Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Narsissistisk forelder

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Narsissistisk forelder

april 29 2019 - 02:29
Hei. Jeg har vært utrolig mye redd for å bli psykisk straffet av min mor, og kjenner bare ved å skrive noe her trigger en gammel redsel i meg. Min mor er ekspert på å understreke hvor snill og god hun er, og hun vet hvordan hun skal vinne folks tillit. Dem hun klarer å vinne tilliten hos åpner seg for henne, og BOOM - man er i klørne hennes. Hun lagrer og bruker all sårbar info hun får av vedkommende. Hun tar de såre følelsene hun har lært om vedkommende, legger på sin sannhet/løgn også sitter man igjen som et forvirret tomt skall. Hun har kritisert og påpekt alle mine negative egenskaper og mitt utseende i 22 år. Dette har ført til angst, depresjoner, tillitsproblemer og en stor forvirring i mine egne følelser. For ikke å snakke om en hardcore identitetskrise. Ikke har jeg fått skape mine egne meninger heller. Hvorfor skulle jeg? Hun plantet jo sine meninger i mitt hode. Jeg klarte å ta til fornuften å kutte henne ut, men nå etter snart 1 år uten kontakt så savner jeg henne. Eller, jeg savner den tiden jeg var manipulert til å tro at hun var fantastisk.. hvis det gir mening. Jeg vil bare ha en mamma som heier på meg og de gode karakterene jeg får på bacheloren jeg holder på med. Jeg vil bare ha en mamma jeg kan ringe og snakke om kjæreste og venneproblemer til. Jeg vil bare ha en mamma jeg kan legge hodet på fanget til på en fredags kveld og se på TV. Jeg får angst av hennes nærvær, men jeg blir deprimert av å ikke kunne snakke med eller ha en normal mamma. Noen andre som kjenner seg igjen? hvordan har du det nå med mer erfaring? Hvordan arr har du fått, og hvordan har du løst din situasjon?

Jente 23 år
Avatar

Narsissisk forelder

mai 2 2019 - 22:05
Hei, jeg skjønner hvordan du har det, jeg har hatt det slik lenge også med min mor, og har nå kuttet henne ut, dvs. tatt en pause, som har vårt nesten ett år. Det var først da jeg tok en pause fra henne at jeg skjønte hva jeg har vært igjennom de siste årene etter at min far døde. Jeg kjente også på redsel og angst når jeg leste en sms fra henne, eller når jeg så at de var hun som ringte meg på mobilen, enda jeg er voksen, mye eldre enn deg, og har egne barn. Jeg har gått til psykolog, og det har hjulpet meg med å skjønne hvordan hun er, at hun er et skadet menneske, som må være manipulere andre mennesker (spesielt meg) for å føle seg bra selv. Hun har alltid fått meg til å ikke føle meg bra nok, hun har kommet med masse kritikk av meg, min mann, mine svigerforeldre osv. Egentlig virker det som hun ikke liker noen, det er noe feil med alle. Jeg stoler ikke på henne, føler ikke noe tillitt, og jeg lukker meg inne og blir en helt annen versjon av meg selv når jeg er sammen med henne. Ofte har jeg bare ønsket at samværet skal ta slutt, så det har ikke vært noe godt forhold, heller et svært giftig forhold, har jeg nå skjønt. Men jeg kan, som deg, også ta meg i å savne henne, hun har jo noen gode sier også, det er bare det at man aldri vet hva som kommer, plutselig endrer hun humør og blir spydig, negativ og kritiserende. For meg hjelper det å vite at hun er syk, at det er mange som støtter meg, men det er veldig tungt også. Jeg skjønner at jeg aldri vi få den mammaen jeg ønsker meg. Hun vil jo antakelig aldri søke hjelp selv, i hennes øyne er det jo alle andre som har problemer, og de problemene hun selv kanskje merker hun har, er alltid andres skyld, spesielt min. Jeg er også veldig oppmerksom på hvordan jeg selv er som menneske, venn, ektefelle og ikke minst, mor. Du kan gjerne kontakte meg direkte hvis du ønsker.
Avatar

