Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kompleks PTSD - samlivsbrudd

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kompleks PTSD - samlivsbrudd

juli 19 2020 - 23:04
Hei,

Jeg er en kvinne som frem til for 1 mnd siden var gift (i 10 mnd) med min aldeles nydelige kone. Ganske ut av det blå (for min del) gjorde hun det slutt, på bakgrunn av noen gjentakende utfordringer (mitt forhold til hennes alkoholbruk de gangene hun skal ut/på fest) i forholdet vårt. Separasjonspapirer og oppsigelse av felles leilighet var et faktum bare en uke senere, og hun flyttet inn i egen leilighet for 1 uke siden, så det er liten tvil om at hun mener alvor..

Jeg sitter fullstendig fortvilet og hjerteknust tilbake, da det hele har skjedd fryktelig fort og jeg knapt har rukket å innse hva som faktisk har hendt.
Samtidig sitter jeg med mange ubesvarte spørsmål og tanker, hvor en del av de er knyttet til sykdom/diagnose.

Det er nemlig slik at hun fikk diagnosen kompleks PTSD for halvannen måned siden ca, etter en drøy måneds utredning på DPS. Dette som følger av henvisning fra psykolog som hun startet hos i fjor høst, på bakgrunn av at hun ønsket å «nøste opp i» en del ting fra en vanskelig barndom og oppvekst, med psykisk syk mor og lillesøster (begge med bipolar lidelse), samt. et ungt-voksent liv preget av et utsvevende/utagerende liv med ganske ukritisk atferd hva angår fest, fyll og seksuelle opplevelser, flyktige forhold og et par (dysfunksjonelle) langvarige forhold, etc. (Hun er altså seg selv bevisst (til en viss grad iallfall) at hun tidvis bruker alkohol som flukt/selvmedisinering fra det som er vondt inni henne, noe som flere ganger har ført til noen veldig ubehagelige episoder for oss begge (ref. min «aversjon» mot henne og alkohol (uten måtehold)).
Det viser seg også at hun selv fikk diagnosen bipolar lidelse for en 8-10 år siden, noe hun aldri selv har fortalt meg og som jeg ikke var klar over før et familiemedlem nevnte det i en bi-setning for et par uker siden, i den tro at jeg visste dette allerede (jeg aner ikke om denne diagnosen på noe senere tidspunkt er blitt «avskrevet» eller ei, men mistanken min heller mot nei, og at hun heller fornekter den i så stor grad at den for henne faktisk ikke eksisterer, heller ei noen gang har eksistert..) :(

Jeg har da brukt mye tid den siste måneden på å forsøke å forstå situasjonen jeg befinner meg i, og da har det vært naturlig også å lese meg opp på og sette meg inn i diagnosen(e). Og det jeg lærer der er jo at det faktisk kan forklare «en hel del». Ikke at jeg tror det er diagnosen(e) sin «skyld» at hun har valgt å gjøre det slutt, men det er likevel noen elementer i både det hun har sagt ifm. bruddet, samt. atferd/oppførsel og handlinger i etterkant av det, som jeg ikke helt kjenner igjen i den jenta som jeg har delt livet med de siste 2 årene.. :(
Jeg forstår selvsagt at selv om diagnosen er ny, så har hun nok «hatt den» mye lenger. Men som nevnt så er det nå en del ting jeg ikke helt kjenner igjen hos henne, som jeg undrer meg over i hvilken grad kan tilskrives (for meg ukjente sider ved) personlighet, eller sykdomsbilde.
Hun virker til å ha «skrudd av en bryter», da felles venner forteller at hun fremstår som om ingenting har skjedd og helt uanfektet av situasjonen hun står i; altså at hun har valgt å avslutte ekteskapet sitt, 10 mnd etter den lykkeligste dagen i vårt liv. Hun bedyret overfor meg at bruddet ikke handler om verken manglende følelser eller at jeg ikke lenger er «bra nok» - tvert imot så er jeg fortsatt helt fantastisk, perfekt for henne, akkurat det hun ønsker seg, trenger og vil ha i en partner, og fortsatt med felles ønsker og drømmer for livet og fremtiden - hun bare orker ikke lenger å «ha det slik», og hun sier at hun ikke har vært lykkelig på lenge (uten at det har hindret henne/oss i å legge planer for nær og fjern fremtid som feks sommerferie, fjerde(!) forsøk på barn nå til høsten, tid vi skal flytte til hjembyen vår, etc.)..

