Hei. Postet egentlig den her i "relasjonsproblemer", men så etterhvert at det ble litt feil kategori, så fant jeg denne og syntes den var bedre egnet. Så er likt "spørsmål".

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart to år, og han har diagnosen bipolar 2, og går på medisiner. Vi har det egentlig fint vi, men er litt ting jeg ikke er helt fornøyd med. Han prater aldri om hvordan han har det, og trekker seg heller tilbake og vil være alene til tider (han sier han takler ting best sånn, så lar den gå, selv om jeg tror det er litt usunt). Aner aldri hva han tenker eller hva som foregår oppi hodet hans. Han kan også bli ganske fort sint, og det her resulterer i at jeg ikke tør å spørre eller f.eks. ta opp ting som jeg ikke er helt fornøyd med i forholdet (personlig sliter jeg litt med angst, overtenking og lav selvtillitt, noe som ikke hjelper på). Det blir over litt lengre perioder veldig lite nærhet i forholdet fra hans side, noe som ofte fremprovoserer overtenking hos meg, som igjen fremprovoserer angst og igjen blir til en følelse av ensomhet (og til slutt ett litt heftig gråtesammenbrudd, noe som oftere enn jeg skulle ønske gjør han irritert). Han sier at han ikke kan gi meg mer oppmerksomhet/nærhet når jeg ber om mer av det i hverdagen, så har gitt opp den kampen.

Det er sjeldent vi kan kommunisere om noe uten at han tar det personlig (går i forsvar), blir sint , eller gir meg inntrykk av at det er jeg som overtenker/surrer og nevner til tider da at vi begge er "crazy" (dette sier han ofte når han er i trøstende humør, som kan komme hvis han har en bra dag eller etter sint). Jeg har først de siste mnd. begynt å tenke (etter litt lesing) at oppførselen hans kan komme av diagnosen (at han har så mye med seg selv og sånt), og nevnte det til han en dag vi faktisk pratet rolig og da sa han "ja, det er derfor". Tingen er det at jeg har en veldig god venninne med samme diagsnosen, som er ganske så anderledes fra hvordan han oppfører seg, så er litt usikker på om disse tingene er ett personlighetstrekk eller om det kommer av det.

Jeg har jo egentlig ikke peil her, så kunne trengt litt informasjon og erfaringer generelt, og gjerne også noen tips til hvordan få til en god kommunikasjon når det er som det her? Det er fra hans side utelukket å prate om hvordan han føler det "den dagen", med veldig veldig få unntak.

Vil bare legge til at vi har det mye fint også, han kan i perioder være utrolig kjærlig, god og gi meg masse oppmerksomhet. Er bare ofte at disse periodene varer kortere enn de "kjølige", så de forsvinner litt bort og jeg glemmer de litt.

Tusen takk for svar! :) Jeg ser at det blir forskjellig. Han har jo vist mer og mer av seg selv til lenger vi har kjent hverandre, og jeg merker når han ikke er i godt humør fordi han tør å vise meg det (venninnen min viser det nok ikke på samme måte til meg). Litt av mitt problem er vel at han aldri deler hvorfor humøret er dårlig, og skyver det bort med at "alt er bra". Noe som kan gjøre at jeg tror det har noe med meg/oss å gjøre. Han tar ting personlig såppass ofte at jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal formulere meg for at det ikke skal skje. Har prøvd alt fra rolig "kunne du kanskje forklart meg at du er i dårlig humør den dagen du er det? sånn at jeg vet det ikke har noe med oss/meg å gjøre", til det har gått så langt at jeg sitter å gråter og høres helt ekstrem ut (spørs hvor lenge jeg har sittet i mitt eget hode og lurt på hva skjer). Innimellom informerer han meg ved å f.eks si "er bare ikke i så kjærlig humør i dag", men som oftest så blir det aldri noen beskjed, og jeg blir sittende og overtenke. Hvis jeg spør om "er alt bra?", så er alt så og si alltid bra, til tross for at jeg merker at det ikke er det, og det gjør meg forvirret. Graver jeg mer utover det, blir han sint hvis han ikke har det så bra. Så når han stresser, så prater han ikke om det, gjør heller mange forskjellige ting/trekker seg tilbake.

Noe jeg lurer på er om det med lite nærhet kan være fordi han sliter? Han er også ganske så selvsentrert (han blir sjelden/aldri med på noe jeg har lyst til å gjøre og som jeg vil ha han med på, han velger alltid film, han har alltid rett når det kommer til ting osv.), lurer og litt på om det er ett personlighetstrekk eller om det også kan komme av at han er bipolar? Jeg vet så og si ingenting, for vi prater som sagt så og si ikke om det, så får nesten bare informasjon fra internett (så beklager om jeg sier noe frekt eller generaliserende, er i så fall ikke meningen).

Høres logisk ut at han prøver å skåne meg, mtp. at han gjør det ellers i forholdet heller ofte. Lenge tenkte jeg at han går jo på medisiner, så da har han sikkert ikke opp og nedturer (men leste meg litt mer opp og innså at det ikke nødvendigvis er tilfellet). Etter å ha hørt fra dere nå at dere kjenner dere igjen, må jeg bare prøve å huske det at det ikke nødvendigvis har noe med meg/oss å gjøre hvis han "virker anderledes".

Det gjør jeg, takk :)

Takk for svar :) dette hjelper masse!

Tusen hjertelig takk for veldig hjelpsomme svar dere! :)