Å være nærmeste pårørende er ikke lett.

Det er en rolle som blir tredd nedover hodet på en og man settes i en situasjon der man ufrivillig må ta ansvar, samtidig som man ikke har noen kontroll.

Fokuset er på den syke og hvordan man skal tilrettelegge og ivareta den syke på best mulig måte.

Det er lett å glemme seg selv...

Man blir ufrivillig tildelt denne rollen, som man må lære seg å håndtere og leve med... Som man må finne plass til i hverdagen mellom familieliv, venner, jobb, skole og andre aktiviteter.

Sakte men sikkert krever denne rollen mer av deg. Den okkuperer tankene dine, forstyrrer nattesøvnen og krever ekstra energi. Energi som du til slutt ikke har.

Man går over i sparemodus...

Man forsaker det man kan forsake. Sosiale tilstelninger, venner, trening, personlige mål og drømmer.

Man gjør det som kreves for å holde ut lengst mulig ut i arbeidslivet, for å ta vare på familien og holde ut med jobben som nærmeste pårørende.

Man glemmer seg selv...

Man får dårlig samvittighet fordi man ikke strekker til. Man yter mindre på jobb enn vanlig, man opprettholder ikke den vanlige livsstilen, man skulle stilt opp mer som nærmeste pårørende, man har ikke overskudd til å bry seg nok om venner slik man pleier.

Så blir man lei seg og bitter.
Lei seg for det man går glipp av, fordi man ikke strekker til og fordi følelsen av å stå på bar bakke alene slår en så hardt, selv om man har folk rundt seg.
Man blir bitter for det man må forsake, for tiden som går tapt og fordi man mister deler av seg selv.

Man visner, blir et tomt skall med sprekker som sakte, men sikkert løsner bit for bit.

Man går i overlevelses modus...

Er man heldig blir man sett som nærmeste pårørende av instansene rundt eller man mister rollen som nærmeste pårørende før skallet er helt borte slik at man kan bygge seg selv opp igjen sakte, men sikkert før neste runde.

Om man mister skallet helt blir man selv syk og og rollen som nærmeste pårørende går videre til noen andre. Heldigvis har jeg aldri kommet så langt.

Av og til skulle jeg ønske at folk kunne se bak masken og bare skjønne hvordan det er i stedet for at jeg må stå overfor valget om å fortelle om realiteten eller spille med fasaden.

Dette er mine erfaringer om hvordan jeg opplever å ha rollen som nærmeste pårørende for min psykisk syke mor.
Det er en rolle jeg har hatt av og på i
mange og ikke er ferdig med enda.

Kanskje du kjenner deg igjen, kanskje ikke? Eller kanskje du har sluppet å ha den rollen enda.

Tanker det er lett å kjenne seg igjen i, desverre.

Kjenner meg så godt igjen du skriver. Skulle så ønske det var mer hjelp å få til oss som nermeste pårørende. Føler at jeg er den eneste som kjemper for min voksne datter. Møter motstand over alt hvor jeg prøver å få hjelp. Føler meg maktesløs.

Hilsen en sliten mor

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg er enebarn, og har det siste året vært nærmeste pårørende for min far som ble rammet av en hjerneblødning og min mor som ble kreftsyk. Min far ble 100% avhengig av hjelp for et år siden, og måtte flytte på sykehjem, og jeg kjemper en kamp mot fylkeskommunen for hans rettigheter hver eneste dag, men blir møtt av mennesker som ikke gidder lese saken hans og lange saksbehandlingtider.

Min mor døde av kreftsykdommen i høst, og på en måte var det befriende fordi jeg der også måtte kjempe en kamp for at hun skulle få den hjelpen hun trengte, og jeg var på et tidspunkt veldig veldig sliten av å stå alene i kampen mot et system som ikke gjorde slik det skulle.

Sliter med konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet om jeg gjorde nok for min mor, og fordi jeg føler at jeg ikke strekker til for min far.

Min jobb og mitt eget familieliv har tidvis måttet ta støyten for dette, noe som også tærer på samvittigheten.
Det er tungt å være pårørende, og for voksne barn som må ta seg av foreldrene er det begrenset med støtteordninger og tid, noe som gjør at jeg er konstant sliten.

Noen ganger gleder jeg meg til jeg ikke har igjen noen av mine foreldre slik at hodet mitt kan få hvile og jeg kan konsentrere meg om min egen familie, og denne tanken bidrar selvfølgelig også til dårlig samvittighet.

