Er oppvokst med ein bror som blei alvorleg psykisk sjuk. Han har alltid vore annleis, men utvikla etter kvart alvorleg schizofreni. Han bur på omsorgsbolig.
Siste åra har søstra mi og utvikla det samme. Ho nektar å bruke medisinar.

Eg sjøl har mine utfordringar, er 100 prosent ufør, og synes dette er frykteleg tøft, sjøl om eg er relativt frisk i forhold.

Sannsynligvis har mine problemer i livet komme av skadar til dels av oppvekst pga. broren min. Masse skam og utrygghet. Men no er det altså søstra mi som slit og.

Ein føler eit tyngande ansvar når det er slik som dette. Når storesøster er aleine og manglar gode venner.

Ein veit og at folk blir dårligare av isolasjon..

Eg har bekymra meg for søstra mi i nokre tiår no.

Kvar dag lurer eg på kor mykje ansvar eg skal ta?

Eg er yngst av tre søsken og bur i samme by som storesøster.

Eg lurer og på korleis eg skal vere der for nokon med schizofreni.

Trur eg må ta kontakt med Pårørendesenteret.

Er det nokon som veit meir om dette?
(veit eg burde vite meir om det, men det er annleis no)..

Det med å ta vare på seg sjøl og å ta seg sjøl først..? Ein kan jo ikkje det heile tida..

Treng støtte og gode råd.

Har ingen innsikt i å være tett på noen med schizofreni. Men, så vidt jeg har forstått det så er det ikke uvanlig at de med en slik diagnose kan ha motstand på medisiner uansett om det ofte er nødvendig.

Men, hvordan du kan være der og bidra. Har du spurt din søster om hvordan hun føler du kan støtte og bidra henne?
Forstår at det er ønskelig for deg å gjøre det du kan og være til hjelp for de begge, men det er jo litt opp til hva de selv ønsker tenker jeg.

Når det gjelder å sette deg selv først så tenker jeg at det handler om å ivareta deg selv og ikke bli selvutslettende. Dine behov og ditt velvære er din primære oppgave. Og den oppgaven er det bare du som kan gjøre. Allikevel er det selvsagt rom for å være helt tilstede for andre og midlertidig sette seg selv til side for en kortere periode. Det handler om å finne en sunn balanse hvor du ikke glemmer deg selv.

Vet ikke om du fikk noe hjelp ut av det, men. Det høres lurt ut å ta kontakt med pårørendesenteret slik at du kan få innspill fra de som kjenner til utfordringene og som har erfaring med hva som kan fungere.

Håper du finner en løsning som fungerer for deg

Du skal være der for andre i den grad det er best for deg selv. Ettersom du bryr deg om din søster så blir ikke dette det samme som at du ikke er der for din søster

Vel.. Jo ein har jo bekymra seg for ho i cirka 20 år, og sjølsagt går bekymring og fortvilelse ut over egen livskvalitet. Ja, ein bryr seg nok sikkert veldig innerst inne, men ein blir og til slutt så oppgitt at ein blir på eit vis nummen.
Det er som om ingenting ein seier går inn.

Eg har nok vore ein person som ikkje heilt har akseptert at ho og slit. Så eg har nok prøvd å pushe ting i riktig retning i staden for å akseptere det, for det å akseptere korleis det har blitt er nok for ein for stor bøyg for meg tenker eg.

Eg har ikkje spurt søstra mi om korleis eg kan bidra nei.

Faktisk må eg innrømme eg kan bli litt stressa for om ho skulle skjønne at det er eg som skriv her, men det er vel litt paranoid kanskje..

Ho har ikkje sagt kva diagnose ho har, og ho vil ikkje belaste meg, for ho trur at eg ikkje tåler det. Men eg føler eg MÅ hjelpe ho, og når eg ber ho snakke ut så vil ho nesten ikkje sei nokon ting. Eg burde ha gjort meir tidlegare, sjøl om eg blei så fortvila.

Ein gang i fjor viste eg ho min fortvilelse på telefonen ved rett og slett å gråte ut, og dette har ho blitt veldig opptatt av, så no vil ho ikkje snakke med meg i det heile tatt faktisk. Medan eg føler fortsatt ansvar.

Eg er livredd for korleis det skal gå med ho framover. Meir redd enn tidlegare.

Ho vil ikkje innrømme at ho har ein diagnose, så eg har fått vite det av andre i familien, og ho set seg på bakbeina i behandlingssystemet.

Dessverre må eg innrømme eg er stressa ovenfor andre og. Eg er rett og slett litt flau over ho når andre er i nærheten. Eg kan ikkje noko for det, og eg hatar den følelsen. Derfor unngår eg å møtest og. Det er så utruleg stressende for meg når eg har vore flau over broren min store delar av livet mitt. No er det ein ny ein liksom..

Som pårørande blir ein så utruleg frustrert. Ein skulle ønske at ting var annleis, og ein er så utruleg bekymra og lei seg. I tillegg så er det ein egoistisk følelse som dukkar opp der ein er litt skuffa over at sine søsken ikkje kunne vere der og gjerne å vere forbilder for ein sjøl og. Men det må ein i alle fall hive på båten..

