Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mannen min er deprimert

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mannen min er deprimert

des 3 2013 - 19:10
Hei!
Jeg lever med mannen jeg elsker, i et forhold med mine og dine barn. Da vi møttes var alt så herlig. Han var tøff, morsom, utadvent og hadde mange planer for fremtiden vår sammen. Han beundret meg, og han likte at jeg hadde bein i nesa og klarte meg selv.
Nå har vi bodd sammen i 2.5 år, og det har ikke vært en dans på roser. Etter vi flyttet sammen så har han forandret seg bare mer og mer.
Hans kjærlighet til meg virker situasjonsbetinget, og jeg føler at jeg må "oppføre meg ordentlig" for at han ikke skal bli sinna. Han tåler ikke at jeg har meninger som går på tvers av hans, og han blir fort og ofte sinna på ungene også.
Jeg får ofte høre at jeg er dum, at jeg ikke er verdt noe, at han må kjempe seg gjennom hverdagen med meg og at jeg er irriterende. Han har ingen sexlyst, han er våken til langt på natt, han er irritabel og opplever meget sjelden lykke. Jeg har lurt på om dette har noe med meg å gjøre, men han påstår at det ikke har det. Han tror det skjedde etter at vi møttes fordi han for første gang i voksen alder følte han kunne senke skuldrene, siden han nå var sammen med ei som ikke var redd for å ta ansvar.
I forrige uke kom han og sa at han trodde han var deprimert. Han hadde lest om depresjoner på nettet, og han kjente seg igjen i mange av punktene. Han har gått til behandling hos psykolog før, da han har slitt en del med sinne og etterslep av gamle opplevelser. Han synes det virker med denne type behandling, og han har nå fått henvisning til psykolog fra fastlegen sin. Jeg spør han hva han trenger, og han sier til meg at det han trenger er støtte, stabilitet, at jeg ikke maser eller krever og at jeg ikke forventer noe av han.
Tro meg, jeg prøver, men!... Det er så vanskelig! Jeg skjønner at han strever, og jeg ønsker mer enn noe annet å være med på å hjelpe han opp av dette mørket. Men jeg trenger hjelp til hva jeg skal tenke når det stormer som verst... Er det noen som har noe tips til noen strategier jeg kan ha i bakhodet?
Det er tøft å få så mye dritt slengt etter seg, og jeg er mye lei meg for tiden. Er det noen som opplever det samme som meg?

Avatar

:/

des 3 2013 - 19:49
Leste nettopp gjennom innlegget ditt, jeg tror nok ikke jeg kan gi noen tips i og med jeg er fortsatt i tidlig fase i forholdet mitt. Men nå er det jeg som er som er mannen da i dette forholdet.
Vi er i den tidlige fasen i livet ditt at jeg er den som beundrer jenta for å ha ben i nesa og er selvstendig.

Ble litt sånn småbekymret at d kunne blir vår fremtid også bare:/ har slitt en del med depresjoner før forholdet mitt. Var heldigvis over når jeg startet det nye forholdet.
Jeg håper virkelig det ordner seg for dere, for det virker som om du bryr deg veldig mye om ham.
Avatar

sorry

des 4 2013 - 06:52
men jeg syns ikke det høres ut som et levedyktig forhold.
Og da tenker jeg først og fremst på barnas leveforhold.
De fortjener bedre enn å leve i et hjem der far tyranniserer både mor og dem.
Sorry, det er min mening...
Avatar

:(

des 4 2013 - 10:00
Ja, jeg skjønner det du sier med ungene, men hva med hans unger om de skal bo alene med han da? Jeg vet jeg ikke kan være sammen med han kun på grunn av ungene, men jeg tenker mye på dem...
Jeg vil bare at mannen jeg forelska meg i skal komme tilbake!
Men jeg er redd for at han er så langt nede at han ikke klarer å se alt det gode vi har bygd opp, og at han heller bare vil avslutte det.
Og det er vanskelig for meg å tenke på, for jeg VET at vi kan få det til!
I går dro ungene hans til mora, og da dro han på hytta - på ubestemt tid, for han orka ikke snakke med meg. Jeg vet jeg er fæl til å skulle snakke om alt, men jeg prøver og skjerpe meg, og jeg hadde respektert ønsket om en "snakkefri" kveld.
Han har vært våken i hele natt, sovna ca. i 7-tida (så det på aktiviteten på Facebook). Jeg fikk melding i natt om at jeg måtte legge meg og sove, og da var han full.
Jeg blir sprø!!! Jeg vil at det skal ordne seg, jeg!

