Prøver å skrive så kort jeg kan,,, men,, tror det blir langt ;)
Jeg traff en mann for ca et halvt år siden. Han er alt hva jeg ønsker meg, omsorgsfull, romantisk, kjærlig, snakkesalig, sosial, morsom, åpen, ærlig, snill, osv.
Det virker som vi har kjent hverandre 100 år :)
Vi snakket/snakker åpent om ALT, han fortalte om sin diagnose PTSD helt fra starten, fikk diagnosen i voksen alder. Han hadde vært i langtidsbehandling før, har god hjelpeapparat som han kan bruke når han trenger det og er veldig åpen om hva han sliter med. Noe er fra barndommen og andre forferdelige ulykker som han har vært vitne til.
Han hadde da ikke hatt noen symptomer på 6 måneder, når vi ble sammen.
Da vi hadde vært sammen i 4 måneder, fikk han " dårlig periode" som lyn fra klar himmel.. ( vi har avstandsforhold, men treffes ofte)
Han ønsket ikke involvere meg i hans situasjon og rådet meg å tenke godt om, om jeg ønsket videre kontakt med han.
For meg var dette veldig vanskelig.. avtaler som jeg hadde gledet meg til ble ingenting av, min beste venn og kjæreste "forsvant" på dagen og jeg hadde ingen anelse når jeg fikk se han igjen.
Vi hadde telefon kontakt mange ganger til dagen ( eneste som han ville snakke med) , viste han satt i sofaen med MANGE flashback og hadde det helt j....g.. Ville reise til han, men han var så deprimert, at han ønsket ikke jeg skulle se han slik. Jeg følte han skyvet meg bort,, litt om gangen,,
Jeg leste ALT jeg kunne finne på nett, på alle språk, sendte mail til psykologer. Uansett hva jeg leste eller fikk svar på, så var det så negativt!! Oppsummert, så måtte jeg helst springe fra han og aldri ta kontakt igjen,,, jeg var knust. .lette etter liten solskinnshistorie, noe positivt om diagnosen,,, men fant INGENTING!!
Til og med de han snakker med, ( kun hans egen psykolog, var av annen oppfatning) frarådet oss fra å treffes når han var " dårlig",,,
Men jeg hadde STOR ønske å se hvordan han hadde det, hvordan flashback "virker", kan jeg være der for han osv, så vi ble enig at jeg skulle komme for en dag, men hadde mulighet å være hele helgen.
Jeg har lite kjennskap til psykiske lidelser i nære relasjoner, men jobber i helsevesenet, så er ikke helt lettskremt heller.
Helgen var utfordrende, jeg holdt rundt han når han hadde det som verst, vi snakket MYE om hva han "ser", "føler", "lukter" osv.. hva han ønsker da, hva jeg kan gjøre for at han har det bedre.
Jeg ble litt skremt det må jeg innrømme, skremmende å se sin kjære i øyne og han ikke er " der",,,, jeg sov dårlig om natten, på alerten hele tiden. Men det var en god helg allikevell.
Vi tok en liten pause i forholdet etterpå ( snakket i telefonen og meldte), for å finne ut hva begge vil og ønsker.
Det gikk 4 uker da kunne vi ikke holde oss borte fra hverandre, uansett hva ALLE andre sier :)
Han hadde en ukes dårlig periode, han har hatt god periode nå på 4 uken :)
Jeg var hos han i helgen og det var helt fantastisk :) beste mannen på gjord. Han elsker meg og jeg elsker han ubetinget, han hadde gitt meg månen hvis han hadde kunnet ;)
Vi går inn i dette med helt åpne kort, jeg skal få lov å være med på behandling som pårørende, jeg er som en svamp etter informasjon om parforhold med noen som har PTSD?
Jeg skal ha forhold til HAN med hans diagnose, ikke til hans DIAGNOSE ...
Vi skal ta en dag om gangen og vet at livet kommer ikke til å være enkelt, men vi vil ta vare på det vi har, da det er for godt til å gi slipp på :)
PS. Vi er godt voksne begge, med voksne barn :)
Ville gjerne hørt om andre som har/er i forhold med noen med PTSD

Jeg er i et forhold med en som har ptsd. Vi møtte hverandre i sommer, to uker før den dårlige perioden kom. I likhet med dere, som lyn fra klar himmel. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke ville ha noe med han å gjøre osv. Det var en tøff og vond sommer hvor jeg var redd jeg aldri kom til å se han igjen. Og det kunne fort blitt sånn. Men plutselig snudde det, og jeg dro til han i september og var der i tre uker. Jeg har ikke før nå sett hans "demoner" med egne øyne. Dette er grusomt tøft, han er et tomt skall og en tikkende bombe på samme tid.
Og i likhet med deg, så er han alt jeg vil ha. Jeg visste det allerede etter første møtet. Det var som om jeg hørte til hos han. Han vi utfyller hverandre godt, og han ville gjort hva som helst for at jeg skal ha det bra, men nå som han er i en dårlig periode er det som om han er en annen. Han fikk diagnosen i voksen alder, men har antakelig gått med denne lidelsen helt fra han var barn.