Trur eg må på pårørendesenteret.

Veldig takknemlig for støtte.

Jeg forstår godt at det er en utfordrende situasjon å stå i.
Og det du sier med at du føler både på skam og skuffelse er helt lov. Kanskje det er noe du kan si til henne. Jeg vet ikke hvordan hun eventuelt vil ta det, men det eneste du kan gjøre er jo å være ærlig og autentisk om deg selv og dine følelser. Og gi henne tillit på at hun tåler hele deg. Også håpe på at hun gir den samme ærligheten og tilliten tilbake.
Jeg er ihvertfall sånn selv at hvis noen skal ha meg til å snakke og alt sånt så avhenger det av at motparten stiller med gjensidig ønske om å snakke åpent.
Og med en gang jeg kjenner at de ikke er åpne, ærlige og autentiske så ser jeg heller ingen grunn til å være det. Og da er det i så fall meningsløst å ha en slik prat.

Også er det ikke noe å gjøre med hva som har vært, annet enn å eventuelt be om unnskyldning og erkjenne at man ikke har fått til ting som man har ønsket, eller at man har gjort noe på en feil måte. Men, i fremtiden er det fullt mulig å forandre og gjøre ting annerledes. Og det virker som om du er reflektert på hva du kjenner på og hvordan du tenker og hva du har gjort. Og da har du gode kort å spille med for å skape en forandring og utvikling i relasjonen med din søster.
Spesielt hvis du tar med deg de tankene og refleksjonene videre når du har fått med deg noen tips og muligheter fra pårørendesenteret. Jeg er overbevist om at du ikke er alene om å tenke og føle sånn du gjør på situasjonen, så det er nok gode muligheter for å få relasjonen bedre.
Også er det sånn at det eneste du kan gjøre noe med og ta ansvar for i denne verden er deg selv og dine handlinger. Og hvordan du gjør det vil garantert resonere med hvordan andre møter deg også.

Alle gode ønsker i din retning!

Vel, det kan faktisk komme en tid for at en bare ikke kan være der for noen. Hvor du får det bedre kun ved å ta avstand

Hvis saken var at du ikke kunne redde din søster, ville du da like gjerne latt deg selv gå til grunne, eller ville du tenke at det var meningsløst? At du heller ville prøve å ha det bra uansett?

DrømPåRøm: Ja eg er veldig enig i at det ikkje går an å gjere noko med det som har vore, så det skal eg legge bak meg. Ja, eg kan eventuelt be om unnskyldning.

Angående å vere autentisk, åpen og ærlig, så er eg til ein viss grad enig, men eg trur likevel ein bør vere litt forsiktig med det ein seier. Eg trur ein må sette seg inn i diagnosen og, for å lettare finne ut korleis ein skal vere rett og slett. For å gjere ting så det blir best for ho. Ikkje det at eg berre ser ho som ein diagnose. Tvert imot!

Nei ho pleier å prate masse og rett ut, og det pleier nesten ikkje å vere muleg å komme til orde. Men ho har bestemt seg for å vere taus i det siste, og det er fordi ho trur ho må skåne meg sidan eg sa ein del gangar for nokre år sidan at det blei for mykje og fordi eg grein på telefonen. Men eg meite det jo ikkje svart kvitt. Ho derimot trekk det heilt ut som om ho aldri skal sei noko, for det har eg sagt at ho ikkje skal. No prøver eg å løsne det opp igjen og få ho til å forstå at ho kan snakke med meg.
Å snakke om mitt eget liv blir ofte litt vanskelig, for seier eg noko så tar ho det på ein heilt anna måte enn eg treng. Ho tar ting veldig alvorlig og blir fort redd for ting.

Det er mulig eg ikkje skal skrive så mykje meir om dette. Det er jo tross alt ein håpløs situasjon spør du meg.

Eg trur i alle fall det er lurt å prøve å vere sterk og trygg når ein er pårørande.

Giverofnoshit: Eg har tatt avstand lenge. Har møtt ho veldig lite siste åra fordi det er for slitsomt. Eg har likevel ikkje heilt komme meg på beina sjøl då.. men men..

Eg trur at ein som pårørande alltid føler ein burde gjere noko meir eller bedre, for ein bryr seg jo.
Jo eg hadde jo lange periodar der ting føltes som om eg gjekk til grunne, og det har eg jo og opplevd tidlegare i min dysfunksjonelle familie.

Nei, du har rett i at eg ikkje kan redde mi søster. Fekk nettopp høyre det av ein eg kjenner at eg må passe på at eg ikkje "blir" mi søster.

Trur det beste er å prøve å ha det bra, prøve å akseptere at det er som det er, men og å kunne prøve å vere der for ho av og til.
Eg skal sette meg inn i kva ho treng, og tenker at støtte og trygghet sannsynligvis er det viktigste.
Eg tenker at det beste er at eg viser at eg er der, men at eg og setter grenser. Ikkje lett, men ein må prøve.
Eg vil ikkje berre gi opp egentlig, og trur nok eg må gjere litt av begge deler.