Jeg ble i sommer kjæreste med en person som har PTSD, med tilknytningsangst og forventningsangst ++. Covid hjelper ikke, selvsagt.
Vedkommende var åpen om dette fra første date, men jeg trodde det skulle være overkommelig og har bare kjent tilhørighet og lykke. Har også hatt forståelse av at det var sterke gjensidige følelser i relasjonen, helt til nå i november. Nå er vedkommende slik jeg forstår det inne i en 'dårlig"periode, og jeg er blitt bedt om å belage meg på et liv uten den jeg elsker. For meg er ikke det et reelt alternativ. Jeg kan nok være sta sånn.
Men det er likevel vanskelig. Jeg har reagert noe nær konvensjonelt på kjærestens avvisning (vedkommende hevder at vi skal fortsette å være venner) . Så jeg har jo bedyret både min kjærlighet og min hengivenhet, og at kjæresten er den jeg ønsker å gå alderdommen i møte med. Det er slett ikke bare snakk, jeg mener det inderlig. Men jeg har også skjønt at det er fort gjort å ødelegge for seg selv med lidenskapelige kjærlighetserklæringer og forsøk på betryggende løfter om at det er vedkommende jeg vil ha. (Der er jeg ikke i tvil.) Vanlige kommunikasjonsregler gjelder plutselig ikke lenger. Det tar tid å fordøye. Har barn med eks, og de har vært introdusert (med kjærestens velsignelse). De spør etter og er åpenbart blitt glad i vedkommende de også.
Dette innlegget kunne kanskje vært postet inder kjærlighetssorg, men jeg kjenner det ikke hører hjemme der. Jeg vet det er følelser mellom meg og kjæresten, men den avvisningen jeg nå er gjenstand for, relaterer jeg til kjærestens PTSD. Derfor poster jeg her.
Så, hvordan kommuniserer man med en kjæreste som har PTSD og tilknytningsangst? Hvordan kan en best støtte, uten å være påtrengende og støte bort? En ønsker jo ikke annet enn å prate, men kjæresten klarer ikke forventningene med å skulle svare eller respondere.
Noen som har egne erfaringer eller råd å dele. (Og nei- ta beina på nakken og løp er engang tema). Om du lurer på hvorfor gå inn i et forold med en person med disse utfordringene, kan jeg bare love:Kjærlighet gjør blind. Men den gir også styrke.

Ser fram til å høre fra noen.