Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min bror er alkoholiker

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min bror er alkoholiker

nov 19 2017 - 21:52
Hei,
akkurat nå er jeg fylt med mange følelser og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere en vanskelig situasjon. Jeg strever med å finne ut hvordan jeg skal ta vare på meg selv og hvordan jeg skal forholde meg til min halvbror som er alkoholiker. Jeg har for lenge siden innsett at jeg ikke kan gjøre noe med hans situasjon, men jeg har ønsket å være der og ønsket at han skal vite at jeg er her. Jeg ønsker dette, men samtidig som jeg prøver å late som/overbevise meg selv at dette er greit for meg, kjenner jeg så mange stikk av skuffelser når han ikke svarer meg på meldinger, ikke ringer tilbake osv. Det pleier som regel å gå greit en stund, men så gradvis tærer skuffelsene på meg og jeg fylles med så mange motstridende følelser. Sinne, avmakt, skuffelse, dårlig samvittighet, redsel, enorm tristhet og så en følelse av maktesløshet og sorg.

Det er en god del år mellom oss, vi er ikke vokst opp sammen, men vi deler så mye av samme historie og kan ha noen veldig fine prater sammen om livet og de felles referansepunktene vi har. Han er også den eneste igjen av min familie, foruten om den jeg selv har vært med å skape. Jeg har så mye fint i livet mitt, men det er også så mye sårhet i fra min egen barndom og denne relasjonen er vanskelig og ripper også opp i så mange vonde sår. Jeg vil så gjerne, men har innsett at det også koster meg en del. Jeg vet at han har en fysiske helseutfordringer, han har angst og alkoholproblemer som han er inne for til behandling (og som forsåvidt går greit med), så forstår at han ikke makter. Jeg har hatt en lang periode med mye angst tidligere og var langt nede fysisk og mentalt, så forstår jo hvordan angsten og en vanskelig periode i livet kan begrense en. Likevel kan jeg ikke noe for å bli skuffet og rådvill. Jeg sender oppmuntrende ord, ringer og skriver at hvis jeg er her hvis han trenger en prat, legger til rette for ham hvis det er bursdager osv. Men får ikke svar tilbake, han dukker aldri opp og det er veldig tilfeldig når jeg får noe tilbake. Jeg begynner også å tvile på om han ønsker kontakt, selv om han sier at han ønsker det.

Er det noen som har noen gode råd? Jeg rives mellom ønsket om å bevare en relasjon (eller kanskje illusjonen av en relasjon?) og det å gi slipp. For det koster meg så mye og tar mye energi, men samtidig fyller det meg med så mye sorg og vonde følelser dersom jeg skal gi slipp/la relasjonen "fare".... Det hele tar så mye krefter, og jeg har også mine barn som jeg må ha overskudd for og være en god mor for.

Takker på forhånd om noen har noen innspill:)

Rancilio

Til forsiden