Ulikt dere er vi er et par med litt aldersforskjell, jeg har ingen barn enda og er 29år, og han har en datter som ikke vil ha kontakt med han

Dette med solskinnshistorier er det få av, men jeg har lest på bloggen til ei jente som har vært innlagt til behandling og gleda seg til å komme hjem til en lettere hverdag med kjæresten sin etter et halvt år til behandling. Har lest en del på nett, og snakket litt med mennesker i grupper for ptsd på facebook. I likhet med deg er jeg nok litt svamp på informasjon jeg også. Ute etter å forstå på best mulig måte, vite hvordan jeg kan takle dette på best mulig måte, og hvordan jeg kan beskytte meg selv psykisk.

Hei, har nå ikke vært inne på lenge pga ventet på noen andres erfaringer en stund, men det ble ingen,,, før ditt da :)
Akkurat nå er vi ikke sammen.. dessverre :( Det er så mye å sette seg inni. Først var det diagnosen som jeg etter hvert godtok, aksepterte den på et vis.. Så viste seg at han "egen medisiner" seg med alkohol, i dårlige perioder,,,eneste som hjelper for å dempe " demonene", dette har jeg vanskelig å takle,, men ser hvor godt det hjelper....
Men, sannheten er at jeg savner han hver eneste dag og han savner meg,,
Jeg savner så noen som kan si at dette kan gå godt, dere kan finne ut av det sammen, det er håp, en bitteliten ting,,, men finner det ingen plass,, oppgitt til 1000 :( hvis du vil legge meg som venn, så vil jeg det gjerne :)

Jeg kan se at dette med egen medisinering er vanskelig å akseptere, og jeg har heller ingenting å si på akkurat dette med alkohol sånn egenrlig...

I forhold til diagnosen hans er det jo noe man bare må akseptere, og uansett hvor mye man leser om det kan det ikke veie opp for hvordan det virkelig er å leve med en med ptsd. Vi vet rett og slett ikke hva vi går til ved å gå inn i et forhold med en med denne lidelsen, men det er ikke dermed sakt at sakt at det ikke går. Alt avhenger av hvor godt man kommuniserer og hvordan man takler de dårlige periodene.
Min kjære tar noen forhåndsregler i forhold til alkohol når han har en dårlig periode, og det er fordi han har vet at det kan slå veldig dårlig ut.
Jeg vet jo ikke hvordan dette med egen medisinering er i deres tilfelle og hvordan dere har snakket om det, men det kan være dumt å skyve han bort på grunn av det også. Hvertfall hvis savnet er så stort hos dere begge. Hva med å se om dere kan finne noe som har en mer positiv virkning enn alkohol? Bare det at du forteller han hva du føler for han og at du vil støtte han kan ha mye å si.

Også et lite råd... ikke let etter de gode ordene og de som sier at dette vil gå godt hos allmennheten, for det vil du kanskje ikke finne noen gang. Vi vet ikke hva vi går til, og det vet verken kjærsten eller noen av de rundt oss, for ptsd slår så forskjellig ut fra person til person. Tenk heller positivt og framover. Tenk at dere skal klare å lage den solskinnshistorien sammen.

Nå høres dette kanskje litt naivt ut, men jeg har gått igjennom mye på dette halve året. Jeg satt hele sommeren og visste ikke hvor han var, fikk beskjed om å la han være i fred og at han ikke ville ha noe med meg å gjøre.
Jeg også har lett etter noen som kunne si at dette går bra, men det eneste jeg fikk høre var at jeg måtte "ta beina på nakken å løpe" og historier fra andres triste erfaringer. Jeg har vært såra, lei meg, og har følt et enormt hat fordi jeg følt meg dårlig behandla Jeg har til og med sloss med han... men allikevel er jeg der for han fordi jeg virkelig elsker han, og vet at disse demonene ikke er han.

La kjærligheten seire og hopp i det med begge beina (med kjærligheten, kommunikasjonen og staheten som våpen)

Jeg er i samme situasjon og for litt over ett år siden traff jeg en mann og han har PTSD fra krigshandlinger. Noe jeg fra dag 1 visste om. D tok 2 uker, så kom sykdommen inn for fullt! Han er helt åpen mot alle om d. Nesten 6 mnd til og fra tok d, før han sakte kom opp fra helvete igjen...