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg er enebarn, og har det siste året vært nærmeste pårørende for min far som ble rammet av en hjerneblødning og min mor som ble kreftsyk. Min far ble 100% avhengig av hjelp for et år siden, og måtte flytte på sykehjem, og jeg kjemper en kamp mot fylkeskommunen for hans rettigheter hver eneste dag, men blir møtt av mennesker som ikke gidder lese saken hans og lange saksbehandlingtider.

Min mor døde av kreftsykdommen i høst, og på en måte var det befriende fordi jeg der også måtte kjempe en kamp for at hun skulle få den hjelpen hun trengte, og jeg var på et tidspunkt veldig veldig sliten av å stå alene i kampen mot et system som ikke gjorde slik det skulle.

Sliter med konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet om jeg gjorde nok for min mor, og fordi jeg føler at jeg ikke strekker til for min far.

Min jobb og mitt eget familieliv har tidvis måttet ta støyten for dette, noe som også tærer på samvittigheten.
Det er tungt å være pårørende, og for voksne barn som må ta seg av foreldrene er det begrenset med støtteordninger og tid, noe som gjør at jeg er konstant sliten.

Noen ganger gleder jeg meg til jeg ikke har igjen noen av mine foreldre slik at hodet mitt kan få hvile og jeg kan konsentrere meg om min egen familie, og denne tanken bidrar selvfølgelig også til dårlig samvittighet.

for å få mannen min tilbake...…..
blanding av rus og psykisk uhelse.
I heldigste fall fikk han en uke på sykehus.
Tvangen var fraværende
og mennesker på kanten av stupet
blir plutselig tillagt den frie vilje...……

Ligger det ikke i sakens natur at en psykotisk person ikke klarer å ta sunne valg ?
Han døde i 2020

Det er vanskelig. Jeg kjenner meg igjen, dog har jeg bare 4 års erfaring og mange sier at jeg har valgt det selv.

Jeg er nemlig nærmeste pårørende til min samboer. Vi har to barn sammen. Men det føles som om samboer ofte er den mest krevende å hjelpe.

Han har diagnosen schizofreni, ikke med stemmer i hodet og hallusinasjoner. Men tankekjlr, depresjon og sliter med det kognitive. Jeg fikk pårørende kurs når han ble syk... På kveldstid en dag i uka ( med minsten gutten hengende på brystet møtte jeg opp) villig til å lære og villig til å forstå. Jeg har vært på flere møter, familiesamarbeid, Ege samtaler etc. Etter 10 måneder mente helsevesenet at han var frisk nok til å fungere selv, så lenge han tar medisin... Så vi fikk en kriseplan og en blomst og takk for ett godt samarbeid..... Så bar vi tilbake hjemme... I stedet for 2 barn har jeg er 2 småbarn og en trassig tenåring.

Jeg takler det.... Men jeg takler ikke min familie eller venninner som sier "du har valgt det selv, du har ikke lov til å klage" jeg sier at jeg må få lov å være frustrert, jeg må få gråte, hyle kjefte... Jeg har valgt å bli med han! Vi har barn sammen, og jeg har troen på at han kan bli seg selv (til en viss grad)
Man forlater ikke de man elsker når de møter motgang? Eller er syk...

Men jeg skulle ønske vi hadde fått oppfølging. For nå er jeg på bristepunktet. Jeg kjenner at jeg gir opp. Sist jeg hadde 5 min ALENE var 13 august 2018 når jeg var innlagt på sykehuset.

Jeg mistet min datter i 2017, å har aldri hatt god kontakt med mine foreldre. Men de først 3 måndene etter jeg mistet Martine hadde jeg plutselig en mor. Men det gikk like fort over som hun kom var der. Pappa viste vel ikke helt hva han skulle gjøre. Å min søster likeså.

Venner forsvant, å jeg er evig takknemnelig for å ha min flotte samboer ved min side.
Uten han og min sønn hadde jeg ikke vært her idag.

Hvorfor blir det slik? At folk tar beslutninger for deg, når du opplever noe av det værste som finnes, å mistet et barn.
Merket fort at folk jeg kjente viket unna da jeg var i butikken , de bytter t.o.m fortauskanter å plutselig snakket i tlf.

Den årlig sommerfesten og desemberfesten er «borte» vi blir ikke invitert lenger , men ved uhell har jeg fått snapp med quote verdens beste samling av verdens bedre venner ikveld. Hva skjedde? Har jeg gjort no galt?

