Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Samboer/barnefar er tungt deprimert og rusmisbruker (hasj)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Samboer/barnefar er tungt deprimert og rusmisbruker (hasj)

mars 29 2020 - 21:23
Snart har vi vært sammen/samboere i 5 år. I over 4 år har han vært tungt deprimert med selvmordstanker.
Vi har sammen en datter som fyller 2 år til sommeren og vi fant nylig ut at vi venter barn nr 2 og jeg er 9 uker på vei. Jeg er 25 og min samboer er 28, vi begge fyller år dette året.

Det første jeg gjorde var å juble når jeg så graviditetstesten. Men så var det som om noe slo meg hardt ned igjen. Jeg vil uten tvil beholde dette barnet, men akkurat nå står jeg mer i mellom om jeg fortsatt ønsker å være i dette forholde og om dette er det beste for barna våres.
Som nevnt i overskriften så er samboeren tungt deprimert med selvmordstanker. Noe som gjør at han ser ikke noe lys i hverdagen og er heller ikke tilstedeværende. Han har tidligere vært på flere behandlinger igjennom årene, men klarer aldri å gjennomføre dem. Noe som gjør at han lett faller tilbake i sin mørke verden selv om han går på antidepressive medisiner.
Han velger også og ruse seg når han har det som verst. (Noe jeg syntes er helt forkastelig og uakseptabelt!) Igjennom årene så har vanvittige store summer med penger gått til rus. Vi sitter igjen med en gjeld på 400 000,- Som han har skapt, opp igjennom årene. Mye pga depresjon der økonomi ikke har vært noe han har klart å ta tak i (der jeg har hjulpet til alt jeg kan, men han har holdt utrolig mye skjult for meg og løyet mye.) Og masse av pengene har han blant annet brukt på rus der han har tatt flere husleier på 13500 kr slik at JEG står i gjeld til banknorwegian da vi måtte låne penger for å kunne få depositum (noe dem som klart tok når vi flyttet da husleien ikke var gjort opp for seg på flere mnd. Og dette hadde jeg ingen anelse om.. Dette var også det eneste økonomiske ansvaret han hadde på denne tiden.)

Selv etter alt dette så er han i jobb og jobber uendelig mye. Det er helt fantastisk at dette er noe han klarer og det roser jeg han alltid masse for. Men han er sjelden hjemme. De dagene han kommer hjem etter jobb så setter han seg alltid på pc`n og gamer med kompisene sine og jeg er som vanlig ikke eksisterende. Å sitte og se på en film/serie med meg orker han kanskje 1-4 ganger i året, men utenom dette så gjør vi ALDRI noe sammen. Vi er aldri ute alene uten barn. For det orker han ikke. Er så vidt han klarer å være med våres datter selv om han er utrolig fraværende der også. Jeg merker at hun lengter etter oppmerksomheten fra sin egen pappa og det gjør utrolig vondt for meg å se. Jeg står opp med barnet hver eneste morgen for dette er noe han ikke klarer pga depresjonen. Jeg gjør absolutt alt som må gjøres her hjemme, fra å vaske, til å handle inn, til å følge opp vår datter på diverse legetimer osv. Det er alltid bare meg, jeg er i et forhold, men føler meg helt alene og ikke minst føler jeg meg som en alenemor. Men så fort det dukker opp en fest så har han all energi i verden og går aldri glipp av en eneste ting.

Jeg sitter mye med tanken om at jeg ønsker å gå fra han og at dette ikke er noe jeg klarer lenger. Men samtidig så føler jeg meg låst. Nå venter vi barn nr 2 og det er vel det at ting blir helt skandale ovenfor min familie som ikke aner noen ting om han sin tilstand annet enn at de vet han er litt deprimert. Jeg vet blant annet at min far kommer til å bli dypt skuffet.
Men jeg klarer bare ikke å slutte å tenke på at jeg fortjener bedre enn dette her. Jeg fortjener at noen kan bringe et lys inn i min hverdag også og ikke bare slukke det hver gang det blir tent. Akkurat nå føles hverdagen helt håpløs.

Er det noen som har vært borte i noe lignende som har opplevd at ting snur seg helt til det fantastiske igjen? Trenger virkelig gode ord fra noen som har vært borte i noe lignende.
Avatar

Re: Samboer/barnefar er tungt deprimert og rusmisbruker (hasj)

juli 1 2020 - 13:42
Hei, jeg går så og si gjennom det samme nå på en peridode på 1,5 år. Ut i 5 mnd vi var sammen gikk det skikkelig gale. Det var depresjon, det var anklagelse for at jeg var utro, h*n var helt psyko. Jeg var opp til flere ganger redd, men mest forbannet over h*nnes oppførsel og dette har jo gått hardt psykisk innpå meg. Nå har det heldigvis roet seg og gått over til det bedre, men h*n har fortsatt noen tilfeller der h*n vil ha "bevis" på at jeg snakker sant (bilde). H*n skal i behandling snart, dette er noe h*n vil selv, og jeg håper det hjelper h*n mye. Jeg har mange ganger vurdert å gå fra h*n også fordi jeg er helt utmattet og orker ikke lengre..

Det er en STOR påkjennelse å være pårørende til en som er deprimert, har psykoser og går på rusmidler. Jeg har fått høre at de har hjelp til pårørende for de som er i behandling og vurdere å bruke dette.

Det fantastiske ser jeg etter selv, og håper dette skjer etter oppholdet på behandlingen, men det har helt klart blitt bedre enn det var.

Tror det ligger mye usikkerhet i bakgrunnen og opplevelser som h*n ikke klare å legge fra seg.

Jeg har desverre ikke så mange gode ord å gi for øyeblikket da jeg sitter i situasjonen selv, men håper selv at ting snur seg til det gode igjen, om ikke så har jeg ikke krefter til dette lengre, da er det nok.

Både du og jeg er et menneske som også trenger å bli ivaretatt. Vi er verdt mye, mye mer enn det vi tror...



Jeg var i tvil om jeg skulle melde meg inn her på sidetmedord, men jeg føler jeg må snakke ut om ting, jeg klarer ikke å sitte med alt selv lengre og jeg fant da ditt skriv.

Håper noe av det jeg skrev hjelper.
Til forsiden