Så det jeg lurer på er så enkelt og så komplisert som: er det plausibelt å anta at sykdom/diagnose spiller en rolle i (noe av) dette?
Er det «vanlig» å kunne skru av følelser på den måten der, og bare bestemme seg for å gjøre noe så drastisk og livsomveltende, og som går på akkord med følelsene?
Jeg tenker i retning av det med kritikk/krenkelse/avvisning - dersom hun har følt det (min aversjon mot alkoholføringen hennes og våre ulike seksuelle preferanser) som en avvisning av henne og «hvem hun er», så kanskje har det opplevdes så graverende og følelsesmessig sterkt i negativ forstand, at det derfor ble uungåelig å komme til et punkt hvor det opplevdes uutholdelig å skulle bli værende i relasjonen?

Beklager så mye for en altfor lang tekst - det er vanskelig å fatte seg i korthet når det er så mange elementer og faktorer som tankene mine svirrer rundt.
Jeg tror jeg bare prøver å forstå, i den grad det i det hele tatt er mulig, hva det er jeg «har med å gjøre» her, og ikke minst hva som er hva (person vs diagnose/symptomer).
Og hvordan jeg best kan/bør gå frem for å «nå gjennom» til henne med min kjærlighet og vilje til å kjempe for henne og ekteskapet vårt, dersom det i det hele tatt blir rom forbi gjøre det på et tidspunkt.

Setter stor pris på alle tanker og innspill!

Mvh
Avatar

føler med deg

aug 22 2020 - 13:17
huff ja du står
i en tøff tid nå
jeg ble forlatt
selv i 2006
totalt uventet
som å stå på en
jernbaneskinne
og pang så kom toget
ut fra det tomme intet
uten en sjanse liksom ble du moset <3
Avatar

Slå av følelser

aug 22 2020 - 13:46
Hei, trist den historien ja - men jeg tror det kan være noe forsonende i at noen velger å slå av følelser.

Kan der være så overveldende for henne å komme inn i (ny) problematikk som hun hverken har våget å kjent på, eller heller ikke har vært klar over. Mulig hun er nede i en bølgedal. Har hun kanskje startet å betvile egne verdier og identitet (og hvordan de er skapt). I oppvekst og andre nære relasjoner så kan man vel oppfatte de rammene som skapes internt og oppfatninger som uttrykkes som generelle spilleregler. Og hvis man da senere finner ut av noe som åpenbart har vært ugreit for henne å fortelle andre/deg om, så kan det være at det vil bli «too much». For mye å forholde seg til kan gi «avslått bryter» på noen områder. Områder som ikke ansees livsnødvendig (beklager skuffelsen). Og det trenger ikke å bety at du er ikke ønsket, men at det blir for mye å forholde seg til for henne. Dermed slår hun (motvillig for seg selv, og trolig med skam) av forholdet totalt. Jeg kjenner meg litt igjen, jeg har valgt å ikke tenke på hvor vondt det er å ha blitt avvist - og har på den måten unngått å slå på bryteren med følelser omkring temaet. Kanskje hun også tenker at «det var ikke», for lettere å bli bra av det andre hun strever med. Et problem/område om gangen som må løses opp i altså for henne. Vel, jeg vet ikke.....men til spm - «ja, fornektelse/tvang/panikk/skam kan slå av følelsene». Og depresjon kan gi en følesesløshet (ved medisinering for depresjon oppgir en del følelsesløshet; en «flat» følelse).

Siden hun ikke ønsker å ha det slik, så antar jeg at hun kan ha skam for at hun vet at hun ikke er den samme som hun var når dere ble gift. Og dermed kan trenge avstand for å komme seg ut av problemene hun har. Kanskje ønsker hun ikke å vise disse vonde følelsene til deg, men at hun håpte de ikke skulle bli kjent for deg/andre - og dermed bruker bruddvalget som en forkledning for det egentlige problemet: bipolariteten og da mulig nye områder hun har rørt opp i det siste.

Kanskje tror hun også at bipolariteten gjorde at hun var «høyere oppe» i en periode, og at hun nå skjermer/beskytter seg selv med et brudd for å unngå situasjoner som forventes å ha stor/lik entusiasme fra hennes side som tidligere.

At det å «slå av» er en beskyttelse er iallefall ikke ukjent. Trolig for flere.

Dette var som nevnt bare noen tanker, men mulig det kan være noe som treffer.

Avatar

Takk for innspill!

sep 6 2020 - 14:25
Setter veldig stor pris på tankene og innspillene her - det har satt i gang noen refleksjoner og tankeprosesser hos meg.

