Hei,

Er det noen andre her som er pårørende til en med ADHD? Ser det finnes bøker om barn med ADHD for foreldre, men hva med barn av foreldre med ADHD? Jeg har fått mye psykiske plager av å vokse opp med pappa, som er impulsiv, får sinneanfall, alltid avbryter meg og skal snakke over meg, må si ting ferdig, tar all plassen, trener ekstremt mye. Han er så brå og forstår meg ikke. Jeg har alltid vært rolig, introvert, stille, snill, gikk på tåspissene gjennom hele barndommen og prøvde å ordne opp alltid og passe på alle. Det er skremmende for et barn å vokse opp med en forelder som er fullstendig uforutsigbar, klarer ikke lytte eller få med seg ting alltid, følger ikke med på en, liksom, og kan eksplodere når som helst, og kan bli fryktelig lei seg etterpå og trenger trøst.
Han prøver sitt beste for å forandre seg, "holde det inne", å holde kontroll på seg selv, prøvde ritalin, men likte ikke bivirkningene. Gikk i sinnegruppe, men sluttet fordi han ikke følte at han hørte til der fordi de andre der var voldelige menn. De andre i familien takler det bedre, men de har ikke fått noen psykiske lidelser. De sier at jeg er for følsom.

Noen ganger som et lite barn, tuller veldig mye, klarer ikke å lese situasjonen eller kroppsspråket mitt og jeg kan få angst av det, at han ikke klarer å lese meg, og forstår ikke sammenhengen hvis jeg prøver å si fra hva jeg trenger. Om jeg konfronterer han med noe, tenner han på alle pluggene.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å gå i terapi, men terapeuten min vil bare at jeg skal fokusere på meg selv og ikke så mye foreldrene mine, de har tatt så enormt stor plass i livet mitt.
Men jeg lurer på om det er noen her som har en i familien med ADHD og sinneproblemer, som har noen råd å gi?

min mor (RIP) fikk aldri diagnose
men led utvilsomt av noe
mest sannsynlig borderline
dette med sinneproblemer og impulsivitet
er noe jeg gjenkjenner godt
du sier flere ting som tyder på
at din far erkjenner problematikken
hva med å prøve annen medisin?
altså alle piller har noe bivirkninger
men min mor begynte på medisinering etterhvert
og ja hun ble som et lam å være i hus med etterpå

Jeg er enig med terapeuten din, du må fokusere på deg selv. Men du bør også kreve hjelp til å håndtere din far rent praktisk, ikke bare følelsesmessig. Og du kan sette hardt mot hardt og nekte å gi han noe trøst eller støtte før han starter opp igjen i sinnegruppen.

Min sønn arvet adhd fra sin far.
Faren hans var slik du beskriver din far.
Min sønn har heldigvis arvet mye av mitt rolige lynne og er derfor sjelden aggressiv.
Han har levd både med og uten medisiner. De medisinene han fungerte optimalt med ønsker han ikke å bruke, fordi han følte seg ruset. Når han brukte dem så forsvant nesten adhd-en. Man ville aldri gjettet at han hadde adhd om man ikke visste det. Han fungerte mye bedre i skolen, hjemme og sosialt.
Etter disse medisinene gikk han flere år umedisinert inntil han en dag innså at adhd skapte så mange problemer for ham og han ville prøve medisiner igjen, men da noe annet enn det han hadde brukt før. Han ønsket ikke å føle seg ruset.
Med mye hjelp fra spesialist fikk han tilpasset ny medisin, beregnet på voksne. Og det fungerer for ham. Ikke like bra som den cocktailen han hadde i ungdommen, men nesten like bra. Han fungerer nå mye bedre sosialt og i hjemmet.
Poenget mitt med å fortelle dette er at det finnes flere typer medisiner for adhd. Han burde ikke gi opp selv om ritalin ble feil for ham. Ritalin er feil for veldig mange. Det finnes alternativer. Som ikke har like stor påvirkning på egne følelser, men som likevel hjelper masse. Medisiner kan endre hele dynamikken og hjelpe dere alle sammen. ❤️