Hei,

Ønsker å komme i kontakt med andre pårørende for å dele noen erfaringer og kanskje få noen gode råd på veien. Har små barn i familien og har egentlig gitt meg selv mange utsettelser i form av det å vente på at tidene skal bli bedre og at partner skal bli bedre eller i påvente av å se endringer i positiv retning. Begynner å tære på å ikke føle seg verdsatt når man legger til rette med barna for at partner ikke skal belastes for mye, i frykt for tilbakefall. Jeg har en lang historie, men det å ikke lenger ha en partner å ha gode samtaler med, le med eller en som viser interesse for barna, er tungt i lengden. Når er nok, nok, tror det kunne hjulpet en del for meg om jeg fant noen å skrive litt med som opplever litt av de samme tingene. Eller om du bare vil fortelle litt om hvordan du selv opplever å være pårørende, enten om det er psykose, depresjon eller andre psykiske utfordringer. Tusen takk.

Min erfaring er ganske kompleks. Jeg har vært i og opplevd flere relasjoner som har såret og skadet meg. Det du nevner med at nok er nok er konkret en subjektiv tanke, i og med at hvert enkelt menneske opplever situasjoner forskjellig. Likevel, utifra hva du beskriver er det noe du har bært på over lang tid. Alt jeg kan si av erfaring er at om du konstant eller mesteparten av tiden opplever en vond/negativ atmosfære er noe galt. Jeg har selv ikke barn, men har opplevd spontan abort og smerten av å vite hvilket liv jeg kunne ha hatt dersom ting ble annerledes. Jeg jobber selv med barn og vil alltids sette dem først, men på et tidspunkt må man også prioritere seg selv. Om du ikke kan ta vare på dine egne behov, hvordan kan du bevare dine barns behov? Det kan virke lett til å begynne med, men med tid vil smerten kunne gå ut over barna. Jeg sier ikke dette for å skremme, men heller fordi jeg har erfart det samme, og selv som barn ville ønsket mine foreldre den støtten de ikke fikk. Tenk på hva som er best for deg. Du er personen du vil bli værende hos for resten av livet. Dine valg ovenfor deg selv vil å en stor innvirkning på barna dine også. Om du viser selv respekt og støtter et godt selvbilde, vil dette smitte over på barna. Så klart, det finnes ingen fasit. Jeg kan ikke sette meg inn i din konkrete situasjon, men jeg håper du klarer å behandle deg selv og barna med lik respekt, og elske hverandre som en familie skal. Ingen familier er fortapte.

Hei, tusen takk for at du tok deg tid til å svare på posten min. Her var det flere ting å ta med seg, så det setter jeg veldig pris på. Ser det er en stund du svarte, trodde man fikk en varsel på mail, og jeg har kikket innom flere ganger og hadde vel gitt opp litt, så det var absolutt fint å se. Jeg fikk også med meg at du har vært gjennom en spontanabort, og det er vondt. Vi mistet et barn etter fødsel for noen år siden og spontanaborter i ettertid var en stor del av livet. Historien min er lang og jeg leser også at din er faring er kompleks på mange måter. Jeg skrev innlegget her inne fordi jeg har et ønske om å kunne skrive litt og veksle erfaringer med andre i lignende situasjoner. Jeg har gått til psykolog i noen år nå, den andre parten får oppfølging av DPS og jeg har også benyttet meg av chattetjenesten til pårørende senteret, men jeg opplever at det mangler en bit for at jeg skal kunne komme meg litt videre, og det er å høre litt om andres historier og erfaringer. Det går vel litt på det å kjenne seg litt igjen, ikke føle seg så ensom osv. For det er nettopp sånn det føles. Innmari ensomt. Om du kunne tenke deg en helt uforpliktende dialog nå og da, så er det vel mulig å skrive på en mer lukket plattform her. Hører gjerne fra deg. Og takk igjen for ordene dine.