Det er merkelig med det, men jeg tror du har rett, Trondheim2020; det er på sett og vis noe forsonende i at noen velger å slå av følelser. Kanskje ligger det i det at det da egentlig er følelser der, fremfor at årsaken er at følelsene ikke lenger er, at man bare sluttet å elske - noe som jo er fryktelig vondt for den som fortsatt elsker? Jeg vet ikke..

Det kan hende du er inne på noe, noe som jeg selv har vært inne på tanken om selv også. At «summen av alt», med (ny) problematikk og gammel bagasje m/traumer som er begynt å komme til overflaten igjen, kanskje ble overveldende og for mye å forholde seg til, i tillegg til å ta vare på og fungere som «normalt» i en hverdag med kone, bikkjer, studier, jobb og andre krav/forventninger. Uten mulighet for å kunne rømme (les: trekke seg tilbake fra omverden, kun gjøre det ytterst nødvendige, men ellers holde alt og alle på trygg avstand inntil stormen har stilnet), slik hun nok har vært vant med å kunne gjøre tidligere i livet/når ikke hun har hatt samboer eller partner. Og det er jo noe jeg (rasjonelt sett) kan forstå; er man vant til å kunne gå litt i hi ved behov, og ikke trenge å skulle være noe for noen, kun ha seg selv og sine behov å forholde seg til, og styre dagene og døgnene etter eget ønske, så er det klart det er en omstilling og krevende å plutselig miste den muligheten - iallfall i den/de perioder hvor belastningen potensielt blir så stor at det er det man normalt sett ville gjort. Gamle vaner er vonde å vende, og her kan det muligens være snakk om mer enn bare «vaner», og heller fastgrodde og automatiserte handlingsmønstre og overlevelsesteknikker helt tilbake fra barne- og ungdomstid. Så jeg kan (i så tilfelle) forstå det. Men jeg synes likevel det er fryktelig vanskelig, og vondt, å akseptere det. Jeg vil jo heller hjelpe og være en støtte, enn å bli benket på sidelinjen..
Men hjelp og støtte må jo ønskes av den andre også:/

At hun ikke ønsker/orker å ha det slik lenger (hennes egne ord), har jeg tolket dit hen at har med våre ulikheter/vansker for å møtes på det som går på sex og alkohol. Og der kan jeg ikke fraskrive meg min del av ansvaret - vi har jo faktisk hatt de utfordringene med det som vi har, og sånn er det bare. Jeg synes likevel, og det er kun min egen personlige og subjektive meninger, at det er et «for tynt» grunnlag alene for å gå til det steg å bryte opp et ekteskap, som sett bort ifra disse utfordringene, hadde «alt». Derfor kommer jeg stadig vekk tilbake til at det er noe mer som ligger bak, noe mer utover det «synlige» og det vi vet er fakta, og da er det diagnose/symptomer som først melder seg hos meg. Noe som (igjen) gjør det vanskelig å akseptere, da det ikke oppleves som at det er hun som har tatt dette valget, men «diagnosen».
Samtidig så må jeg i det tilfellet også vedkjenne at diagnose og sykdom sannsynligvis har vært tilstede, i større eller mindre grad, i løpet av hele forholdet. Og at jeg i så måte må ta høyde for at det er «under sykdom» at hun også falt for meg, ble forelsket, ville gifte seg, sa ja ved alteret, ønsket barn og familie, etc.
Og hvordan i svarteste natta er det meningen at man skal klare å slå seg til ro med og finne aksept for dette? All denne usikkerheten, alle spørsmålene og alt som står ubesvart? Det er en pine å ikke vite..

«Jeg har ikke vært lykkelig på lenge».
Opplevelse av tid, som så mangt, er jo subjektivt. Fullstendig klar over det..!
Men det står seg likevel ubegripelig og bokstavelig talt ufattelig for meg, at man kan oppleve/føle at man ikke har vært lykkelig på lenge, da det var 10 mnd siden man giftet seg og (øyensynlig for alle 80 som var tilstede den dagen) var det livets lykkeligste dag for oss begge, uten tvil overhodet.
Hvor ulykkelig/ikke lykkelig klarer man da, i den samme relasjonen, å bli i løpet av 10 mnd? Når den andre parten har opplevd den samme tiden som fin, god, utfordrende, kjærlig, krevende, omsorgsfull, og hele spekteret. Hvordan kan det ha seg? Med mindre «ulykkeligheten» ikke kommer fra relasjonen, men innenfra i den ikke-lykkelige personen? Uten at personen selv er klar over det - de opplever bare at «ting er ikke slik de burde være» etter noen måneders ekteskap; «noe stemmer ikke helt, og vi har jo våre ting og våre utfordringer, og vi er ulike på noen punkter, så da må det jo være her skoen trykker - det er derfor jeg ikke føler meg lykkelig (nok). Så selv om jeg fortsatt elsker og ønsker og vil og drømmer om det samme med den samme, så orker jeg ikke mer av denne tilstanden av ikke-lykkelig lenger. Ekteskap og kjærlighet skal være mer enn dette, så da må dette være feil. Ja, det er nok sånn. Det har jeg bestemt meg for nå. No going back».
Og da står man, som den andre parten som ikke ønsker bruddet, ganske sjakk-matt. :(