Er det ingen som kan hjelpe meg til å finne motivasjon for hvordan være en best mulig støtte? Jeg vil så gjerne være både kjæresten og bestevennen hans!
Avatar

det sanne ansiktet?

des 4 2013 - 16:47
Dere har jo ikke vært sammen så lenge. I begynnelsen er jo alt flott. Urealistisk å tro at alt kan bli som før.
Høres mest ut som at mannens sanne natur kom frem etter hvert. Og nå bruker han diagnosen "depresjon" som unnskyldning for å terrorisere.
Og du har tatt på deg jobben å fikse ham. Umulig. Du kommer til å slite deg fullstendig ut, forgjeves.
Selv om folk er syke, gir det dem ikke retten til å plage andre. Hvis de er så syke, bør de legges inn, eller bo for seg selv, inntil de ikke lenger er skadelige for andre. Psykiske skader er like ille som fysiske skader,, ja verre. Å bli utsatt for irrasjonelt sinne kan sette dype spor, og bryte ned selvfølelsen for resten av livet.
Min far var sånn. Vi gikk på nåler, han kunne eksplodere når som helst, uten grunn. Ok, han var syk, men var det riktig å ofre en hel familie pga en manns sykdom?
Man må prioritere riktig her.
Barna hans må kanskje flytte til moren sin. Mye bedre det vel?
Dette er en situasjon der barna må komme først.
Jeg sier dette av erfaring. Selv skadet i min barndom. Av voksne.
Avatar

Miemor!

des 4 2013 - 20:20
Finn deg en psykolog du også, Miemor! Innvilg deg selv det! En samtalepartner. En som vet hva h*n snakker om, som har sett slike situasjoner før, og som kan gi deg konkrete råd og tips uansett hva du måtte velge. For én ting er hva mannen din sier han ønsker og trenger fra deg. Men det han faktisk trenger er kan hende noe helt annet?!

Én ting er i hvert fall sikkert: Det høres ut som mannen din trenger å FÅ langt mer enn han vil klare å GI i tiden fremover. Og hvis du faktisk bestemmer deg for å forsøke å hjelpe, ja, så må du også få påfyll et sted. Du kan ikke bare gi og gi i det uendelige. Du må sørge for å skaffe deg selv den nødvendige hjelp og støtte. Har du noen fortrolige venner og/eller familie, så bruk dem også! Å legge litt av sitt hjerte, litt av sin skjebne i andres hender, det å tørre å be om hjelp, det er som regel svært så fruktbart både for den som spør óg for den som får lov til å hjelpe!

Jeg synes ukjentoriginal er for pessimistisk.
Avatar

Kjære deg

des 4 2013 - 22:13
Jeg har vært sammen med en deprimert mann i 20 år.
Det er utrulig tøft. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Han blir fort irritert og jeg må gå på nåler.
Samtidig er han omtenksom og snill når han har gode perioder.
Det er veldig bra at samboeren din skal begynne hos psykolog. Forhåpentlig får han ut mye grums der og gjør det litt lettere for deg.
Jeg er en veldig sterk person, det tror jeg man må være skal man klare å holde ut å være pårørende til en psykisk syk person. I det daglige er det jeg som ordner alt. Han han en dårlige dager så gjør han ikke annet enn å sitte i sofaen. På gode dager leker han med ungene og hjelper til med det han klarer i huset.
Jeg er i en fase nå hvor jeg egentlig har lyst til å gi opp, men holder ut, for hvordan skal han klare seg om jeg drar? Jeg har fått råd fra venner om at jeg også burde snakka med noen.
Kanskje løsningen for både deg og meg er å få en profesjonell samtalepartner hvor vi kan få ut frustrasjon og få råd.
Jeg er konstant sliten og kjenner jeg er sint inni meg over situasjonen, og det er ingen løsning å ta frustrasjonen ut over han, for da blir han bare sint og lei seg.
Gi mannen din mye omsorg og støtt han så godt du klarer. La han føle at du bryr deg.
Ønsker deg alt godt og håper det er litt trøst å vite at vi er flere i samme situasjon!
Legg meg gjerne til som venn hvis du vil.


