Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ønsker innspill fra andre som har bipolar eller lever med noen som har det.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ønsker innspill fra andre som har bipolar eller lever med noen som har det.

aug 4 2022 - 12:34
Hei. Ønsker innspill fra andre som kanskje har bipolar lidelse eller lever med noen som har det.
Jeg har vært sammen med min samboer i 2 år nå. Fra start har jeg visst at han har diagnosen (type 1) og at han er ufør pga det. Forholdet vårt har aldri vært en dans på roser, det har vært intenst, både positivt og negativt. Jeg må begynne med å fortelle at jeg aldri har vært så forelsket før, aldri kjent så voldsomme følelser som jeg føler for denne mannen. Hadde ikke disse følelsene vært her så hadde jeg ikke vært med han heller, for det er svært ufordrende. I starten var han verdens mest elskverdige mann, som kom med kjærlighetserklæringer hver dag, ga mye av seg selv og fikk meg til å føle meg som den eneste for han. Har begynte å tenke på om det kunne vært mani fra hans side og at det ikke var virkelig det han viste meg da. Men det er den fasen jeg tviholder til og ønsker tilbake. Han var kontrollerende på en måte, sjalu og ble sint hvis ikke jeg gjorde som han ønsket i visse situasjoner. Han var svært opptatt av åpenhet rundt mobil og sosiale medier, noe jeg lett ble med på da jeg ikke hadde noe å skjule. Så jo de røde flaggene, men tenkte åpenhet er en bra ting. Etter som forholde har rullet sin gang har han endret det og blitt mer så han "skjuler" tlf, har den alltid med seg og ser han er aktiv på sosiale medier når jeg er borte eller ikke i nærheten, men aldri med meg. Slike ting stusser jeg på og har nevnt det for han. Men han sier bare at ting forandrer seg når man har vært sammen en stund. Ja, enig, men kanskje greit å ha samtalen om det, for i utgangspunktet var det han som var så opptatt av det. Jeg setter spm tegn med det,men da blir han lei og sint. Hvis derimot han er usikker på noe, så går jeg i lange baner for å få han trygg og fornøyd. Mens slik er det ikke andre veien. Han mangler evnen til å vise forståelse, noe som skapte mye frustrasjon da jeg følte han mente hans vei var den eneste rette. Kommunikasjon er vanskelig, gjerne fordi han helst ikke vil snakke om ting. Kan bli veldig umoden i oppførselen hvis han føler jeg går imot han eller kritiserer han. At jeg hever stemmen eller endrer tonefallet påvirker han veldig. Skal veldig lite til, for jeg har selvsagt blitt veldig obs på det, men samme hvor mye jeg prøver å holde stemmen rolig så finner han feil. Med umoden oppførsel så mener jeg herming av det jeg sier, til gjør stemmen, blir frekk, ser kun sin side og vrir på det jeg sier. Jeg kan si noe sånt som at "Du sitter for mye på dataen". Da kan jeg få til svar "vi kan ikke henge oppå hverandre hele tiden". Det er jo langt ifra det jeg sier, men han tror da jeg faktisk mener det, at vi skal være oppå hverandre hele tiden. Han er en berg og dal bane, går fra kjempe god, gir mye av seg selv og viser hvor glad han er i meg, til å stenge meg helt ute og nekte å snakke, ikke vise kjærlighet. Synes det er enormt slitsomt at det er så ustabilt. Prøver jeg å nevne at det sliter på meg, så sier han bare at ting ikke kan være likt hele tiden og at dager går opp og ned. Det er jeg enig i, men det går så veldig opp og ned. Fra kjempepositivt til kjempenegativt. Og jeg blir en usikker drittunge for vet plutselig ikke hvor jeg har han da han slutter med all kjærestegreiene. Det kan bli sånn at hvis han tar en hånd på låret mitt blir jeg overlykkelig fordi jeg endelig får et type kjærtegn.
Han har gjort det slutt med meg sikkert 10 ganger. Den ene gangen gikk det så langt at vi satte i gang salgsprosess på felles hus. Da snudde han plutselig. Dette er med på å gjøre meg usikker, for vet jo ikke når han igjen bestemmer seg for å gå ifra meg. Selvtilitten min er på bånn, for føler jeg gjør feil samme hva. Han kan pirke veldig på meg og jeg tør ikke ta opp ting som plager meg da det ofte ender i krangel og han kan være sur på meg i dagesvis. Det påvirker alle aspekter av livet mitt.
Nå er vi inni en sånn periode igjen der kjærtegn, sex og gode ord uteblir, han vil helst gjøre ting uten meg, gir nesten tegn til at jeg er i veien. Jeg er livredd for at han igjen skal forlate meg, selv det jeg ser er at egentlig burde jeg forlate han.
Han stenger meg ute og jeg prøver intenst å få han tilbake til den mannen jeg forelsket meg i. Merker jeg blir mer klengete og går med en evig klump i magen. Føler han ikke vil ha meg mer. Tror han igjen er inni i en depersjon, og har prøvd å vise forståelse for det. Men jeg mener at han må også prøve. Han kan ikke bare "glemme" meg når ting blir vanskelig. Ikke vil han snakke om det heller, sier bare at alt er dritt uten å utdype. Selvfølgelig blir jeg urolig. Skulle ønske jeg var så trygg på han og oss at dette ikke gikk så inn på meg, men det er jeg ikke etter alt som har skjedd.
Rotete innlegg, men håper på gode råd.

Hva kan jeg gjøre med dette? Er det håp?
Til forsiden