Vi har vært kjærester ca 5 mnd. Vært mye opp og nedturer med mange ulike utfordringer. Vi står midt i en krise (familieemessig hos meg) som gjør at vi er kjempe slitne begge 2.

Jeg sliter med å kommunisere med han for mye av det jeg sier blir snudd og han bruker det mot meg..

jeg skulle gjerne hatt noen tips fra de som lever med dette ift ossen møte sin andre halvdel.. Hva er ofte utfordrende? Her er det mye sjalusi inni bilde. Noen gode tips til hvordan selv stå i ting? Når man føler at stemningen er amper og tung.. hva gjør man da?

Hei! Kan de med ptsd dytte unna folk i de vanskelige periodene?? Opplevd å bli beskyldt for å være utro m.m.. Å vil ikke høre når man prøver å forklare at det ikke er sånn og at det er kun den personen for deg.
Å at det ble skummelt å ha det så godt. Det ble en frykt og da ble alt vridd. Stemmer dette

Jeg har nylig fått påvist PTSD å jeg kjenner meg igjen på mye av det dere skriver. Jeg får også dårlige perioder hvor jeg skyver unna mine nærmeste,isolerer meg,drikker eller røyker marihuana for å "fjerne" alle tanker og følelser selvom jeg innerst inne vet det ikke løser noen ting. Med PTSD så er depresjon også en stor faktor desverre,å for min del så er dagene ekstremt tunge når de dårlige periodene kommer. Er i en sånn periode nå å da tolker jeg ting veldig negativt,så negativt at det ble slutt med meg om kjæresten for et par dager siden. Det ligger selvfølgelig mer bak enn kun min tankegang men når jeg leser det dere alle skriver så synes jeg dere er utrolig sterke og flinke som prøver så hardt,å tenker sånn som dere gjør. Jeg har ifølge psykolog slitt med dette i 15-18 år uvitende,annet enn at jeg har forstått jeg var "preget" av ting som har skjedd i livet.
En oppsummering så har jeg blitt brutalt overfalt hjemme av 3 stk med pistol og kniv,truet på livet,frastøtt fra familie når jeg søkte "hjelp" etter dette. Altså,jeg reiste direkte til moren min og stefaren min da jeg var så forslått at jeg ikke klarte å kjøre bil,ble avvist totalt å fikk kjeft for at jeg kom dit tilfelle de skulle ta familien deres.
Vitnet mot personene som tok meg,ble lovt gull og grønne skoger av politiet men til slutt så satt jeg der alene med trusler både på jobb og fritid uten noe hjelp. Hadde 2 år jeg ikke sov når det var mørkt,så meg alltid over skulderen å følte meg kun "trygg" på Gardermoen da det var innenfor "rød sone".
Noen år etter ble jeg løyet på et barn,masse psykisk terror,herverk på bil,hu gikk rundt leiligheten på kveldstid,noe som trigget noen veldig dårlige følelser hos meg etter overfall.
Har aldri følt meg trygg etter alt dette,hverken ute blandt andre mennesker eller i forhold.
For 5 år siden ble faren min voldtatt i fylla i samme hus som jeg bodde i,jeg var nede å hørte lyder men jeg turte ikke å konfrontere da jeg trudde og frykter faren min endte i seng med kona i huset. Fikk fakta dagen etter da jeg konfronterte faren min å jeg måtte bo videre i det huset pga økonomi.
For 2 år siden døde faren min av kreft å jeg satt der nesten 24/7 i 3 mnd å sleit meg helt ut samtidig som jeg var igjennom operasjoner å også mobbing på arbeidsplass.
Fikk som sagt diagnose for kort tid siden å jeg har tenkt tilbake å jeg forstår veldig godt at både venner og kjærester har trukket seg unna.
Det er virkelig ikke lett å være sammen med personer som sliter med dette,men full respekt til alle dere som viser forståelse,empati og forståelse til partneren deres. Jeg kjenner igjen mye av det dere skriver fra tidligere forhold,også veldig fra mitt nylige forhold.
Dette ble et veldig langt innlegg å muligens litt slitsomt å lese da jeg har litt dysleksi.
Jeg hadde satt pris på å komme i kontakt med dere for å lære litt,prøve å forstå meg litt på hvordan deres erfaringer er så jeg kanskje kan ta det med meg videre i livet.

