Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når så godt man kan ikke er bra nok

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når så godt man kan ikke er bra nok

jan 4 2019 - 01:12
Det har kommet til et punkt nå hvor jeg har innsett at jeg ikke klarer å strekke til, enda så vondt det gjør, og nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg kan gjøre for å komme meg ut av det. Mannen og jeg har vært sammen i over 10 år, vi har hatt opp og nedturer hele veien men mange av tingene har aldri blitt ordentlig ryddet opp i. Vi har i løpet av tiden giftet oss fått barn sammen. For et par år siden startet den virkelige nedadgående spiralen for vår del og forholdet har gradvis blitt dårligere i løpet av denne perioden. Mannen har vært kraftig deprimert og har gitt meg skylden for det. Han har sagt jeg ikke støtter godt nok, at det er min feil at vi fikk barn og at jeg er den som ødelegger han.

Etter sommeren søkte vi hjelp hos familievernkontoret for andre gang, dette var jeg klar på at var for min del et siste forsøk på å se om noe kunne fikses. Jeg hadde bestemt meg for i fjor vinter at jeg skulle gi det ut året. Jeg har vært mentalt forberedt på å selge huset, flytte for meg selv og har kjent på at det har gitt meg en følelse av lettelse. I høst skjedde det imidlertid en alvorlig ulykke som gjorde at mannen min ble sykmeldt, depresjonen tok helt av og han er nå i et sort hull der han ser ingenting annet enn seg selv og sin elendige situasjon. Det gjorde jo også at jeg følte jeg måtte utsette avgjørelsene om forholdet til side. For å holde hodet over vannet og klare å ta alle oppgavene familien og livet vårt krevde ble jeg også delvis sykmeldt fra jobb. Alt som omhandler vårt forhold ble satt på vent og livet handler om å krabbe tilbake igjen til noe som kan kalles normalt. Der er vi definitivt ikke enda. Jeg vet at han ikke er i stand til å se andre ting enn det elendige, og at jeg ikke kan forvente mye av han. Han har begynt i terapi for PTSD. Problemet er at forholdet var så skakkjørt fra før at jeg er redd det ikke kan reddes lenger, selv om jeg virkelig skulle ønske det. I et par uker etter ulykken var han mottakelig for hjelp og omsorg, vi snakket mye om at dette skulle vi klare sammen og snakket mye om det som hadde skjedd. Nå vil han knapt se på meg eller snakke med meg. Han nekter å la meg få vite noe om behandlingen eller snakke med legen vår og forteller så og si ingenting om hva han tenker eller vil. Jeg er utrolig frustrert og rådvill, jeg synes det er forferdelig vanskelig å vite hva jeg kan forvente, og ikke minst hva som møter meg hver dag. Det nytter ikke å fortelle noe om hvordan ting er for meg, da blir han rasende og mener at det er hans situasjon som er vanskelig. Det er ikke noe «oss» eller dette skal vi klare sammen lenger. Hvis jeg har vært oppriktig lei meg ignorerer han meg helt, eventuelt blir han sur. Spør jeg om noe jeg lurer på som kanskje er litt vanskelig blir han som regel veldig sint.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil hen med innlegget men er det kanskje andre her som har noen erfaringer de vil dele? Hvor mye må man forvente å ta i mot av «dritt» og hvordan har dere andre taklet sånt? Hva gjør man når ting virkelig kjører seg fast i et dårlig spor og kan jeg i det heletatt forvente at han vil være i nærheten av meg?

Alle svar tas imot med takk, ikke bare støtteerklæringer men også konstruktive tilbakemeldinger.
Avatar

Hei

jan 13 2019 - 10:30
Hei syntes du er tøff som skriver om dette her.Jeg selv bor sammen med ei jente som har bipolar lidelse hvor dagene går opp og ned. Vi har vært sammen i 20 år og det har virkelig tatt på meg. Det er nesten daglig krangling om små filleting vi har to tenåringer som også trenger oppfølging så om du trenger en å snakke med så legg meg til som venn om du vil så kan vi jo støtte hverandre og få.ut litt frustrasjon her inne .Hilsen Torri1968
Til forsiden