Hei! Er det noen her som har barn med angst? Jeg er mor til en 15åring som er i starten av utredning, men som har vært engstelig i mange år og som nå har utviklet en form for angst.
Han har det verst når han er ute av huset og dette har resultert i høyt skolefravær og tidvis vegring for skole. Som mor har det vært belastende å føle at man ikke kan hjelpe han! Han har også fått et anstrengt forhold til mat, og har mange tvangshandlinger periodevis.

Er det noen som har noen tips til hva man bør gjøre og si sånn i hverdagen? Presse eller ikke? Komme med krav eller "la ham være I fred"?

Hei.
Så flott og ansvarsfull du er som tar kontakt. Bra mor :)
Jeg har barn, ville så absolutt ikke presset på FØR du vet hva årsaken er/kan være.
Derav en evt. diagnose. Skjønner det er belastende og samtidig sikkert veldig fortvilende og «stå og se på» uten å kunne gjøre stort ennå, men det kan endre seg, hvis du/dere mer og mer finner ut hva årsaken er.
En dyktig psykolog kan jo også være bra men forstår godt skammen når en er 15 og må gå til de skrittene, «hjelper» jo ikke på psyken umiddelbart men på sikt kanskje...

Noen krav/grunnregler er vel lurt å ha i bunn som begge er blitt 100% enige om.
Faller vedkommende helt ut grunnet for høyt fravær, blir det jo også verre på sikt.
Ond spiral dessverre.

Har du mistanke om at det kan være noe spesielt som har utløst dette?
Evt. Andre diagnoser som har en sammenheng feks. autismespekterforstyrrelser?

Eller kan det og være en forbigående tøff og vanskelig periode i livet?
15 år, i 2021 med mye press, sosialt, pubertet, Covid-19 ++, er nok en ekstra påkjenning for svært mange yngre i dagens samfunn.

Jeg er rett over 30 og har angst/moderat angst (er fortsatt under utredning), noe som roer meg veldig ned er sobril for å klare gjennomføre en del ting men er ikke å anbefale for alle da en kan/vil bli avhengig over tid. Men det roer tankene, redselen, stresset osv. men dette må taes i samråd med legen.

Til lykke med kvinnedagen forøvrig.