Avatar

Takk

des 5 2013 - 09:07
Takk for svarene dere sender, det hjelper å høre at jeg ikke er alene. Det hjelper også å få tilbakemeldinger som ikke er ensidig positive, for det får meg til å sette ting i perspektiv. Så her kan negativt være bra!;)
Det er dessverre ikke noe alternativ for ungene hans å bo til mora, for hun har nesten ikke omsorg for dem, av bl.a. geografiske grunner. Jeg har blitt veldig glad i ungene, og vi har et sunt og godt forhold. Jeg føler at de trenger meg. Derfor er de også en del av det som holder meg igjen her.
Han ringte meg i går og hungret etter bekreftelse. Han holder på å bli forkjøla og "kom sikkert til å dø", sagt i en spøkefull tone siden han er mann og de liksom skal være kjente for å ikke overleve en runde med snørr og hoste. Jeg lo litt og svarte at han kom nok ikke til å klare seg, bare for å være med på spøken. Da sa han slikt som at det sikkert var like greit, ingen brydde seg vel om han allikevel, det hadde kanskje vært det beste osv. Da tenkte jeg at jeg skulle gjøre som jeg har lest, og jeg sa at jeg brydde meg, at jeg ønska å være der for han - forkjølt eller ei og at han visste at jeg er her for han. Heldigvis ble han glad for å høre det! Jeg har flere slike eksempler på utsagn han sa som jeg tror ble sagt for å høre hva jeg responderte med.
Det han sier er at han føler han har mista seg selv, og han må finne igjen det før han finner igjen meg. Og det er jo sant det? Jeg kan ikke gå fra en jeg er glad i når han er så langt nede? Det er jo helt på tvers av det jeg mener er rett...
Jeg har tenkt å kontakte legen, for det er helt klart at jeg også trenger å få påfyll noen steder. Men jeg er sterk, det har jeg alltid vært. Og jeg tror jeg klarer å stå i dette (og det vil jeg), men jeg tror ikke jeg klarer det alene.
I natt sendte han meg teksten på "Skinny love", og den er jammen meg bra vakker - og veldig treffende! Den må dere både lese og høre, den er nydelig :)
Avatar

bra du er sterk

des 6 2013 - 17:46
Håper ungene dine/deres er like sterke.

Jeg er kanskje pessimistisk, men ett er sikkert, jeg hadde aldri tolerert å bli behandla på en så nedverdigende måte av en partner. Du skriver det selv; "jeg føler jeg må oppføre meg ordentlig for at han ikke skal bli sinna","han blir fort og ofte sinna på ungene også"
"jeg får ofte høre at jeg er dum, ikke verdt noe, at det er en kamp for ham å leve med meg, at jeg er irriterende...."
" det er tøft å få så mye dritt slengt etter seg", sier du.

Hvordan kan du som har bein i nesa, finne deg i dette?

Og så krever han av deg at du ikke maser, at du ikke krever noe av ham eller forventer noe av ham. Han kan ikke kreve det umennesklige av deg. Syns du kan kreve at han ikke bruker deg og ungene som ei dørmatte (minstekrav). Det skal ikke være sånn at folk med psykiske lidelser skal få ture frem som de vil, uten å bli stilt til ansvar.

For øvrig enig i at du trenger terapeutisk hjelp.
Lykke til:-)

Avatar

kjære deg

des 9 2013 - 15:10
Du er nok en person som tror det beste om andre. Og det syns jeg du skal ha kredit for. Jeg håper jeg ikke har såret deg.
Jeg ønsker det beste for deg og dine.
Har ikke noe ønske om å ødelegge.
Tror du trenger mennesker rundt deg som bygger deg opp, i stedet for å rase deg ned. At du ikke skal føle at du er aleine om å prøve å skape et harmonisk og kjærlig hjem for alle.
Ikke finn deg i alt. Du er mere verdt. Stå på krava. Det er ikke så mye du krever. Respekt og hensynsfullhet.
God juletid, Håper du får den beste julegaven; Love and Peace, i den ene eller andre formen.:)
Avatar

:)

des 10 2013 - 18:04
Kjære Avukjentoriginal, du har ikke såret meg! :) Jeg trenger denne siden av saken også! Han er nå til sin første psykologtime, og jeg er spent på hva som venter når han kommer hjem. Tror ikke på under etter 1 time, men kanskje jeg ser et lite lys?
Vi har hatt ei turbulent helg, samtidig som det har vært noen gode samtaler. Jeg respekterer at jeg ikke må mase og spørre om ting, jeg... Det høres kanskje naivt ut, men jeg tror jeg har bestemt meg for å bite sammen tennene i 2 mnd og se om det blir en endring.