Trondheim2020, det var mange tanker som traff - og som du ser at førte til videre tankeprosesser hos meg.

Tusen takk for innspillene - det settes stor pris på! Kom gjerne med flere dersom det melder seg noen hos deg:)

Mvh
Avatar

Skam, skyld, tvil og offer

sep 6 2020 - 16:12
Takk for tilbakemelding fortvilet32.

Jeg ville tippe at den komplekse PTSD som er relativt ny dom diagnose, har fått henne til å både tvile på hvem og hvorfor hun er, og deretter skam over at hun ikke makter å se seg til å innfri på alt det hyggelige som parforhold/giftermål etc inneholder. Og at hun ved å føle skam ofrer seg selv for ikke å la sine indre demoner gå ut over deg. Jeg skulle tippe at hun har en god del skam pga historikken, og at hun sliter med å skille skyld og skam knyttet til historikken. Og det er da mulig at den delen av henne som verdsetter deg, trekker seg unna deg for at ikke du skal få denne «dårlige» delen av henne inn i deres parforhold. Altså som er kjærlighetsoffer.

Kanskje sier hun til seg selv:»...jeg skal skåne alle andre for dette, og derfor lukker jeg meg inne, skiller meg og flytter». Det er ikke usannsynlig at hun synes du er fantastisk, men at du er «for god» for henne.

Det kan høres ut for meg som hun har valgt to varianter. Den ene; en kald og avskrudd variant med papirer/utflytting, og den andre ofret seg selv for deg.

Den første: ved å være kald slipper hun sin indre konflikt, men kan da fylle den med noe annet. Unnvikelse av det vonde altså. Og den andre er at ved å være så knallhard mot deg, så sikrer hun seg ved å tro at du pga knallhardt ytre ikke liker henne (offrer seg selv altså).

Hun kan tenke - «ved å gjøre noe dumt/hardt, da sikrer jeg meg at hun hater meg - og da kommer jeg meg unna mine egne konflikter. Og at alle andre også ser at jeg er knallhard, da kan jeg aldri komme tilbake». Skylden hun føler over dette, dekkes trolig av skam og derfor trekker hun seg unna. Skammen kommer dermed trolig litt i veien for forsoning.

Det kan være noe forsonende ved lettere å forstå hvorfor dette har skjedd, helt enig i det.

Håpet er ikke ute i et slikt tilfelle. Men trolig har det vært mye på kort tid for henne, og godt mulig mindre med deg som person å gjøre. Ikke umulig at hun egentlig synes dette har gått av skaftet feil.









Avatar

Takk, Trondheim2020!

sep 6 2020 - 18:00
Tusen takk igjen for dine innspill og refleksjoner - her dukker der opp noen tanker som jeg ikke har (turt?) å tenke selv.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på, eller nesten ikke i det hele tatt, hennes følelser og reaksjoner knyttet til den nyeste diagnosen.
Da den var et faktum og hun fortalte meg om den (kun et par uker før bruddet), så virket hun rimelig uanfektet av det hele - kanskje mer lettet over at det faktisk var en diagnose (som ikke var BPL, som er det hun frykter mest her i livet..) som kunne forklare hvorfor hun til tider føler som hun føler, tenker som hun tenker, og reagerer som hun reagerer. At den diagnosen, satt med bakgrunn i oppvekst m/omsorgssvikt og traumer, i større grad opplevdes (på daværende tidspunkt iallfall) som en forklaring på og «rettferdiggjøring» av hvorfor hennes atferds- og reaksjonsmønstre i enkelte perioder/situasjoner er (så uhensiktsmessige og ugunstige) som de er.

