Jeg har et søsken som hAr en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Når man leser om lidelsen, så er det som å lese om vedkommende. I dårlige perioder kan det bli sagt veldig mange svært stygge ting til meg, og gjerne i all offentlighet. Jeg vet at det foregår baksnakking, på samme måte som det baksnakkes om andre til meg. Og det er alltid noen andre sin feil at hun er syk.
Dette har pågått i snart 20 år, og jeg selv har brukt veldig mye av min oppvekst på å frykte å bli lik. Nå er jeg mett. Men hva er riktig å gjøre? Hvert sinneutbrudd tapper meg fullstendig for krefter, jeg har min egne familie og jobb å ivareta. Men samvittigheten...
Er det noen som har noen gode råd, så tAs de imot med åpne armer.

Skjønner at du er glad i personen. Men de eneste du egentlig TRENGER å ta vare på, er deg selv og barna, ihvertfall om de er under 18. om du kjenner at du har overskudd, så kan du prøve å være tilstedet for søskenet, du er en individ du og, og den eneste som kjenner deg selv best, og den eneste som kan ta vare på deg selv. Skjønner veldig godt at du vil være der og at samvittighet kan ta overtak, men du skal ikke ta ansvar for noen andre enn deg først og fremst. Ellers kan jeg anbefale å få rådgivning fra en professionell, det kan alltid hjelpe :) men uten om det, så kan du jo også prøve å snakke med personen, si at du bruker for mye av din psykiske energi som du trenger å bruke til andre daglige ting. Selvom noen har personality disorders, så kan man fortsatt ofte klare å forstå. Men det kommer jo selvfølgelig an på hvilken forstyrrelse det er. Vet at alt jeg skrev er egentlig drit vanskelig å få gjort liksom. Så jeg ønsker deg masse lykke til med det du gjør, uansett hva det blir :)

Det er liksom aldri din skyld eller dit ansvar om noen blir sint eller har det som de har. Om jeg f eks blir sint på deg, så er det jeg som er sint, ikke du som er grunnen til at jeg er sint. Min følelse, ikke din, og i hvertfall ikke dit ansvar ❤️

Er nok lurt å være helt ærlig om det på en saklig måte ovenfor vedkommende. Anerkjenne at det sikkert er krevende for personen, som du verdsetter og støtter som best du kan, samtidig som det er krevende for deg også, fordi du har begrenset med overskudd og ressurser til å håndtere det negative som kommer til uttrykk i de dårlige periodene, og at det derfor går inn på deg.

Jeg tror ingen i relasjon til et menneske i psykisk ubalanse som lener seg overstadig mye på den andre, er tjent med dynamikken som oppstår. Du kan gå inn for å forstå og gi rom til den andre aldri så mye, men det nytter ikke i lengden hvis personen ikke er i stand til å samtidig ta ansvar for sine egne problemer og innse at hvordan de kommer til uttrykk påvirker andre, og vise hensyn.

Nå sier du ingenting om personen er i noen form for behandling, men det er jo absolutt noe å sterkt anbefale, hvis ikke.
Det er uansett viktig at du setter grenser for din egen del! For jeg tenker at, ja, det er lett for den det angår å havne i en spiral av negativitet, men det må da være mulig å ha en bevissthet rundt det, og ikke ukritisk åpne krana for fullt ovenfor andre hver gang det kommer nye tunge tak.

Ønsker deg lykke til med det hele.