Det er så mye nå... Merka at han drev og sendte SnapChats med ei fremmed jente han hadde spilt mot på et mobilspill. Jeg klikker av sånt, jeg!!! Men han bedyrer at det er totalt uskyldig og at det er jeg som har et problem siden jeg får det til å høres så skittent ut det han gjør... Han har også plutselig MYE kontakt med ekskona si. De snakker/melder sammen hver dag, og jeg liker det ikke..
Så prøver jeg å tenke som så at jaja, hvis det er dette han trenger nå i en periode så vær så god! Jeg har en følelse av at han tester meg til det ytterste, og at jeg nå er igjennom "ildprøven" i forholdet vårt. Nei, det er IKKE rett av han, men jeg skal vise han at jeg er sterk nok til å bite det i meg!
Det er IKKE jeg som har et problem, og det må jeg ikke glemme!

Ja, jeg er ei som tror det beste om alle. Det vet jeg og det vet alle som kjenner meg. Men jeg er ikke dum, altså, hehe :) Men jeg er innmari sta, og jeg vil ikke at dette skal ende "bare" pga en depresjon. Så nå blir det en prøvelse for meg også. Og han må bare teste meg; jeg går ikke! Hvis han ikke vil mer, så får han være mann nok til å si det selv, ikke tvinge det ut av meg!

Men han har vært kjærlig også! Noen øyeblikk er han den samme gamle mannen, som forteller meg at han er glad i meg, at vi skal komme oss igjennom dette, at vi er ment for hverandre.
...jeg bare håper de kommer oftere! :)
Avatar

psykopatiske trekk...

des 11 2013 - 01:02
unnskyld meg, men det høres ut som om denne mannen har psykopatiske trekk. Alt det han gjør, er slikt jeg har lest/hørt at psykopater gjør. De skylder alt på alle. Depresjon kjenner jeg godt til , både fra eget liv og andres. Depresjon utløser ikke slik oppførsel. Men selvfølgelig kan vel også en psykopat være deprimert. Men de færreste deprimerte har psykopatiske trekk, heller motsatt, at de ber om unnskyldning for at de er til og tar plass. Jeg mener at det han trenger, er å bli satt skikkelig på plass, ellers kommer han bare til å bli verre. Han er som et lite barn som det ikke blir satt grenser for. Så jeg er enig med den personen som sier at jeg hadde aldri i verden tolerert slik oppførsel. Da ville jeg heller vært alene. Jeg synes du unnskylder ham altfor mye. Det er nå min mening...
Avatar

hei stabeisen

des 12 2013 - 07:25
Veldig enig med Casablanca, hvis du ikke setter ham på plass, kommer han bare til å bli verre. Han tester dine grenser, hva gjør du? Du biter tennene sammen. Ikke så bra (for deg). Bedre å reagere. En ærlig sak å reagere, få det ut. (føles bedre etterpå)

Jeg skjønner at du fremdeles er forelska i mannen din, og bare derfor tåler du at han spiller et dumt, barnslig og manipulativt spill med deg. Jeg kan forestille meg at man kan tåle veldig mye dritt, hvis man føler en romantisk /seksuell tiltrekning til en person. Det gjør man når et forhold er ganske nytt. Dere har jo ikke vært sammen så lenge.

Tror du gjør lurt i å fortsette å skrive om situasjonen din her på fellesforumet. For da får du større bredde i svarene, enn på tomannshånd. Jeg er dessuten ikke i stand til å bli din personlige rådgiver i en såpass seriøs sak. Mitt liv er totalt forskjellig fra ditt. Jeg er ensom og sliter sosialt.

Du må absolutt fortelle hvordan det går!!?

