Min kjære er syk med uhelbredelig, men ikke dødelig sykdom og konstante smerter. Hun er sterkt invalidisert og behøver mye hjelp i hverdagen. Jeg har som samboer endt som hennes eneste støttespiller, men jeg begynner å bli utslitt og mister håpet.

Hun har en lengre periode i løpet av sykdommen hatt håp selv, men det siste halvåret har hun vært svært nedstemt og ønsker å ta livet sitt. Hun nekter å oppsøke hjelp og jeg blir derfor stående med henne alene. Vi kommuniserte ganske godt sammen tidligere, men nå har det etterhvert blitt veldig mange emner som "trigger" henne og det har blitt vanskeligere å være rundt henne.

Når jeg forsøker å gjøre det som kreves av meg i situasjonen er det for henne en påminnelse om hvor syk hun er og alt hun ikke lengre har kapasitet til å gjøre. Hun sammenlikner seg selv med meg og mener jeg er "perfekt" mens hun er et "monster". Mine forsøk på å oppmuntre henne til å tenke annerledes fører til at hun tenker på enda en ting hun ikke behersker.

Hun har fortalt at hun er sjalu på helsen min og at hun blir sint på meg når jeg hjelper til fordi hun så gjerne vil gjøre ting selv, men det går jo ikke. Hun har også fortalt meg at hun ønsker å skade meg slik at jeg forlater henne fordi jeg er så fantastisk å fortjener et bedre liv. På en annen side så sier hun at jeg er det som hindrer henne i å ta selvmord.

Jeg står så fast i situasjonen og føler meg ensom og fanget. Ingen ting av det jeg sier eller gjør hjelper henne. Jeg begynner å lure på hvor lenge jeg kan stå i det. Det kan jo tenkes at det aldri vil komme noen behandling for sykdommen hennes, og psyken hennes forfaller.

Erfaringer, råd eller trøstende ord mottas med takk.

Hei
Det er svært viktig at du støtter henne gjennom denne vanskelige tiden. Noen ganger er det slik at det som er bra for oss er egentlig dårlig for oss, i hennes tilfelle er det å være alene og glemt. Og det vi tror er dårlig for oss er egentlig bra for oss, i hennes tilfelle er det deg og din tålmodighet til å holde ut med noe hun tolker som hjerteskjærende.

Det er viktig at hun ikke mister tillit til andre mennesker og at hun forsøker å hjelpe seg selv for begge deres framtid. Dette vil nok ta litt tid, men det er mulig å oppnå suksess så lenge man forsøker videre og tar et valg. Hun har alltid et valg. Jeg foreslår at du diskuterer dette med fastlegen din som kan veilede deg videre i denne vanskelige prossesen. Det som hjelper som terapi er å skrive, male, kommunikasjon, være blant hunder og hester, aktiviteter i bassenget på svømmehallen, trening, positiv atmosfære og en som kan være tilstede til alle anledninger.

Det kunne vært et forsøk om å få tilgang til marihuana gjennom legen slik at det kan gi en beroligende effekt en stund og forandre hennes tankegang. Videre vil jeg at du skal være der for henne i motgang. Hun har klart skyldfølelse, irritasjoner, negative tanker, svak håp og innvendig tortur. Det er fort gjort å bli selvskadende.
Lykke til gjennom denne harde tiden.

HUSK AT VI ER STERKERE ENN TING SOM ER DÅRLIGE. DÅRLIGE TING BØR IKKE DEFINERE VÅR STYRKE...

Jeg tenker at du bør være ærlig med henne om hvordan situasjonen oppleves for deg på en objektiv måte, som f.eks ved å si at du vil åpenbart gjerne støtte hennes best mulig, men sannheten er at du ikke har de rette ressursene, og da tærer det naturligvis på kreftene, uten at det er noe du klandrer henne for, men at det er viktig at hun oppsøker profesjonell støtte for at forholdet deres ikke skal overbelastes og falle fra hverandre. Det blir vel egentlig et slags ultimatum. Hva med å foreslå at dere går til legen hennes sammen?

Gjennom lignende utfordringer skjønner jeg godt fortvilelsen hennes. Jeg trodde ingenting kunne gjøre en forskjell for hvordan jeg følte meg, men nå opplever jeg at både medisinering og andre tiltak gjør livet akkurat så mye lettere at jeg kan fokusere mer på andre ting som gir livet mening. Jeg har fortsatt tunge dager, men det er noe med å finne måter å avlaste på best mulig, og flytte fokus over på noe som kan bringe glede og mestring. For meg har spesielt regelmessig selskap av hunder gjort en kjempeforskjell. Dyr er jo kjent for å ha en terapeutisk effekt, men jeg vil nok påstå at profesjonell hjelp er det største behovet, så går det an å ta det videre derfra.

Takk for at du tok deg tiden til å skrive.

Jeg har allerede fortalt henne hvordan situasjonen oppleves fra mitt ståsted, hun er desverre så langt nede at hun ikke makter å ta hensyn til meg. Jeg har forsøkt å ta opp at det er for mye for meg. Hennes respons er at det ikke er noe mer hun makter og at jeg i så fall må forlate henne. De gangene jeg har forsøkt å oppmuntre henne til å oppsøke noen hun kan prate med, så "truer" hun med selvmord. Jeg tror hun må ønske hjelp selv hvis det skal ha noen nytte. Jeg er dessuten redd for å utløse et selvmordsforsøk dersom jeg presser henne til dette, så jeg har sluttet å foreslå det i håp på om at hun kanskje ombestemmer seg etterhvert.

Jeg er ikke klar til å gi henne opp, men jeg merker at jeg behøver en forandring for at jeg skal klare å fortsette.