RE: Narsissistisk forelder

mai 31 2019 - 16:44
Hei!
Moren min var/er psykisk og noen ganger fysisk voldelig, manipulerende, kontrollerende, eksalkoholiker, paranoid, mental ustabil og mange andre ting. Har heldigvis flyttet til et eget sted, og har en fantastisk samboer med en super familie som behandler meg som sin egen, så jeg har greid å komme litt lengre vekk fra fortiden min, men noe sitter fortsatt i tankene..
Narsissister gjør alt i sin makt for å trykke deg ned for å få seg selv til å enten føle seg bedre eller å se bedre ut i andres øyne. F.eks så hadde jeg tegnet en tegning som ikke egentlig var så dårlig, men når en lærer ga meg kompliment på at jeg var kreativ så svarte mamma "Ja, hun har jo arvet det fra meg da. Jeg er ganske så flink til å male, vil du se noe av mine malerier?" (ikke kødd en gang).
En annen ting er at min mor lagde småregler, som hun senere endret for å la oss tro at vi var "gale". Hun sa ting som f.eks at baderomsdøren skulle være lukket slik at varmen skulle forbli der inne, mens noen få dager senere så sa hun at døren måtte være oppe, og at hun aldri hadde sagt noe annerledes fordi "Det er bare noe du har forestilt deg! Jeg har da aldri sagt det!". Skjedde flere ganger med ulike ting.
Min mor hadde og har store økonomiske problemer. Hun prioriterte merkeklær til seg selv enn å kjøpe mat til oss hjemme. Spiste pasta og tørt brød med sukker på i nesten en hel måned, flere ganger. Hun stjal alle pengene hun fikk tak i fra søsteren min med mild autisme og meg. Konfirmasjonspenger, bursdagspenger, penger fra familie, opptjente penger fra jobber når jeg var avisbud osv. - ALT.
Hun sier aldri unnskyld, gråter ikke da hun synes det er svakt. Hun synes også det er svakt å vise omsorg eller være medmenneskelig mot andre. Hun er det bare dersom hun trenger noe fra noen, eller later som for å oppnå ett eller annet. Hun tror alle tenker som henne, eller hvis de ikke gjør det så er de dumme. Hun er snart 60 år, men tror at hun er uimotståelig ovenfor menn og at hun kan få hvem hun vil - hun har aldri vært gift og er ekstremt sjalu i forhold. Hun tror at alle er egentlig sjalu eller misunnelig på henne, og jeg vet ikke hvorfor.

Dyremishandlingen er det mest traumatiserende jeg har vært borti. Det er en av de tingene jeg visste ikke var normalt selv i en alder av 4-5 år. Vi hadde kjempe mange katter, 3 hunnkatter vi hadde fødte samtidig fordi mamma ikke hadde penger til å sterilisere dem. Her er en liten liste over de forskjellige tingene jeg har opplevd at min mor har gjort:
- Stengte en katt inne på et rom, og lot den være der til den døde av sult.
- Låste ett helt kull med kattunger i et skap for å la dem dø av sult.
- Slengte en gravid katt ut på trappa om vinteren slik at kattungene som ble født skulle fryse ihjel
- Stengte to katter inne på et rom, ga ikke dem mat eller vann på flere dager, forså å kaste en kattunge inn til dem slik at de spise opp kattungen.
... Ja, listen er mye lengre dessverre. Gud hvor mange ganger som jeg prøvde å redde de kattene. Jeg prøvde å dirke opp låsen på døren da hun alltid tok med seg nøkkelen om hun gjorde noe sånt. Prøvde til og med å tine kattungene (var for liten til å forstå at de var døde) foran peisen.
Å oppleve sånne ting av en alder av 4 år og opp til jeg var 12 år gammel er ikke noe jeg ønsker at noen skal gjennomgå. Hun hadde null empati for dyrene, men så på de som objekter. Hun tråkket ofte på dem uten å bry seg, sparket til dem, kjeftet på dem og holdt dem på en voldelig måte. Så hver gang jeg ser dyremishandling enten direkte eller via TV eller facebook så går jeg tilbake til den tiden..
Hun overbeviste til og med barnevernet at jeg hadde løyet om hvordan det var hjemme for oppmerksomhet (noe de trodde på). Snakk om avvik... Pratet med sosiallæreren på skolen, hun ønsket møte med mamma, jeg sa nei, forså å gå hjem og være dum nok til å tro at det kanskje vil bli bedre dersom jeg snakker med mamma om møtet, svaret ble kortsagt nei...

Uansett, på den positive siden så har jeg kontroll over hvor mye jeg ser henne. Jeg feirer julaften med samboeren min sin familie, hvor søsteren min feirer annen hver år med oss, og annen hver år hos mamma. Har sagt til mamma at jeg kan komme dagen før eller dagen etter julaften hvert år - og gjett om hun er sur for det, fordi da blir hun ikke "på topp" eller prioritert, og det hater hun. Jeg bor ikke lengre i hennes hus, og kan egentlig kutte helt kontakt om jeg vil det, men hun er moren min, selv om hun er en helt rævva person. Og det er det jeg også savner. En ordentlig mor som gir meg klemmer, sier at alt skal gå bra, heier på meg til eksamen, spør hvordan det går uten å mene noe spesielt med det, invitere på middag uten at stemningen blir klein eller kranglete.
Jeg vet i alle fall at jeg skal bli en mye bedre mor (eller mor i det hele tatt) for mine barn når jeg stifter egen familie en dag. Og min mor skal ikke få lov til å passe dem, bare med tilsyn av noen jeg stoler på og som vet hvordan hun er.
Avatar

Re: Narsissistisk forelder

juli 21 2019 - 00:02
Herregud, Anonym 101... jeg har virkelig ikke ord.. Trodde min mor var spik spenna gæren, men din toppet kaken.. Så bra at du har funnet en måte å fungere med henne på. Jeg tror desverre selv at jeg ikke tåler mer bullshit og nedtrykkelse fra henne. Jeg tror ikke hun får møte sine fremtidige barnebarn. Har også flyttet langt vekk, og det er godt. Jeg har det bedre nå enn noen gang, men jeg har så utrolig mye humørsvingninger og MYE sinne som ligger igjen og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det.. bare hun dukker opp i tankene på kvelden så kjenner jeg pulsen stiger og knoklene på fingrene klør.. hvordan dealer du med de følelsene du sitter igjen med?
Til forsiden