Ps.Er mest bekymra for barna deres jeg da. Barna er alltid viktigst!!!
Avatar

går det bra?

jan 2 2014 - 06:26
Det var så lenge siden du lot høre fra deg. Håper virkelig at du ikke finner deg i alt det tullet mannen din fant på for å "teste" deg, (snapchat med unge jenter fx)
Håper du har satt deg i respekt, og at han ikke kaller deg verdiløs o.l. lenger.......
Avatar

Det går da...

jan 27 2014 - 00:22
Jeg har ikke vært her inne på ei stund, jeg... Det har vært både gode og tunge dager. Jula var et kapittel for seg selv... Det svingte fra å være veldig bra til at han gikk i kjelleren med et knips! Altså, fra å fortelle meg hvor fantastisk og tålmodig jeg var, til at det plutselig snudde og jeg var verdiløs igjen. De gangene det svingte som verst var det alltid mengder alkohol inne i bildet. Må legge til at det var ingen unger hjemme da han drakk. Han hadde veldig tunge stunder i jula, og det var heftig å være den som sto midt oppe i det...

Natt til første nyttårsdag skjedde det noe som forandret mye. Vi hadde vært på fest, og jeg gikk hjem før han. Da han kom hjem en times tid etter meg, kom han ikke og la seg. Nei, han ble sittende og chatte med ei gammel venninne på facebook. Jeg våknet da han la seg, og spurte hva han hadde gjort mens han satt i stua alene, og han fortalte om chattinga. Jeg spurte om han hadde dårlig samvittighet for noe han hadde skrevet, men han bedyret at han ikke hadde det. Da han sovnet, god og full, så gjorde jeg noe jeg ikke har lov til... Jeg gikk inn på telefonen hans og sjekket meldingene på facebook. Jeg hadde en dårlig følelse, og ja, den stemte... Han hadde sendt meldinger til hun venninna om hvor tøft han og jeg hadde det for tida, at han lurte på om det var like greit å bli singel igjen, hvor fin hun var, at han hadde likt henne så godt før, at han skulle vært tøffere og bedt henne med ut. Han spurte til og med hva hun hadde svart om han ba henne med ut nå. Som en fattig trøst til meg, men allikevel en trøst, så svarte hun at hun ikke ville date han, hverken nå eller før, at han hadde ei fin dame, at gresset ikke var grønnere på den andre siden og at han måtte gå og legge seg ved siden av meg for det var tydelig at han trengte å legge seg.
Han svarte at hun sikkert trodde han var en gammel gris, men at han bare måtte høre om muligheten var der. Han fikk klart svar fra hennes side om at nei, det var ingen mulighet for noe annet enn vennskap.

Jeg kan ikke beskrive hvor hardt hjertet banket i brystet mitt, og dere aner ikke hvor vondt dette var!!!
Dagen etter var han veldig nedfor, men jeg hadde bestemt meg for at han skulle få sjansen til å fortelle meg det selv. Vi snakket om hvilke handlinger en depresjon kunne få han til å gjøre, hva som skjedde når han følte seg aller minst og om han hadde behov for oppmerksomhet fra andre damer. Han sa at han følte seg veldig ensom når han var langt nede, og at det da var godt å evt vite at andre også likte han. Fikk ikke mer forklaring enn som så... Jeg bet tenna sammen, og sa ikke noe om at jeg hadde lest meldingene. Det jeg derimot sa, var at man trenger ikke å ha kyssa eller hatt sex med noen andre for å være utro, man kan si ting som er like mye utroskap - og det mener jeg!

Men, det positive er at etter dette var det noe som forandret seg. Han ble mer ydmyk. Han begynte å gjøre litt husarbeid. Han fortalte meg mer om hva han hadde gjennomgått det siste halvåret. Han ble kjærlig igjen. Han ble nesten som den mannen jeg forelska meg i.
Han går fortsatt til psykolog, to ganger i uka, og det gir resultater. Han setter mer ord på hvordan han har det, og han sier han begynner å få igjen trua på seg selv, på oss og på livet - og det er jeg glad for!:)

Jeg ga meg selv et løfte før jul, og det var at jeg skulle bite sammen tennene fram til vinterferien. Hvis tilstanden ikke hadde bedret seg nevneverdig til da, så skulle jeg gå fra ham. Ikke fordi jeg vil det, men fordi jeg må det, for min egen del.
Jeg er glad jeg satte en dato for tålmodigheten min, for det har gjort meg rausere og mer tålmodig. Og det går bedre, mye bedre! Han er fortsatt veldig langt nede til tider, men nå forteller han mer om det slik at jeg klarer å forstå.

Jeg ser på det jeg har skrevet her at hele opplegget høres helt sykt ut! Jeg er helt enig med dere som har kommentert til meg. Men det er noe her som jeg ikke klarer å gi slipp på... Han er en bra mann, jeg vet det er en bra mann der inne og jeg tror på at han kommer ut igjen snart!