Hei,

Har lest gjennom tråden her noen ganger, og ser det er mange som har skrevet om egne erfaringer og kommet med kloke refleksjoner.
Jeg håper at det kanskje er noen som fortsatt er aktive eller følger med i tråden, da jeg sårt er på leting etter noen innspill til min egen situasjon.

Jeg er en kvinne som frem til for 1,5 mnd siden var gift (i 10 mnd) med min aldeles fantastiske og nydelige kone. Ganske ut av det blå (for min del) gjorde hun det slutt og søkte om separasjon, i følge henne selv på bakgrunn av enkelte gjentakende utfordringer (bl.a. mitt forhold til hennes alkoholbruk de gangene hun skal ut/på fest) i forholdet vårt. Separasjonspapirer og oppsigelse av felles leilighet var et faktum bare en uke senere, så det er liten tvil om at hun mener alvor..

Jeg sitter fullstendig fortvilet og hjerteknust tilbake, da det hele har skjedd fryktelig fort og jeg knapt har rukket å innse hva som faktisk har hendt.
Samtidig sitter jeg med mange ubesvarte spørsmål og tanker, hvor en del av de er knyttet til lidelse/diagnose.

Det er nemlig slik at hun fikk diagnosen kompleks PTSD for 2 mnds siden ca, etter en drøy mnd med utredning på DPS.
Dette som følger av henvisning fra psykolog som hun startet hos i fjor høst, på bakgrunn av at hun ønsket å «nøste opp i» en del ting fra en vanskelig barndom og oppvekst, med psykisk syk mor og lillesøster (begge med bipolar lidelse), samt. et ungt-voksent liv preget av et utsvevende/utagerende liv med ganske ukritisk atferd hva angår fest, fyll og seksuelle opplevelser, flyktige forhold og et par (dysfunksjonelle) langvarige forhold, etc. (Hun er altså seg selv bevisst (til en viss grad iallfall) at hun tidvis bruker alkohol som flukt/selvmedisinering fra det som er vondt inni henne, noe som flere ganger har ført til noen veldig ubehagelige episoder for oss begge (ref. min «aversjon» mot henne og alkohol (uten måtehold)).
Det viser seg også at hun selv fikk diagnosen bipolar lidelse for en 8-10 år siden, noe hun aldri selv har fortalt meg og som jeg ikke var klar over før et familiemedlem av henne nevnte det i en bi-setning et par uker etter bruddet, i den tro at jeg visste dette allerede (jeg aner ikke om denne diagnosen på noe senere tidspunkt er blitt «avskrevet» eller ei, men mistanken min heller mot nei, og at hun heller fornekter den i så stor grad at den for henne faktisk ikke eksisterer..)

Jeg har da brukt mye tid de siste ukene på å forsøke å forstå situasjonen jeg befinner meg i, og da har det vært naturlig også å lese meg opp på og sette meg inn i diagnosen(e). Og det jeg lærer der er jo at det faktisk kan forklare «en hel del». Ikke at jeg tror det er diagnosen(e) sin «skyld» at hun har valgt å gjøre det slutt, men det er likevel noen elementer i både det hun har sagt ifm. bruddet, samt. atferd/oppførsel og handlinger i etterkant av det, som jeg ikke helt kjenner igjen i den jenta som jeg har delt livet med de siste 2 årene.. :(
Jeg forstår selvsagt at selv om diagnosen er ny, så har hun nok levd med den mye lenger. Men som nevnt så er det nå en del ting jeg ikke helt kjenner igjen hos henne, som jeg undrer meg over i hvilken grad kan tilskrives (for meg ukjente sider ved) personlighet, eller lidelse.
Hun virker til å ha «skrudd av en bryter», da felles venner forteller at hun fremstår som om ingenting har skjedd og helt uanfektet av situasjonen hun står i; altså at hun har valgt å avslutte ekteskapet sitt, 10 mnd etter den lykkeligste dagen i vårt liv. Hun forklarte meg at bruddet ikke handler om verken manglende følelser eller at jeg ikke lenger er «bra nok» - tvert imot så er jeg fortsatt helt fantastisk, perfekt for henne, akkurat det hun ønsker seg, trenger og vil ha i en partner, og fortsatt med felles ønsker og drømmer for livet og fremtiden - hun bare orker ikke lenger å «ha det slik», og hun sa at hun ikke har vært lykkelig på lenge (uten at det har hindret henne/oss i å legge planer for nær og fjern fremtid som feks sommerferie, fjerde(!) forsøk på barn nå til høsten, tid vi skal flytte til hjembyen vår, etc.)..

