Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mine tanker rundt det å være pårørende

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mine tanker rundt det å være pårørende

feb 16 2020 - 01:02
Å være nærmeste pårørende er ikke lett.

Det er en rolle som blir tredd nedover hodet på en og man settes i en situasjon der man ufrivillig må ta ansvar, samtidig som man ikke har noen kontroll.

Fokuset er på den syke og hvordan man skal tilrettelegge og ivareta den syke på best mulig måte.

Det er lett å glemme seg selv...

Man blir ufrivillig tildelt denne rollen, som man må lære seg å håndtere og leve med... Som man må finne plass til i hverdagen mellom familieliv, venner, jobb, skole og andre aktiviteter.

Sakte men sikkert krever denne rollen mer av deg. Den okkuperer tankene dine, forstyrrer nattesøvnen og krever ekstra energi. Energi som du til slutt ikke har.

Man går over i sparemodus...

Man forsaker det man kan forsake. Sosiale tilstelninger, venner, trening, personlige mål og drømmer.

Man gjør det som kreves for å holde ut lengst mulig ut i arbeidslivet, for å ta vare på familien og holde ut med jobben som nærmeste pårørende.

Man glemmer seg selv...

Man får dårlig samvittighet fordi man ikke strekker til. Man yter mindre på jobb enn vanlig, man opprettholder ikke den vanlige livsstilen, man skulle stilt opp mer som nærmeste pårørende, man har ikke overskudd til å bry seg nok om venner slik man pleier.

Så blir man lei seg og bitter.
Lei seg for det man går glipp av, fordi man ikke strekker til og fordi følelsen av å stå på bar bakke alene slår en så hardt, selv om man har folk rundt seg.
Man blir bitter for det man må forsake, for tiden som går tapt og fordi man mister deler av seg selv.

Man visner, blir et tomt skall med sprekker som sakte, men sikkert løsner bit for bit.

Man går i overlevelses modus...

Er man heldig blir man sett som nærmeste pårørende av instansene rundt eller man mister rollen som nærmeste pårørende før skallet er helt borte slik at man kan bygge seg selv opp igjen sakte, men sikkert før neste runde.

Om man mister skallet helt blir man selv syk og og rollen som nærmeste pårørende går videre til noen andre. Heldigvis har jeg aldri kommet så langt.

Av og til skulle jeg ønske at folk kunne se bak masken og bare skjønne hvordan det er i stedet for at jeg må stå overfor valget om å fortelle om realiteten eller spille med fasaden.

Dette er mine erfaringer om hvordan jeg opplever å ha rollen som nærmeste pårørende for min psykisk syke mor.
Det er en rolle jeg har hatt av og på i
mange og ikke er ferdig med enda.

Kanskje du kjenner deg igjen, kanskje ikke? Eller kanskje du har sluppet å ha den rollen enda.
Avatar

Re: Mine tanker rundt det å være pårørende

feb 16 2020 - 09:10
Tanker det er lett å kjenne seg igjen i, desverre.
Avatar

Tusen takk

feb 25 2020 - 04:47
Kjenner meg så godt igjen du skriver. Skulle så ønske det var mer hjelp å få til oss som nermeste pårørende. Føler at jeg er den eneste som kjemper for min voksne datter. Møter motstand over alt hvor jeg prøver å få hjelp. Føler meg maktesløs.

Hilsen en sliten mor
Avatar

Kjenner meg igjen

mars 30 2020 - 12:35
Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg er enebarn, og har det siste året vært nærmeste pårørende for min far som ble rammet av en hjerneblødning og min mor som ble kreftsyk. Min far ble 100% avhengig av hjelp for et år siden, og måtte flytte på sykehjem, og jeg kjemper en kamp mot fylkeskommunen for hans rettigheter hver eneste dag, men blir møtt av mennesker som ikke gidder lese saken hans og lange saksbehandlingtider.

Min mor døde av kreftsykdommen i høst, og på en måte var det befriende fordi jeg der også måtte kjempe en kamp for at hun skulle få den hjelpen hun trengte, og jeg var på et tidspunkt veldig veldig sliten av å stå alene i kampen mot et system som ikke gjorde slik det skulle.

Sliter med konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet om jeg gjorde nok for min mor, og fordi jeg føler at jeg ikke strekker til for min far.

Min jobb og mitt eget familieliv har tidvis måttet ta støyten for dette, noe som også tærer på samvittigheten.
Det er tungt å være pårørende, og for voksne barn som må ta seg av foreldrene er det begrenset med støtteordninger og tid, noe som gjør at jeg er konstant sliten.

Noen ganger gleder jeg meg til jeg ikke har igjen noen av mine foreldre slik at hodet mitt kan få hvile og jeg kan konsentrere meg om min egen familie, og denne tanken bidrar selvfølgelig også til dårlig samvittighet.
Avatar

Kjenner meg igjen

mars 30 2020 - 12:35
Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg er enebarn, og har det siste året vært nærmeste pårørende for min far som ble rammet av en hjerneblødning og min mor som ble kreftsyk. Min far ble 100% avhengig av hjelp for et år siden, og måtte flytte på sykehjem, og jeg kjemper en kamp mot fylkeskommunen for hans rettigheter hver eneste dag, men blir møtt av mennesker som ikke gidder lese saken hans og lange saksbehandlingtider.