Han virker roligere også. Han har sagt at han ikke skal behøve å føle seg helt alene her i verden, for han har meg. Og det har han!

Jeg har også gått mange runder med meg selv der jeg har spurt om hvorfor jeg skal bli i dette forholdet. Ja, jeg elsker denne mannen, men jeg er også veldig glad i ungene hans. Og det jeg har funnet ut, det er at jeg vil være her for dem også. Mens jeg venter på at kjæresten min skal finne igjen seg selv, så skal jeg være en stabil voksen (for tiden den eneste stabile voksne de har) for dem. Jeg skal fortsette å følge dem opp slik jeg alltid har gjort, og jeg skal holde hjulene i gang her hjemme, og da også med tanken på at både hans barn og mine barn skal ha et godt hjem. Og det klarer jeg! Det er jo riktig av meg det? Er det ikke greit å gå på akkord med seg selv en periode mens man venter på at det lysner?
...eller har jeg blitt både blåøyd og blind?
Avatar

hei

jan 27 2014 - 05:25
(Jeg hette "avukjent original tidl.)

Fint å høre åssen det går. Du vet jo hva jeg mener om oppførselen til mannen din. Men jeg skjønner at kjærligheten kan tåle mye. Bare han ikke trykker deg ned så. Det er flott at du har sånn omsorg for ungene hans (og dine). Hvis du mener at det er best for dem at du blir, da er det sikkert det. Så lenge han ikke trykker dem ned heller. Har raserianfallene gitt seg?
Tenk at du ferska ham i utroskap (ja, det er jo en form for det) Og at du bare biter tennene sammen. Du har en formidabel evne til å tilpasse deg etter forholdene. Bra du har satt en dato. Du vet nok hva du gjør. Ungene er heldige som har deg, når faren deres er så ustabil. Snakker du med dem om faren deres?
Avatar

Mannen min er deprimert

jan 27 2014 - 11:53
Kjære deg, det er som å lese om ett tidligere forhold jeg var igjennom.
Men nå er han obs på det selv, og vil jo tydeligvis gjøre noe med det ettersom han har vært å ordnet henvisning til psykolog.
Og det er ett KJEMPE skritt i riktig retning.

Mange kan oppleve "innkjøringsfasen" hos psykolog som vond, utmattende, sår og kan rett og slett virke utagerende på hjemme bane, spesielt samme dag som han har vært i time.

Så om ikke huset brenner, så ikke prat om negative ting denne dagen. Ikke prat så mye i det hele tatt.
For mange som sliter med depresjoner finner ut gjennom behandling at det er noe underliggende som de ikke selv har vært bevvist på, kanskje tilog med noe de har fortrengt.
Da er det viktig at du er den trygge og gode da han kommer hjem,
Det er jo ikke uvanlig at ting blir rippet opp i, og er det i stor eller liten grad traumatisk for den enkelte, så må man bare godta det.

Å IKKE spør og grav om hvordan det gikk, hva pratet dere om i dag, hva har psykologen sagt i dag o.l.
For det kan ta tid å få sortert tankene rundt hva som har skjedd selv, og da andre spør vil dette bare skape mer kaos.
Men fortell han at når/hvis han har lyst å dele tanker og følelser rundt terapien, så er du klar for å lytte å ikke dømme.

Deperesjoner er ofte en "følgessykdom" til f.eks. adhd og asperger syndrom(noe du kan lese litt om), så høyst sansynlig så vil han måtte gjennomgå noen utredelser etterhvert.
Og det merket jeg på min x og flere venner - Det er slitsomt.
Man får servert masse skjemaer man må fylle ut med ett ganske bredt sprekter av spørsmål, noe mange(spesielt menn som sliter litt med sinne og/eller asperger kan bli aggressive av) rett og slett fordi dem føler at dem ikke er SÅ gale at dem burde svare på slike spørsmål. Som;
"Hører du noen ganger stemmer i hodet ditt som forteller deg hva du skal gjøre"
"har du noen gang følt at du har fløyet over f.eks atlanterhavet" ol.
Disse såkaldte samletestene kan tulle med hodet til den mest psykisk sterke personen du kjenner om den får flere av dem.