Så det jeg lurer på er så enkelt og så komplisert som: er det plausibelt å anta at lidelse/diagnose spiller en rolle i (noe av) dette?
Er det «vanlig» å kunne skru av følelser på den måten der, og bare «bestemme seg for» å gjøre noe så drastisk og livsomveltende som dette, og som går på akkord med følelsene som (i følge henne) fortsatt var tilstede i bruddøyeblikket, for så å fortsette sitt eget liv som om verken ekteskapet eller hverdagen sammen i tosomhet ikke eksisterte for drøye 5 uker siden?

Beklager så mye for en altfor lang tekst - det er vanskelig å fatte seg i korthet når det er så mange elementer og faktorer som tankene mine svirrer rundt.
Jeg tror jeg bare prøver å forstå, i den grad det i det hele tatt er mulig, hva det er jeg «har med å gjøre» her, og ikke minst hva som er hva (person/menneske vs diagnose/lidelse).
Og hvordan jeg best kan/bør gå frem for å «nå gjennom» til henne med min kjærlighet og vilje til å kjempe for henne og finne tilbake til hverandre igjen, dersom det i det hele tatt blir rom for å gjøre det på et tidspunkt.

Setter stor pris på alle tanker og innspill!

Mvh

Det var en aldri så liten befrielse å komme over denne tråden.
Jeg møtte i sommer en person som var rask til å fortelle om sine tilknytningsproblemer og om traumer vedkommende jobbet med.
Jeg skal ærlig innrømme at dette var "fremmed grunn" for meg, så jeg aksepterte nonchalant premisset med at det var greit og vi fikk se hvordan det gikk...
Det gikk ikke verre til enn at jeg fikk bli kjent med det vakreste og nydeligste mennesket jeg har møtt, og vi ble ganske raskt kjærester. Vi har begge vært i jobb, men har sett hverandre hyppig i helgene.nå er det halvannen måned siden vi har sett hverandre. Halvannen måned som har vært så vond at jeg har hatt fysisk vondt i kroppen og mistet matlyst av ren og skjær savn etter det jeg opplevde med kjæresten i sommer. I løpet av disse siste ukene er det kommet tydeligere fram at det dreier seg om PTSD. Som betyr at jeg ikke kan komme på besøk og at de kjærlige ordene og den skråsikre "det er oss, du vet det" nå virker å tilhøre et annet univers... Jeg har kjent uro, usikkerhet, fortvilelse og mye bomull i hodet fram til jeg leste denne tråden. Samtidig har jeg kjent at det er denne personen jeg vil være sammen med, uansett. Jeg har erfaring med psykiske utfordringer i familien, så jeg er ikke fremmed for hva det kan bety av utfordringer for et forhold. Jeg innser at jeg kanskje har vært i overkant ivrig på å bekrefte kjæresten i den perioden vedkommende er inne i, med komplimenter, kjærlige og bekreftende kommentarer og meldinger på ulike kommunikasjonskanaler. Jeg får av og til meldinger som bekrefter at jeg er kjæresten tilbake, av og til meldinger som indikerer at følelsene for meg er døde.
Men i dag ble jeg på et vis var på at det dreier seg om mindre om hvilke følelser jeg blir til del i en periode med ptsd, og mer om hvordan jeg reagerer på det. Jeg sendte melding om at dette var ukjente problemstillinger for følelsene mine, så jeg har litt å jobbe med... Men jeg la til at jeg ønsker å jobbe, vil ha kjæresten min, uansett, for vi har det så bra når vi faktisk er sammen. Etter å ha lest tråden, kan det virke som det er både både litt riktig og litt feil å gjøre det på denne måten.
Men jeg finner god motivasjon for både å tro på oss og samtidig gi tid til kjæresten i den tiden som nå virker å oppsluke all energi og følelser.
Jeg tror på de gode dagene, er forberedt på mange tunge, men som andre her har skrevet, er det så verd det.for de gode dagene er bedre enn noe annet, og så er det kanskje lov å håpe at de blir flere og lenger med årene...