Han blir helt tom for energi, men uansett kommuniserte vi via fb eller sms da han ikke orket å prate. Vi utviklet vennskap så nært månedene fremover, han hadde sin sykdom og jeg hadde bare et halv år føre tatt ut seperasjon. Vi ble skikkelig kjent, var m på noen runder hvor Flashback osv var så tøft at han sto på nippen til selvmord. Jeg har grått, vært sinna og irritert for dette. Såret og lei meg... Traff en annen og innledet et forhold, d gikk jo ikke for han var ikke den rette... Han nekter å ta medisiner, drikker sjelden alkohol, tar seg en fest som vi andre. Han igjen har holdt tilbake pga. Belastning og at jeg har barn. Han vet heller ikke om han kan bo sammen m meg, jeg på min side trives alene i hus, da jeg også liker alenetid! Man må ikke bo sammen for å ha d fint!
Nå har han hatt flere gode måneder og ja, dårlige dager kommer, tar de som de kommer, bekymrer meg ikke for d nå... Nyte de gode dager...
Siste måneden har d begynt å nærme seg et forhold og sakte men sikkert går vi vegen... Ingen hastverk, har mye tid for oss selv, han elsker meg, ingen tvil om d.... Og omvendt... D er ingen lett veg m PTSD i bagasjen, men han er jo ikke mindre verdt som menneske for d... Jeg tror nøklen er at han må håndtere sykdommen selv, m støtte der han trenger fra meg. Jeg må rett og slett bare være tilstedet og vise at jeg elsker vedkommende... Jeg og han møter nå et nytt år hvor vi vet at vi er på veg sammen et sted... Hvor, d må tiden vise.. Jeg har troen på kjærlighet og varme kan gjøre alt bedre og jeg elsker den mannen vanvittig høyt❤️
Jeg håper vi kan utveksle erfaringer for d dukker jo opp noe nå og da... Lykke til, kjærlighet gjøre underverket!

Takk for at du vil dele deres erfaringer :)
Ser ut som jeg får de tilbake meldingene som jeg så sårt trenger :) bare litt håp,,, !
Jeg har vært gift tidligere i 28 år med en alkoholisert mann, så sliter selv med følelsene ang alkohol. Er ikke avholds selv, men drikker med måte og i festlige lag. Har problemer å se noen som heller i seg brennevin bare for å glemme.. men forstår det veldig godt. Har sett selv hvordan det hjelper..
Han jeg var gift med var helt totalt motsatt fra han med PSTD, natt og dag!
Vi snakker om ALT, han vet han trenger hjelp og mottar det, han har hatt selvmordstanker tidligere, men ikke når vi har vært sammen. Redd at han blir " avhengig" av meg og da kommer jeg aldri gå fra han, sånt er jeg ..
Har ikke tenkt så mye på å aldri bo i lag.. har vell ønske om det en eller annen gang, da vi bor langt fra hverandre :)
Er ennå der, at jeg venter på de dårlige dagene, altfor fokusert på de og ikke bare ta vare på de gode,,, har en jobb å gjøre der :)
Hvordan planlegger dere? Ferier? høytider? osv.. Plutselig kommer en dårlig periode og det blir ikke noe av... blir så skuffet :(
Jeg er nå snart 50 år, ønsket noe "enkelt" etter mange dårlige år i ekteskapet... Tør jeg satse alt på den kjærligheten vi har? mye å rydde oppi hans liv :( økonomien hans kommer til å ta år for å rydde oppi og da har vi ikke så store muligheter å reise, kose oss på gode perioder...
Jeg tenker mye på om jeg lar kjærligheten vårt til å gå til spille pga av jeg leter etter noe " lettere"? Tror ikke jeg finner bedre mann, mer ubetinget kjærlighet noen annen plass?
Mange spørsmål :) Han skal på lengre opphold på behandling i sommer, vært der før og hadde stort utbytte av behandlingen :) Jeg får lov å være med som pårørende å lære mer om diagnosen og hvordan jeg kan skjerme meg selv ..
Tusen takk for dine erfaringer og godt nytt :) Vil gjerne skrive mer med deg, når det " butter mot" ;)

Hei igjen! jeg tror nok du vil få noe utfordringer, men sett deg ned i fred og ro... gi tankene dine fritt spillerom, tenk godt etter om hva du ønsker av livet... er det å ha en "enklere" person som ting kan planlegges sammen med eller er det en person med relativt god bagasje som ting ikke kan planlegges med og uforutsigbart? Hva er viktig for deg? Du ta deg tid til å stoppe opp og vurdere det som er viktig for deg, ikke han... d er nemlig ditt liv og tenk egoistisk på det... jeg vet det ikke er lett for vi er ikke skapt for å være egoistiske føler jeg (sliter nemlig med dette mye selv og får mye dårlig samvittighet i andre settinger)... D er ingen andre enn du som kan svare på dette! Er det ikke den ubetingede kjærligheten vi alle leter etter, skal et menneske måles i bagasje og slit i perioder pga sykdom eller skal man godta andres bagasje og finne balansen for sitt eget, hans og deres felles liv?

