter pris på at hun snur om på ting du sier. Men igjen så må du føler deg fram på hva som er best for deg å håndtere situasjonen. Håper det ordner seg.