Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Pårørende til samboer med diagnosen bipolar type 2

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Pårørende til samboer med diagnosen bipolar type 2

nov 23 2017 - 02:35
Hei,

Jeg har vært sammen med min samboer i ca 7 år og han fikk diagnosen for ca 4 år siden. Vi har ingen barn enda.
Jeg ønsker å dele noen erfaringer for å høre om andre i samme relasjon kan kjenne seg igjen/lufte mine tanker.

Min samboer er en flott fyr med mye kjærlighet og omtanke for meg. Han har fast jobb og klarer for det meste å skjøte den fullt ut. I løpet av årene vi har vært sammen har det imidlertid vært endel utfordringer.

Forut for diagnosen tenkte jeg, og han, at det var periodevis depresjon. Rett etter vi ble sammen mistet han vikarjobben han hadde gjennom grunnet for mye fravær. Jeg var så forlesket og tenkte ikke så mye på det. Han tok opp studie. Det viste seg å være vanskelig idet han slet veldig med motivasjon og konsentrasjon. En gang måtte jeg nærmest tvinge han til å gå opp på skolen for å levere inn en oppgave. Han fikk aldri fullført utdannelsen da han ikke fikk tatt alle eksamener. Han har nå fast jobb. Han er en smart fyr med mye kunnskap, men han klager ofte over hvor kjedelig og dritt det er på jobb. Han ønsker mer utfordringer, men gjør ikke noe med det. Det er også vanskelig siden han ikke har noe særlig formell utdannelse. Han er også veldig ofte irritabel for den minste lille ting. Et eksempel kan være at han ikke finner hanskene sine eller at internett ikke fungerer opptimalt. Han er også svært kritisk til fek TV-program som er av mer "lettere underholdning". Han sitter mye på PC og spiller PC-spill eller ser serie. Jeg er sensitiv som person og reagerer sterkt på han sin irritasjon. Lurer noen ganger på om jeg overreagerer om det er meg som tar meg for nær.

Da vi hadde vært sammen i ca 3 år var vi bursdag til søsteren hans. Vi, søsteren og noen av hennes venninner, skulle overnatte i to hytter der vi hadde bursdagen. Når mange begynte å gå, sa jeg at jeg gikk ned i hytta for å legg meg. Han skulle komme etter. Jeg våknet av at han og søstra kom inn hvor hun sa at han hadde ødelgt alt. Dagen etter fortalte han meg at han hadde klint og rotet med venninnen til søstra. Han sa at han hadde blacket ut. Jeg ble helt knust og var stuck på hytta med familen hans. Han angret alt lovet meg å aldri drikke sprit igjen. Samme år kom det frem at han hadde spilt bort feriepengene sine på nettspill, noe som førte til at vi ikke kunne dra på en planlagt ferie. Noen år senere, da jeg var bortreist, ringte han meg og sa at han hadde blitt fristet til og spille og at han hadde spilt bort rundt 8000,-. Han lovet meg å aldri spille igjen. Etter at han fikk diagnosen og begynt på medisiner (høy dose lamictal) har stemningsleiet stabilisert seg, men han får fremdeles svingninger med noen topper med mye aktivitet (gjør mye i huset, løper mye,og skravler mer) og mer nedstemte perioder. Jul og bursdag har se de siste åra utløst en kort , men sterk depressiv reaksjon. Er det vanlig? Jeg kjenner det er tungt å tenke på om det blir slik denne jula også.

Sommeren for to år siden fridde han og jeg sa ja. Bryllupet ble satt litt på vent, men vi begynte å spare på en felles konto. I fjor vår hadd vi en dårlig periode. Jeg trakk meg litt unna da jeg hadde lite overskudd. Vi skled nok litt fra hverandre og sex var så og si fraværende. En dag da jeg og samboer satt og spiste middag sa han at han hadde gjort noe dumt. En kveld han var ute på byen med noen kamerater hadde de spilt på pengeautomat på PC. Dette hadde trigget han og uken etter hadde han sittet å spilt nettspill på pc'n. Han hadde vunnet litt, men så begynt å tape. Han tok så hull på den felles spare kontoen til bryllupet.18000 hadde ham spilt opp og han satt ikke igjen med noe. Jeg var i sjokk. Klarte Ikke si så mye. Han var nok fortsett litt oppe og sa at han skulle fikse alt og snakke med Banken. Han tok opp et lån og betalte meg tilbake. Jeg ble fryktelig lei meg og apatiske. Jeg trakk meg mer og mer bort og tenkte at jeg ikke klarte mer og måtte ut av forholdet. Det endte med at jeg etter fest rotet med kollegaen min to ganger. Jeg knakk sammen da jeg kom hjem og fortalte det til min samboer. Han tilgav og vi ble enig om å starte på nytt. Det gikk bedre etter dette, men forholdet er litt dødt igjen og vi har ikke sex.

Jeg er kjempe glad i han, men lurer på om forholdet er sunt. Jeg er veldig i tvil om jeg tørr å få barn med han. Han er jo stabil, men frykter likevel hva hvis. Når har man tålt nok?Noen som har lignende erfaringer/råd?
Avatar

Hei

des 30 2017 - 11:18
Hei er en mann som selv er gift med ei jente som har bipolar lidelse. Og jeg savner en jeg kan prate med evt.ta en kopp kaffe sammen med utveksle erfaringer som jeg ser du også har så hadde det vært hyggelig å få bli kjent med deg
Til forsiden