Jeg har brukt et år på å bestemme meg, d har vært opp og nedturer, men til syvende og sist har jeg valgt å gå den mest kronglete vegen. Noe som gjenspeiler meg selv, da jeg aldri velger den letteste vegen... Vet du hva, jeg angrer ikke et sekund, tiden vi har (nå er det gode dager) skal gi oss grunnlag for å takle de dårlige som kommer. For de kommer, vær du sikker... og når det gjelder planlegging osv. er vi vel ikke helt at vi gjør det pga. vi er realivt tidlig stadiet... men jeg velger å tenke sånn, så får jeg reise på julebord alene, komme i familiesamlingere alene osv. - er det verst for meg eller han, definitivt han - å siden han er åpen, så vet jo alle d uansett så da får vi ta det som det kommer... han må takle sine dårlig dager, jeg må lære meg å være på "utsiden" og være tilstedet ved behov... han kan sykdommen og kan best håndtere den tenker jeg... men som dere også sier, hvor er det informasjon om dette... Jeg bare kjenner varmen som stråler og all den kjærligheten han har gitt meg i snart et år... d betyr så enormt for meg at alt annet å bare gå seg til på et vis... men dag for dag <3

Glemte en ting, har noen jeg kjenner et par hvor han sitter i rullestol etter en bilulykke. De traff hverandre noen få år etter ulykken og jeg bare ser all den kjærlighet som flommer over mellom de to. Hun er med på sykehus når smerten hans blir for høye, er der når han trenger det og de giftet seg for en stund siden nå og jeg bare elsker å se de herlige menneskene... er dette noe verre eller bedre, vi har truffet noen som ikke har en synlig sykdom... er d større bagasje? Jeg har undret på dette en stund.....

Takk for melding :)
Ja, jeg er nok i den " tenkeboksen" nå, vi snakker i telefonen hver dag og melder :) Han har hatt en god periode lenge og hvis han har hatt noen flasher, så har han kommet over de alene og raskt :)
Jeg vet at det kun er jeg som kan svare på mine spørsmål, men det er så godt å få luftet de til andre som faktisk vet hva jeg skriver om..
Har funnet ut, at det ikke er diagnosen som er problemet, vet at jeg kan leve med det :) men det er alkoholforbruket som
"trigger" i mine følelser. Vet at han ALDRI kommer til å være noe av det jeg har opplevd :) men det er følelser som kommer uten at jeg kan styre de. Jobber med disse hver dag og vi snakker mye om det :)
Jeg vet at jeg aldri kunne vært sammen med noen som er A4, det hadde vært altfor kjedelig for meg :) så på et vis finner jeg de som har bagasje på et eller annet måte...
Vi har snakket tidligere om, når han fikk første tilbakefall, ( som lyn fra klar himmel) at hadde han fått kreft, annet sykdom, så hadde alle støttet meg.( venner og familie) De hadde selvfølgelig sagt at vi skal stå sammen gjennom behandlingen, støtte han, fint med all den kjærligheten osv, men de fleste sier at jeg må bare glemme han, ikke bli utslitt, du har hatt nok fra før, fortjener bedre??!! Virker som ingen skal bli forelsket i noen med PTSD?... fordommer mot psykisk syke?
Ja, jeg vet at jeg leter etter den kjærligheten som jeg allerede har funnet... veldig dumt, da jeg innerst inne vet at jeg aldri finner snillere, morsommere, romantisk, sosial, kjærlig, uegoistiske mann, som elsker meg så himmelhøyt og jeg han <3
Vi er enige nå at jeg skal bruke litt tid på mine tanker, slik at jeg går inn i forholdet 100% når jeg bestemmer meg, jeg gjør aldri noe halvhjertet og det fortjener han heller ikke :) så jeg fortsetter å bruke til i tenkeboksen min så ser jeg hva jeg finner ut etter hvert :)
God helg til dere :)

Hei, jeg er sikker på at du finner ut av det med tiden til hjelp! Jeg ble så glad når jeg traff noen i samme situasjon, for d er jammen ikke mye å lese om dette. Og det er så sant det du skriver, hadde d vært kreft etc. ja da skal man være der... psyk. syke - kom deg unna... d er frustrerende for oss som faktisk elsker en mann som tilfeldig har dette... d er nok enorme fordommer mot psyk. syke... men jeg tror det grunner i uvitende.. heldigvis har jeg lært mye siste året og det skremmer meg mindre og mindre... Jeg er nå helt åpen aksept av denne type sykdommer, trengte en oppvekker jeg.. så flaks at jeg kom til å elske mannen å da.. he he.. :-)

Jeg forstår at du er skeptisk til alkoholforbruket, men jeg vet også her at det av og til er selvmedisinering.. inntil for et par mnd. før jul. Jeg vet ikke hva som skjedde, men nå har han faktisk oppholdt seg m mange mennesker i jula uten å ta noe.. har sosial angst, og pleier å enten drikke ell. medisiner når ut blandt folk, men det har aldri vært snakk om mange dager, bare så d er sagt. jeg håper du finner ut av dine tanker og tar din beslutning for hverken han eller du vil sikkert ikke trives med noen halvhjertet forhold. Og kanskje for oss som er pårørende til psyk. syke er dette kanskje enda viktigere enn noen gang......

Håper du holder kontakten her, jeg kjenner meg lettet å ha truffet flere pårørende til samme sykdom... tusen takk!

Har lyst til å kommentere en ting. Det er mer riktig å kalle PTSD en psykisk lidelse, enn en psykisk sykdom. Traumereaksjon er en del av alle menneskers overlevelsesstrategier. Og en annen ting. Jeg har kurert meg selv for de verste flashback på egen hånd. Har også tatt knekken på angsten etter å ha blitt ranet i hjemmet mitt. Det gjelder å se skremmebildene i hvitøyet, ikke vike unna. Jeg kan skrive mer om det om noen er interessert.