Min mor døde av kreftsykdommen i høst, og på en måte var det befriende fordi jeg der også måtte kjempe en kamp for at hun skulle få den hjelpen hun trengte, og jeg var på et tidspunkt veldig veldig sliten av å stå alene i kampen mot et system som ikke gjorde slik det skulle.

Sliter med konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet om jeg gjorde nok for min mor, og fordi jeg føler at jeg ikke strekker til for min far.

Min jobb og mitt eget familieliv har tidvis måttet ta støyten for dette, noe som også tærer på samvittigheten.
Det er tungt å være pårørende, og for voksne barn som må ta seg av foreldrene er det begrenset med støtteordninger og tid, noe som gjør at jeg er konstant sliten.

Noen ganger gleder jeg meg til jeg ikke har igjen noen av mine foreldre slik at hodet mitt kan få hvile og jeg kan konsentrere meg om min egen familie, og denne tanken bidrar selvfølgelig også til dårlig samvittighet.
Avatar

En håpløs kamp

mai 8 2020 - 21:50
for å få mannen min tilbake...…..
blanding av rus og psykisk uhelse.
I heldigste fall fikk han en uke på sykehus.
Tvangen var fraværende
og mennesker på kanten av stupet
blir plutselig tillagt den frie vilje...……

Ligger det ikke i sakens natur at en psykotisk person ikke klarer å ta sunne valg ?
Han døde i 2020
Avatar

Lett å kjenne seg igjen

aug 14 2020 - 23:02
Det er vanskelig. Jeg kjenner meg igjen, dog har jeg bare 4 års erfaring og mange sier at jeg har valgt det selv.

Jeg er nemlig nærmeste pårørende til min samboer. Vi har to barn sammen. Men det føles som om samboer ofte er den mest krevende å hjelpe.

Han har diagnosen schizofreni, ikke med stemmer i hodet og hallusinasjoner. Men tankekjlr, depresjon og sliter med det kognitive. Jeg fikk pårørende kurs når han ble syk... På kveldstid en dag i uka ( med minsten gutten hengende på brystet møtte jeg opp) villig til å lære og villig til å forstå. Jeg har vært på flere møter, familiesamarbeid, Ege samtaler etc. Etter 10 måneder mente helsevesenet at han var frisk nok til å fungere selv, så lenge han tar medisin... Så vi fikk en kriseplan og en blomst og takk for ett godt samarbeid..... Så bar vi tilbake hjemme... I stedet for 2 barn har jeg er 2 småbarn og en trassig tenåring.

Jeg takler det.... Men jeg takler ikke min familie eller venninner som sier "du har valgt det selv, du har ikke lov til å klage" jeg sier at jeg må få lov å være frustrert, jeg må få gråte, hyle kjefte... Jeg har valgt å bli med han! Vi har barn sammen, og jeg har troen på at han kan bli seg selv (til en viss grad)
Man forlater ikke de man elsker når de møter motgang? Eller er syk...

Men jeg skulle ønske vi hadde fått oppfølging. For nå er jeg på bristepunktet. Jeg kjenner at jeg gir opp. Sist jeg hadde 5 min ALENE var 13 august 2018 når jeg var innlagt på sykehuset.
Avatar

Den store ensomheten

aug 28 2020 - 12:57
Jeg mistet min datter i 2017, å har aldri hatt god kontakt med mine foreldre. Men de først 3 måndene etter jeg mistet Martine hadde jeg plutselig en mor. Men det gikk like fort over som hun kom var der. Pappa viste vel ikke helt hva han skulle gjøre. Å min søster likeså.

Venner forsvant, å jeg er evig takknemnelig for å ha min flotte samboer ved min side.
Uten han og min sønn hadde jeg ikke vært her idag.

Hvorfor blir det slik? At folk tar beslutninger for deg, når du opplever noe av det værste som finnes, å mistet et barn.
Merket fort at folk jeg kjente viket unna da jeg var i butikken , de bytter t.o.m fortauskanter å plutselig snakket i tlf.

Den årlig sommerfesten og desemberfesten er «borte» vi blir ikke invitert lenger , men ved uhell har jeg fått snapp med quote verdens beste samling av verdens bedre venner ikveld. Hva skjedde? Har jeg gjort no galt?

Folk blir veldig annerledes , litt pysete!
Tenker de, nei hun kan vi ikke invitere fordi hun har det så tøft.
Hvorfor ikke spørre isteden for å ta den beslutningen for deg?

Fra sommer 2018 har jeg vært så ensom. Er det rart man utvikler, angst?

Andre som opplever det slik?
Til forsiden