Hei.
Jeg er en mann på 49 år, og er i ferd med å skjønne at jeg svært sannsynlig har kompleks ptsd, og har slitt med dette siden barndommen pga en oppvekst med en svært vanskelig far..
Har lest innleggene her med stor interesse, da det er så mye jeg kjenner igjen her.

Jeg møtte i fjor sommer verdens herligste jente, vi klikket fra første stund, og i løpet av kort tid bodde jeg hos henne de ukene jeg ikke hadde barna mine hos meg.
Alt var bare herlig, og vi var i full gang med å planlegge felles fremtid.
Etter hvert begynte jeg å fokuserer på at jeg ikke fortjente denne flotte jenta, jeg nøt å se kjærligheten i øynene hennes, men tenkte at det varer ikke, snart ser hun hvem jeg egentlig er og forsvinner, på tross av alle hennes forsøk på å bevise det motsatte.

I våres gikk yngstemann ut av videregående, og tiden for at han skulle flytte hjemmefra krøp plutselig mye nærmere.
Dette satte i gang en voldsom prosess med masse for meg uhåndterbare følelser, og det gikk så langt at jeg begynte å tvile på egen kjærlighet i forhold til henne, jeg hadde på dette tidspunktet allerede begynt å skyve henne unna og isolere meg.
Til slutt gjorde jeg det slutt med henne, og angret umiddelbart, noe jeg har fortalt henne. Hun er naturligvis skremt, spesielt da jeg ikke klarer å gi henne en god forklaring på hva som skjedde, jeg klarer ikke forklare det for meg selv engang. Nærmeste forklaring for egen del er at jeg ble overveldet av følelser og tanker rundt egen opplevde ufullkomenhet.

Vi er fortsatt gode venner, og jeg vet hun fortsatt har følelser for meg, men tilliten har fått en stygg smell, og jeg håper å klare å gjøre meg fortjent til den igjen, for er det noe bruddet har vist meg, så er det at jeg elsker henne av hele mitt hjerte, og er det noe jeg ikke burde tvilt på, så er det henne.

Hei. Dette er veldig godt og vondt på samme tid å lese. Veldig leit å høre at kjæresten din sliter med dette. Har PTSD selv, men går på medisiner mot det, som fortrenger en del av de mer synlige symptomene (flashbacks og sånn). Jeg skal ikke uttale meg om alle så klart, men tror det er mye misforståelser rundt diagnosen, som skaper mye stigma. Mye av informasjonen vi leser tar for seg saker på sitt verste og mest ekstreme. Det er sjeldent at de som sliter med PTSD er farlige på noe som helst måte. Det kan være utrolig krevende å være rundt dem så klart, fordi vi bryr oss om dem og vil ikke se dem ha så vondt. Jeg hadde en psykisk syk kjæreste som var både fysisk og psykisk voldelig. Utifra det du forteller virker det ikke som han er sånn i det hele tatt. Det at min ex var sånn hadde nok mer å gjøre med hans verdier og livssyn enn kun hans psykiske plager. Kjæresten din virker nok til å bare ha det veldig tøft, og det kan han ikke noe for. Jeg vil likevel påpeke at det er viktig at du kjenner etter selv hva du klarer og passer på deg selv først. Du må kunne veie opp de gode tingene med de dårlige, og ta valg utifra det. Han virker til å ville det beste for deg ved å be deg holde avstand i disse periodene, men jeg tror ikke det skader å være på tilbudssiden, og vise han at du elsker han uavhengig av hva han sliter med. Så lenge han vet at du er der for han, og vil bry deg om han ubetinget, vil det nok være en stor trygghet for han. Det er en balanse når man er så tett på folk som sliter. Du vil jo naturligvis ønske å hjelpe, men du må ikke glemme deg selv❤️ Prøv å oppmuntre han til å snakke om det som er vanskelig, både med deg om du syntes det går greit, å kanskje med andre også, enten det er familie, venner eller en psykolog. Det finnes alltid en vei ut av mørket, og jeg er sikker på at han vil klare å finne den. Ønsker dere begge det beste❤️