Så min konklusjon er at ettersom du har tatt deg bryderiet med å strekke ut en hånd for råd, så elsker du mannen din, og da må man bare svelge noen kameler en stund fremover.
Men prat med han om det, det er det desidert viktigste du gjør, i forkant av terapien.
Fortell ham at det tærer på deg å ha det slik dere har det, men at du er villig til å svelge noen kameler så lenge han gjør det han kan for å bli bedre og kanskje evt. få en diagnose som kan lære dere begge mer om hvorfor han er som han er, reagerer som han gjør. ol.
Da finner man også verktøy for å løse ting på en bedre måte enn da man ikke helt vet hvorfor ting er som dem er.

Har lest igjennom alt du har skrevet, og det stemmer på en prikk med min x.
Ene dagen fikk han meg til å føle meg som en prinsesse, mens andre var jeg bare søppel.
Kunne ha en hel uke hvor vi hadde det kjempe fint, så kom han hjem og var amper, kvass og direkte ufin.
Måtte se ut på ene måten, og prate pent, ikke feste, han likte ingen av vennene mine, ei heller familien min.
Og har 2 vnner selv, og ingen kontakt med familie.

Så er det nå en gang slik at da man har følelser for en person, så er det ikke bare å skru dem av, dessverre.
Så all ære til deg som faktisk er villig til å gå gjennom dette med han.
Og for hans del som nå da er deprimert, så ser ikke han nødvendigvis hvordan det påvirker deg.
Men det vil han gjøre etterhvert, og kanskje han får noen åpenbaringer hvis han kommer til rette psykologen og får den hjelpen han trenger.

Nå ble det mye tekst her.

Det er vel ingen som oppfyller alle kjennetegn, men hvis det er en del du kjenner deg igjen i, så er det greit å ha i bakhodet.
Flere og flere som ikke får påvist asperger før i voksen alder da det kan være vanskelig og oppdage om man er av de "ikke fugerende" aspergerne.
Eller at man har fått beskjed av lege at de bare sliter med depresjoner, at de er sære o.l.
Men utifra hva jeg har lest, og skulle tru jeg hadde skrevet det selv, så ta en titt her, det er punktvis, og ingen fasit, men det er ikke umulig du vil kjenne igjen en del punkter der.

http://faktasara.blogg.no/1305656128_kjennetegn_p_asperger.html

Så stå på, all ære til deg for at du faktisk står ved din manns side bokstavelig talt i gode og onde dager.
Det er ikke alle som er sterke nok til å gjøre det, men husk å ikke vær for sterk, for da vil du selv bli helt knust med tiden.
Så på rolige dager, så fortell hvordan du har opplevd de siste dagene.
Trekk frem nåde positive og negaive ting.
MasseLykke Til, til dere begge <3
Avatar

håper enda

feb 18 2014 - 07:55
Endelig funnet et forum for oss pårørende der vi kan snakke sammen og utveksle erfaringer.
Jeg har vært samboer i over 20 år med en som fikk diagnosen depresjon og angst for 17 år siden. Han ble medisinert den gangen og det hjalp vel i noen år. Men lite oppfølging av helsevesenet og da en som ikke ville oppsøke det, resulterte i mange år med lite oppturer og mange nedturer hvor jeg gikk på nåler hele tiden.
Vet ikke helt hvor jeg har hentet styrken i alle disse årene men det må være trøsten i våre to jenter (som i dag er 15 og 20) All min tid gikk med til å engasjere meg i deres aktiviteter og interesser. Men høsten 2013 ble det nok for meg også og jeg ga han et valg. Enten søkte han hjelp eller så kom jeg til å forlate han. Han har nå kommet inn hos psykolog og er med i en samtalegruppe så han skjønte hintet. Han har alltid vært omtenksom overfor jentene våre og tatt del i deres hverdag, men problemet er at alt det vonde har gått utover meg og jeg kjenner at min kjærlighet med årene har dødd ut. Mange ganger har jeg tenkt å forlate han men har hele tiden tenkt på hvordan det ville gå utover barna. Nå er jeg 47 år og tenker,,, vil jeg leve dette livet resten av mitt liv ??? Snart forlater den yngste jenta hjemmet,, hva da ?? Må si jeg har alltid vært sterk og selvstendig men dette er også blitt borte med alle år med undertrykkelse og det er vel derfor jeg ikke har orket å bryte forholdet. Håper noen i samme eller lignende forhold kan legge meg til som venn eller skrive med meg da jeg virkelig trenger noen å snakke med,,,,
Til forsiden