Har lyst til å kommentere en ting. Det er mer riktig å kalle PTSD en psykisk lidelse, enn en psykisk sykdom. Traumereaksjon er en del av alle menneskers overlevelsesstrategier. Og en annen ting. Jeg har kurert meg selv for de verste flashback på egen hånd. Har også tatt knekken på angsten etter å ha blitt ranet i hjemmet mitt. Det gjelder å se skremmebildene i hvitøyet, ikke vike unna. Jeg kan skrive mer om det om noen er interessert.

Takk for ditt kommentar og selvfølgelig vil jeg gjerne høre mer av dine erfaringer :)
Hva er forskjellen med sykdom og lidelse? Vet at han som jeg forhåpenligvis blir sammen med igjen, har fått veldig god hjelp i behandling til å få teknikker å takle Flashene når de kommer. For hver gang han får tilbakefall, er den dårlige perioden kortere, mildere og lettere å takle :)

Til Minilurven en liten oppdatering ;)
Jeg har brukt tid i " tenkeboksen" min, og uansett hva jeg gjør så går tankene mine til han, sånt er det bare. Savner han veldig... :(
Mine spørsmål og tanker har nok såret han, det har han fortalt, det har aldri vært meningen... Nå etter en tid uten kontakt, har jeg funnet ut at jeg ønsker å gå inn i forholdet 150 %, han er den jeg vil ha :) Men,, jeg håper han kan tilgi meg, for usikkerheten min, feil tolkninger, beskyldingene mine, urettferdig mistro osv.. men det var noe jeg bare måtte finne ut av alene :( Håper dere har det bra begge :) og jeg håper vi finner tilbake til hverandre igjen etter en tid,,,

Jeg tror vi alle kan ha godt av høre mer av din erfaring, spøkefugl. Det er her vi lærer forskjeller og nyanser... d er ikke alltid like lett å være den som ikke har, som du sier lidelse. Jeg hører gjerne på deg.. del gjerne din erfaring.... :-)

Til meg49thss, koselig å høre :-) jeg tenker at spist er spist, prøv å gi det en ny start! Har troen at du gjør dette 150%, ønsker deg masse godt! Jeg tror han innerst inne vet at du ikke mente å såre, men d er vel ikke så lett å være den som utløser alle tanker og reaksjoner heller... :-)

Vil vise til en annen tråd under "pårørende" som er om og delvis av, de samme som her.
Takk for tilliten. Jeg vil gjerne dele mine erfaringer med dere.

Jeg pleier si at jeg har den lidelsen som får "unge friske menn" til å ta livet sitt. Altså guttene som er testet og funnet egnet, til å tjenestegjøre militært i andre land. Det finnes også en annen stor (nesten uoppdaget) gruppe traumatiserte, de nå voksne grovt forsømmte eller mishandlete barna.
Jeg representerer begge gruppene.

Et av diagnosekriteriene for PTSD er at den utløsende hendelsen skal være slik at ALLE ville komme fra det med et varig traume. Og at hendelsen oppleves som livstruende. Mens for eks en skilsmisse, vil sette ulike spor hos ulike mennesker med ulik "sårbarhet". Per def er det bare to psykiske sykdommer, bipolar og psykoser. Disse sykdommene rammer prosentvis likt i hele verden og til alle tider. Jeg kaller meg selv aldri psykisk syk, fordi jeg er et godt fungerende menneske når jeg har ro og føler meg trygg.

Traumer er en naturlig reaksjon, og en overlevelsesmekanisme som alle har. Enkelt sagt lages det snarveger i hjernen, slik at du skal reagere ennå raskere og helt automatisk, neste gang "bomben slippes ned over deg". Som når du "bare må" sette ned foten når sykkelen velter. Også en automatisk overlevelsesmekanisme. Traumer kan ses i hjernen som kanaler ved disseksjon.
Når du møter reaksjoner fra en traumatisert person, gjelder det å ikke ta det personlig! For det handler ALLTID om en reaksjon på noe som allerede har skjedd.

Det sies at sinnet/psykens oppgave er å finne ut om det vi opplever gavner oss, eller er farlig. Gjenfør når en "rar" lukt opptar oss helt til vi vet hvor den kommer fra. Mens de kjente luktene kjenner vi ikke i det hele tatt. På samme måten mener jeg at flashback er bilder som oppsøker oss fordi hjernen eller sinnet/psyken vår ikke har funnet ut hva som egentlig skjedde. Sjelen fortsetter å spørre seg, var dette livstruende, eller var det det ikke? Dette fordi traumatiske hendelser er så ubehagelige at vi ikke greier å ta de inn over oss der og da! Flashback er således en ny mulighet til å ta hendelsen nærmere i øyesyn slik at sinnet kan slå seg til ro.
Da skjønner dere sikkert hvor jeg vil hen, men det får være alt for denne gangen. Tenk litt på det jeg har skrevet og finn eksempler som passer for kjæresten.

