Hei.

Hele mitt liv har min far vært en tung alkoholiker, og jeg har så og si aldri sett han edru, bortsett fra en nyttårsaften for mange år siden. Han er så aggressiv, vrang og irritert hele tiden at han har fått meg til å utvikle diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Da jeg var liten, turte jeg ikke å stille pappa enkle spørsmål som f.eks. om jeg kunne gå på kjøkkenet og hente meg saft, fordi jeg visste at han kunne reagere med aggresjon eller irritasjon. Dette gjorde meg konstant redd for å gjøre feil, da jeg aldri følte at noe av det jeg gjorde var bra nok. Nå er jeg hele tiden forsiktig med hvordan jeg gjør ting/utfører ting og trenger konstant bekreftelse, fordi pappa aldri ga meg det som barn. Og jeg føler meg så alene om dette, fordi ingen av mine venner eller kjæresten min har opplevd en slik barndom. Det er helt grusomt, for jeg går med en konstant ensomhetfølelse og orker ikke snakke med noen om hvordan jeg har det på grunn av at ingen klarer å sette seg inn i det.

Jeg bestemte meg for ca. 10 måneder siden å kutte kontakten med pappa, blokkere han overalt (inkl. mobilnummeret) og håpte på at dette skulle hjelpe meg å glemme han for så å få et bedre liv. Men den gang ei... Jeg er konstant i et stort tankekjør og alt er kaos i hodet mitt. Jeg er sint på pappa 24/7 for måten han har behandlet meg og søsteren min på når vi var små. Et lite barn skal ikke se faren sin så full at han snubler i alt og slår hodet sitt i en kant så hardt at han blør. Det er svært traumatiserende og selv om jeg var 7 år så husker jeg det som om det var i går (nå er jeg straks 24 år)...

Jeg vet at dette ble et rotete innlegg, men jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte for å få utløp for alt jeg tenker på... Jeg trenger noen å snakke med som har vært i samme situasjon som meg.. Jeg bor i Trondheim, hadde vært fint hvis flere i min aldersgruppe (20-årene) og bor i Trondheim ville snakket med meg angående dette.. Jeg er dritlei, holder på å bli gal.

ville bare si
jeg har selv et problematisk forhold
til min såkalte far
personlig
har jeg innsett
han vil aldri forstå
men det
har vært en lang
reise å komme dit
jeg tenker på deg ;)

Hei Borderline.

Jeg er 35 år og fra Trondheim.

Din historie treffer meg, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Et av de største stegene for meg var det du gjorde nå, akkurat det å fortelle om hva du føler og har opplevd.

Å komme dit du er krever mot, det er noe du må være stolt over.

Min start med å dele det som var en skam, ga meg virkelig en støtte. For det jeg merket var at jeg ikke var alene, mange av mine bekjente viste seg å være i tilsvarende situasjoner, noe som gjorde at skammen senket seg. Jeg fant ut at jeg ikke var alene og når det stod på som verst hadde jeg da faktisk noen å snakke med som forstod meg.

Ting har snudd for meg de siste 8 årene da min far har klart å holde seg avholds, men disse minnene og følelsene sitter fortsatt i meg. Jeg har endret mitt syn på dette de siste årene. Kanskje mest på grunn av mine barn, men mitt fokus er at jeg ikke skal være for andre slik som han var for meg.

Ikke bare ovenfor mine barn, men også slik jeg ønsker å være som person.

Tiden leger ikke alle sår, men den kan gi erfaring som kan gjøre deg til en fantastisk og unik person.

Det kommer ikke av seg selv, men denne jobben har du nå startet, vær stolt av deg selv.