Folk blir veldig annerledes , litt pysete!
Tenker de, nei hun kan vi ikke invitere fordi hun har det så tøft.
Hvorfor ikke spørre isteden for å ta den beslutningen for deg?

Fra sommer 2018 har jeg vært så ensom. Er det rart man utvikler, angst?

Andre som opplever det slik?

Jeg følte meg nesten på at jeg hadde skrevet dette og glemt det. Helt til jeg så det var om din mor. I mitt tilfelle var det min kone. Hun måtte jeg bare slippe taket på til slutt. Det var nesten bare et skall igjen av meg og jeg er helt sikker på at jeg hadde endt opp som henne hvis ikke jeg hadde tatt valget.

Du har min fulle forståelse her. Det finnes mange kilder til hjelp og støtte bare du finner de. Legevaktene har gjerne gratis psykologtimer du kan be om, kommunene stiller gjerne med veiledere der du ikke trenger henvisning. Og ikke minst venner eller annen familie som kan støtte deg i en vanskelig tid.

Jeg håper du har/får deg noen gode støttespillere.

Jeg kjenner meg veldig igjen. Heldigvis hadde jeg muligheten til å flytte, for det var det jeg måtte gjøre for min egen del. Hun ble ikke bedre av jeg bodde hos henne og er ikke blitt bedre av at jeg flyttet. Jeg savner moren min, min friske mor. Hun sliter med deprisjon og angst. Hun er ikke den som ligger på et mørkt rom. Men hun er tiltaksløs, ingen livsglede/gnist, henger ikke med på hva som skjer rundt henne. Hun gjør ikke noe aktivt for å bli bedre. Er sykemeldt i perioder. Hun har hatt perioder hvor hun sier hun ikke vil leve. Har vært innlagt to ganger en kort og en lang periode. Adferden hennes er endret, hun er ikke den moren jeg voks opp med. Hun var så sterk, trygg på seg selv og redd for å prøve nye ting. Nå tørr hun ikke å gå på butikken alene, eller å køre bil. Når vi lager mat sammen så er hun redd hun skjærer agurken på feil måte.. hun er redd for å være alene. Eg bodde alene med henne i 9 mnd før eg flyttet. Planen min var aldri å bo i hjembyen da det bare var et pittstop mellom endt studie og påvente med å få jobb i annen by hvor miljøet mitt er. Jeg fikk ikke jobb så raskt som planen og valgte helle å bo hos henne på fulltid istedenfor å veksle mellom henne og far. Hun var jo trossalt meget syk og redd for å bo alene. Nå har eg bodd borte i 1,5 år. Hun er fremdeles ikke frisk, og eg føle meg fremdeles mentalt sliten. Eg har et bra liv, med kjekk jobb og gode venner her eg bor, men jeg føler fremdeles at eg ikke ha kapasitet til noe ekstra i livet. Jeg er bekymret for moren min, hun blir ikke bedre, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Når jeg bodde hjemme så tok eg kontakt med alle de relevante instanene, hun har fått hjelp, men ikke nok og heller kanskje ikke rett. Eg har to søsken, de gjør litt, de gjør det de har kapasitet til, men er jeg som tar telefonene, er jeg som snakker med lege, psykolog, tar styring, tar ansvar. Er jeg som bodde med henne. Er jeg som har vært vitne til elendighet. Min søster kan si ting i dag om mor som jeg har sett/opplevd med mor for 2 år siden. Det er frustrerende. Jeg har vært den eneste som har bodd med henne, prøvd å skaffe henn hjelp, prøvd å fått henne frisk, har vært den strenge, den myke. Jeg føler jeg har gjort alt men sammtidig ikke nok. Jeg savner moren min.
Jeg har aldri vært ærlig med henne hvordan jeg har følt om alt dette fordi jeg er redd hun knekker sammen og prøver å ta livet sitt. Jeg tror ikke hun hadde gjort det, men frykten for at det skal skje stopper meg for å snakke med henne om det. Jeg er lei, sint, frustrert, skuffet, ensom, engstlig og sørger over at min fantiske mor ikke er seg selv.
Hun har ikke ringt meg på 3,5 år. Tror ikke hun er klar over det selv. På hver bursdag så har eg et håp at nå, i dag, skal hun ring. Men nei, det blir en sms,snap eller massenger. Jeg kan ringe henne, men hun ringer aldri meg.
Psykisk lidelse er noe dritt.

- Kvinne 27år