Senere vil jeg skrive om hva jeg hadde ønsket av min kjæreste og hvordan jeg klarte å bytte ut flashback med forløsende tårer.

Hei og takk for veldig bra og oppklarende melding :) Det gir liksom en fornuftig og forståelig mening med lidelsen.
Han jeg prøver å forstå bedre, har aldri hevet stemmen, vært aggressiv, eller gjort noe negativ når han har det som verst.
men jeg har heller ikke opplevd så veldig mange dårlige dager ennå.. vi bor langt fra hverandre.

Det jeg kjenner selv inni meg som problem at det er skremmende å se at han " forsvinner " inni Flashene sine, akkurat som han ikke er tilstede, helt tomt blikk... bare å se en person slik er skremmende,, men jeg får lov å være der, holde rundt han, helt stille. Han sier han vet at jeg er der og det gjør han tryggere,,
Han kan til tider ta til tårene, når Flashene slipper taket,,,
og det andre er, at når han har det veldig dårlig, spiser han ikke, passer ikke på seg selv, vet at klarer det bare ikke.
Vanskelig å ta mot slike korte meldinger på telefonen, da jeg kan ikke gjøre noe for å hjelpe :(
Setter veldig pris på at han melder, da jeg vet det " koster" mye for han ( da klarer han ikke ha samtale), men jeg blir veldig bekymret selvfølgelig..
Han har fått mye hjelp å takle Flashene med årene, så han klarer på et vis gjøre det bedre hver gang han har det helt j..lig.

Jeg tror han ikke helt forstår hvorfor jeg må finne ut om dette er noe jeg klarer å satse på, må vite at jeg ikke blir helt utslitt selv. Regner med at jeg får mer forståelse når han skal inn igjen til behandling og jeg kan være pårørende :)

Slik du skriver at " sinnet kan slå seg i ro" ... er det mulig for meg som kjæreste å gjøre livet hans bedre for at han skal finne " roen" ?

Og akkurat som du skriver er han helt vanlig godt fungere mann, som har sine perioder når han lider, men de er ikke så ofte :)

Gleder meg allerede til neste melding fra deg Spøkefugl :)

Hei spøkefugl, Tusen takk for oppriktigheten din... dette er god lærdom å ha med seg på vegen for å takle de utfordringer som dukker opp i tide og utide... Har nå vært igjennom noen måneder med gode dager, men nå er noe i "gjære" i tankegangen. merker d med at det kommer en distanse, mye alenetid osv. På sett og vis har jeg blitt kjent med å se signalene og kan holde litt avstand siden han ønsker å være alene når han har dårlige tider... men sender mld. og ringer når han orker...... han må håndtere dette selv, men det er tøft å stå som pårørende og ikke kunne gjøre noe annet enn å være positiv og være tilstedet...

jeg lurer veldig på, i dårlige dager m PTDS, er "kjæresten" på utsiden en belastning eller finner man glede i å vite at man har tilhørighet til et annet menneske? Man føler seg jo som man går på en knivsegg, men har lært meg etter en tid å bare la han være i fred når han ønsker og så tar han kontakt så fort han orker... sender små korte hyggelig mld., men har ingen forventning om reaksjon når jeg vet at han har nok m seg selv.... er dette rett veg eller har du noen gode råd å reflektere over...

Jeg ser fram til ditt neste innlegg... du er god til å forklare på en måte som er forståelig for oss uten dette.... Takk :-)

Jeg tror det er forskjell på å være pårørende til personer med PTSD fra barndommen og til personer med for eks krigstraumer. Men uansett, en god løsning å ikke bo sammen. Bor man sammen, er løsningen mental/følelsesmessig avstand. Selv trenger jeg ganske mye tid for meg selv hvis jeg har et forhold. Når det står på som verst er man ikke seg selv, og vil derfor være alene! Å vite at noen venter der ute er godt. Tar gjerne imot sms. Jeg har jo barndomstraumer og kan derfor bli veldig vanskelig. Da er det best jeg forlater rommet eller reiser hjem. Når jeg har det vanskelig vil jeg ikke, det er viktig, at kjæresten min går inn i min verden. Han må være helt stødig, ikke forandre seg eller bli en del av min greie. For når det hele er over ønsker jeg bare å gå videre fra der vi slapp. Og så ønsker jeg hjelp til å sette grenser. Det skjer ved at vi sammen bestemmer hvor grensen for hva han skal måtte tåle fra meg skal gå. Det blir hans jobb og gi meg beskjed når det er nok. Beskjeden må være helt enkel, fordi PTSD er knyttet til ekstremt stort stressnivå. Armen i været eller rødt kort er ypperlig, eller et par ord bare. For eks kan det være å forlate stua, sette seg på soverommet el l. Jeg liker å skrive, hvis jeg da kommer på at det er mulig. Skriving er veldig fint fordi det gjør at en annen del av hjernen blir aktiv. Når jeg møter traumet mitt på annen måte, altså ved å bli stille - jeg legger meg i senga, ønsker jeg tilstedeværelse, men ikke medlidenhet - altså at han ikke går inn å reagerer eller føler med i min litt "psyke" verden. Jeg prøver selv å se disse periodene eller stundene fra utsiden, som en film som spilles av. Slik vil jeg også at de rundt meg skal se det, som en film, ikke noe virkelig.
Generelt vil jeg tro at det viktigste en kjæreste kan bidra med utover å være en partner er å se og akseptere signaler på om du skal "komme nærmere" eller "holde deg unna". Men da det er en vanskelig kunst å tolke andre, vil jeg snakke med kjæresten hvis dette er en aktuell problemstilling og så avtale hvordan dette best kan formidles dere imellom.
Litt oppsummert. Respekter at han trenger/ønsker avstand. Når det står på som verst, husk at bare helt enkle og få ord når fram. Si det heller flere ganger. Vær den du pleier være ellers. Ikke bli med inn i hans verden. Prøv å planlegg hva som er din og hans oppgave før neste vanskelige periode. Kanskje blir det etter hvert både gult og grønt kort å få, i stedet for rødt. Humor er fint!