Men kanskje har det, som du beskriver, etter hvert gått opp for henne graden av alvorlighet som denne diagnosen gjerne fordrer, og at det har blitt overveldende å forholde seg til alt det som ligger til grunn for i det hele tatt å få denne diagnosen, i tillegg til at alt ellers i hverdagen (samliv, studier, eksamener, jobb, familie, etc.) ikke bare er en dans på roser til enhver tid og med det blir en større og ekstra belastning enn hva det var «før diagnosen»?

Og når 2+2=4, så innser man også (bevisst eller ubevisst) at den totale belastningen av det hele er mer enn man klarer - man føler at man kommer til kort selv, og de områder hvor man har følt at partner/relasjonen tidvis kommer til kort blir bare desto mer synlig og tungtveiende, da veien man skal gå på videre synes å bli krevende og tung nok i seg selv - om ikke man skal måtte forholde seg til både å strekke til selv i samlivet, men også forholde seg til å bli møtt (ev. ikke møtt godt nok) på de behov man selv har?

Utilstrekkelighet, skam/skyld, avvisning/udekte behov - summen av det kunne for alle og enhver blitt overveldende, strengt tatt. Også for oss som ikke drar på den ekstra bagasjen med traumer, vonde minner, et indre i ubalanse, osv. Sukk.
Jeg skulle ønske, jeg skulle ønske.. </3

Det har tidvis vært en berg- og dalbane å forholde seg til henne også etter bruddet. Til tross for kun skriftlig kontakt pr SMS, så har det variert i alt fra korte/stumpe og avfeiende meldinger, lange og velformulerte (men følelseskalde og kyniske) meldinger, til meldinger med hyggelig undertone, takk og smileys. Alt med få dagers eller timers mellomrom. Og i følge sosiale medier og felles venner, så har hun det (tilsynelatende) helt fint og nyter sin nye tilværelse.
Dog fikk min svigerfar en annen «historie» da hun først etter 5 uker tok telefonen til han for å informere om bruddet. Da var forklaringen for at det hadde tatt henne så lang tid å informere han, at hun hadde hatt det så tungt og vært deprimert siden bruddet, så hun ikke hadde orket det før nå.

Jeg har ikke den fjerneste idé om hvilken av disse «uttrykkene» som er den mest reelle; om hun fortrenger ev. sorg og tristhet forbundet med bruddet/maskerer det bak en likeglad og tilfreds fasade, eller om hun faktisk er lettet/fornøyd og at forklaringen overfor far var et forsøk på å få noe sympati for situasjonen (fremfor en far som var skuffet over henne).

Og hva er i tilfellet hva her? Hva er «diagnose»/bagasje, og hva er faktisk (og rasjonell) person/personlighet? Eller er det begge deler? Jeg forstår selvsagt at dette ikke er noe du (eller noen andre) sitter med svaret på, men jeg kjenner at jeg stadig vekk stiller spørsmålstegn ved hvem/hva det er jeg har med å gjøre her - hvordan kan jeg best vite hva som er hva, eller stole på at det som blir gitt uttrykk for faktisk er reelt, når det er så store variasjoner og svingninger?

For øvrig har du truffet spikeren på hodet hva angår skam/skyld.. Jeg vet ikke i hvilken grad hun føler på noen av disse ifm. bruddet i seg selv, men jeg vet at hun i stor grad er og har vært preget av disse følelsene knyttet til barndom, oppvekst og tidligere liv/livet før oss. Og mitt/mine bidrag til opplevelsen hennes av avvisning (ifm. alkohol og seksuelle preferanser) har nok gjort større skade og såret henne mer enn hva jeg har vært klar over der og da.. :(

Mvh
Avatar

Re: Kompleks PTSD - samlivsbrudd

sep 6 2020 - 19:12
Takk,

Vel, hadde hun ikke likt deg, så hadde hun trolig tatt tlf til din far før - og hatt et mere kjølig innhold. Kjøligheten til deg er fordi hun tror du er sint/skuffet. Og videre har hun kompenserende adferd for å forsøke å kvele sin indre kritiker. Ved altså å fremstå ok/bra til venner (...og deg) ved å gå i krig med egen skam i adferdsendring. Den adferdsendringen med «im ok» er rimelig tydelig.

Jeg tipper dere kommer til å snakkes snart. Altså ikke pr SMS. Kanskje kunne du møte henne noe mtp å åpne for dialog. F.eks. om noe du føler skyld for....(alkohol/seksuelle preferanser e.l). Årsaken er å plassere skylden et annet sted enn til henne, hun kan tro at hun er skyld i alt - og skammer seg over dette. Det å skille skam og skyld er litt viktig, fordi hennes oppfattede skam trenger ikke å være hennes skyld eller ansvar å bære (på flere områder; også historisk).