En lykkelig person her :) Akkurat kommet hjem fra kjæresten min, ja vi er nå sammen og skal fortsette å være det. Vi har tenkt ferdig det vi måtte tenke om begge 2 og funnet ut at det må bare bli oss :) så enkelt å så vanskelig...

Det blir lenge til neste gang vi ses, da han skal inn på min 3 måneders behandling nå neste uke :) men vi er veldig glade for det begge 2 og etter det kan vi se sammen framover :) ( han får jo permisjon etter hvert da, så vi kommer å se hverandre så mye som mulig )

Ja, jeg kjenner det på meg selv, at det er viktig å ikke gå inni hans " verden", det tror blir for tøft i lengden. Fin tanke å kunne bare dårlige dager " komme og gå", så begynne fra der vi sluttet,, Jeg tror nok vi flytter sammen en eller annen gang, men det er en stund framover ennå. Tenker at regler er viktig, for begge parter for å kunne ha det best mulig. Respekt for den andre, hvordan han/hun vil ha det/tåler osv må vi kunne å få til når vi snakker veldig åpent om ALT :)

Og ikke minst så gleder jeg meg veldig til å kunne delta aktivt som pårørende når han er på behandling, da finner jeg flere redskaper hvordan jeg tar vare på meg selv oppi dette :) da utslitt/redd/ kjæreste er ikke mye å ha på ;)

Ønsker deg god tid videre og lykke til på alle mulige måter :) Håper du skriver videre når du har mer på hjertet. Jeg kommer nok innom her ofte :)

Du stilte spørsmål for en tid siden om hva som kunne være verst, sitte i rullestol eller ha PTSD. Jeg har grublet litt over dette. Tenker at hvis man bruker et tre som bilde. Å ødelegge seg så man må sitte i rullestol, vil være som å få en eller flere grener kappet av. Men man kan likevel finne andre arenaer å utfolde seg på, som kan erstatte tapet. Når man har PTSFD blir det som å miste tilgangen til vann eller lys. Man utarmes over tid.

Den var ikke ment til meg, men svarer alikevell..

Kjæresten min har sittet lenge i rullestol etter en ulykke, men er ute av den nå,,, det sier seg vell selv, han er ikke ut av PTSD...

Hei, jeg ser den med sammenligningen... men for den som forblir i rullestol og har et smertehelvete, vil jeg tro på et sett og vis at man også utarmes over tid... men for meg kan jeg ikke sette meg inn i den tilværelsen, så jeg lytter til dine meninger om dette...

Takk for den gode beskrivelse, spøkefugl om å forstsette der man slapp, vært et par uker som har vært mindre bra, og merker nå det du beskriver om å ta opp tråden der man glapp i begynnelsen..... lærer mange små og store ting med at du forteller så nært og reflektert... jeg vil bare si tusen takk ,jeg er så glad for dine innlegg... Jeg ser det litt i andre nyanser nå og kan lettere innrette meg litt etter hvordan tankemønsteret er og ikke minst, nyte de gode dagene fullt ut.. :-) Takk, og jeg lytter gjerne til deg igjen :-)