Avatar

Trondheim2020 <3

sep 7 2020 - 20:03
Igjen; tusen takk for alt du deler!:)

Det du skriver om kompenserende atferd/atferdsendring, er noe jeg har tenkt litt på innimellom selv også. Samtidig så er man jo livredd for å tenke i de baner, da det potensielt kan være med å nære et (falskt) håp om at situasjonen vil kunne få et annet og mer ønskelig utfall til slutt..

Kan jeg få spørre deg om hva din bakgrunn er, eller hvor din erfaring og kompetanse rundt dette stammer fra?
Jeg er utrolig takknemlig for alle innspill og refleksjoner du kommer med, og de virker alle til å komme fra et eller annet sted med erfaring. Og jeg må innrømme at jeg synes det er veldig hyggelig, godt og litt forfriskende faktisk, å bli møtt av noen som ikke automatisk «spiller kortet» om at det ville blitt et så krevende samliv med alle svingningene, at dette er til det beste (for meg) uansett, at jeg fortjener en partner som gir meg like mye som de krever, osv osv osv.. Selvsagt forstår jeg at et samliv som involverer psykiske lidelser vil kunne være ekstremt krevende. Og sannsynligvis bli nettopp det. Men man elsker jo personen like fullt fordet. Og den personen fortjener vel så mye som meg eller alle andre, å være elsket av noen - ubetinget.
Man vil aldri kunne vite helt sikkert hva man begir seg ut på; hvor fint, flott, krevende, fantastisk, vanskelig, slitsomt, gledesskapende, etc. det vil bli, før man står midt oppi det. Men det er jo nettopp dét som er kjærlighet, det er dét som er ekteskap og i gode og onde dager - det er det som er livet (slik jeg ser det)..!

Huff, dette ble langt (og litt klissete), men jeg ville egentlig bare få frem poenget om at jeg setter pris på at dine tanker og refleksjoner ikke nødvendigvis kommer hånd i hånd med røde varseltrekanter og ulende sirener. Som sagt oppleves det ganske forfriskende, noe som er veldig hyggelig i disse dager:)

Og til det siste du skriver der; veldig enig! Og jeg har noen tanker rundt det å åpne for en dialog etter hvert. Eller iallfall få frem til henne at jeg verken er sint på eller skuffet over henne, og at jeg tar min del av ansvar/skyld for de tingene jeg vet at jeg kunne og burde gjort annerledes. Jeg må nok tenke litt mer og grundigere på fremgangsmåte her, men jeg kjenner at jeg har et stort behov for å få satt ord på en del tanker og følelser overfor henne, uavhengig av hvilken rolle det kan/vil spille for oss’et.
Avatar

Fortvilet32

sep 7 2020 - 20:49
Takk for feedback, det er ikke alle som faktisk responderer med inntrykk av å faktisk lest det man skriver. Takk det samme angående dine refleksjoner, også omkring å ikke dra «dømmekortet» (som en del drar litt hurtig, det løser lite - heller lukker åpenheten for speilende innsikt i andre og seg selv.

Kliss blir det uansett ikke i mine øyne, så lenge man virker oppriktig. Man bør våge å strekke språket for bedre å få frem et budskap, uavhengig av klissrisikoen.

Jeg er ikke i «bransjen». Men har litt livserfaring og mulig noe evne til å ta andres perspektiv. Men jeg har alltid undret mere på årsaker til hendelser enn hendelsen isolert sett. Altså hva driver folk, innerst inne. Som å skrelle en løk, uten å provosere noen i slike forsøk. Spørre og undres i andre like mye som i en selv osv. Har dog snakket, lyttet og sett mange, og liker at folk er ulike. Trolig noe mer opptatt av følelse og adferd enn en del andre. Jeg er til og med mann.

Et par vil vel oppleve å bli sterkere og nærmere hverandre hvis man evner å ta kriser sammen med åpenhet, respekt og å bevare vennskapet.

Jeg opplever at det går lang tid mellom fruktbare dialoger for både trådstartere og trådbesvarere, noe som gjør at jeg ikke kommer til å «flise» opp dørstokken her videre lenge.

Jeg håper du kommer i dialog utover SMS, det ville gjort bra for dere begge to. Og gå inn med lave skuldre og lave forventninger, da blir det mere opptur for begge. Uansett utfall.

Beste hilsen :-)


Til forsiden