Hei.
Tenkte jeg skulle skrive litt om mine erfaringer etter å ha lest tråden.
Min kjæreste har nå diagnosen PTSD fra barndommen. Denne diagnosen er relativt ny, ca 3 år gammel. Vi har vært sammen i ca 17 år nå, gift i 13, og har 3 barn sammen. Jeg har vært klar over årsaken til PTSD diagnosen siden før vi ble kjærester, men som med mange psykiske problemer så har det vært vanskelig å få en eksakt diagnose. Tidlige diagnoser var "angst" og "depresjon" som jo er vanlige side effekter for en person med PTSD. Det finnes jo også svært mange varianter av PTSD, men jeg kan jo dele litt av mine erfaringer.
Det å leve med en som har PTSD er ikke bestandig lett. Jeg opplever både korte og lange perioder med flashbacks og medfølgende humørsvingninger, depresjoner, stress, sinne osv. For en relativt "normal" person, så er det svært vanskelig å virkelig forstå. Dette er kanskje det som jeg synes selv er det som er vanskeligst. Behovet for å "forstå" min kjæreste. Jeg vil dele dette problemet inn i 2.
1. Du har behovet for empati med din kjæreste. Her har jeg (foreløpig) kommet frem til at det ikke lar seg gjøre. Følelsene som er tilstede er ofte så sterke eller apatiske at jeg ikke har noen referanser i egne følelser. Det jeg har funnet ut når min kjæreste har denne typen følelser, så er det best at jeg legger litt til side mitt behov for empati og forståelse. Det er viktigere å bare lytte og være tilstede. Jeg har bestandig fulgt filosofien om at selv om min kjæreste har behov for «alene tid», så er det vært viktig å være der. Det at jeg har fulgt etter, vært i nærheten og snakket til har ofte ført til konflikter, men det har også ført til at episodene har vært kortere/mindre alvorlige en de gangene jeg har trukket meg unna. En av de tingene vi jobber mye med, og som jeg vil anbefale alle i et slikt forhold å jobbe med, er måter vi som kjærester kan kommer nærmere hverandre under episoder.
2. Forstå hva som i det daglige liv er «normale» problemer mellom 2 person, og hva som er PTSD relatert. Jeg kan love at når du står med 3 barn som ikke vil pusse tanna, kle på seg, aller helst erte lillebror og du har 10 minutter igjen til du skal være på jobb så er ikke dette en lett oppgave … Men enda mer kan det være vanskelig når situasjonen i dine øyne ikke er stressende, mens personen du er med har hatt et flashback. Det å sortere ut og håndtere slike situasjoner er noe jeg har jobbet med i 17 år, og føler ikke at jeg er i mål enda.
Tilslutt vil jeg si at for oss er alfa og omega kommunikasjon. Vi har ofte satt til side 1 time på kvelden der vi bevist snakker om hendelser og følelser. Vi prøver også med daglige «værmeldinger» for å gi hverandre en oversikt over det følelsesmessige landskapet. Det positive med et forhold som vi har er at vi VET det er problemer. Vi VET vi må jobbe med det. Vi har derfor et langt tettere forhold enn de fleste. Det å gå så dypt inn i en annen person er givende og har gitt oss et sterkt forhold. Og skal jeg gi ett råd til andre som er i et forhold med en med PTSD så er det nettopp dette. Fokuser på kommunikasjon så vil du oppleve et tettere og sterkere forhold enn du trodde var mulig.

Hei og takk for at du deler dine erfaringer med andre :) Vi som er oppi dette trenger å vite at det er andre der ute som har erfaring med samme livssituasjon som vi ønsker å lære mer om.

Vi er fremdeles sammen, blir 1 år i begynnelsen av juni. Han er inne til behandling for andre måneden nå og har 1 igjen. Han har hatt 2 permisjoner å den siste var nå i helgen :)
Jeg skal inn som pårørende og ha MIN egen dag! Jeg er den som styrer spørsmålene, alt jeg trenger svar på, hvordan jeg skal ta vare på meg selv oppi forholdet osv... Gleder meg som en unge til julaften!! :)
Vi er lykkelig sammen og leter etter plass å bo. Vet at noen mener dette går for fort, ikke er lurt osv, men er helt 150% at det er dette jeg ønsker.
Vi har jo ikke barn lenger, alle "våre" er voksne, så har en helt annen mulighet med forholdet en du med små barn.
Da du nevner at det er ikke lett å vise empati eller forståelse akkurat når du ønsker/ vil, vet jeg selv er vanskelig, da jeg ikke klarer å sette meg i hans situasjon, uansett hvor mye jeg prøver. Det er skremmende å se, at den som betyr mest for meg, ser/hører/lukter "ting" som jeg ikke ser/hører eller lukter. Han " går inni" sin egen "film", som bare han kan se på.... Vi har laget en avtale, at " mitt" liv skal fortsett som vanlig om han har det dårlig,,, uansett! Han skal takle sine flasher alene. Akkurat som : " Ser at du ikke har det godt nå, men jeg går på jobb, på fest eller i butikken som planen var. Snakkes når jeg er tilbake... ikke lett, men han ønsker det og det gjør jeg også. Da kan jeg distansere meg og trenger ikke gå inn i hans verden, da det ønsker jeg ikke heller.
Han kan få hjelp i rette instanser, der han får veldig god hjelp til enhver tid, når han trenger det og den hjelpen kan jeg ikke gi, da det er vanskelig å skille mellom å være kjæreste og " psykolog".
Vi snakker åpent om alt å jeg er helt enig, at det er det viktigste uansett!! Han forteller hva han ser, hvordan han oppfatter det, hvordan han føler seg etterpå osv og jeg PRØVER å forstå så godt jeg kan :)
Mener også, at jeg har aldri truffet så åpen, følsom, kjærlig, omtenksom mann i mitt liv <3 Så han er værd alle tankene som opptar meg til tider :)
Ønsker dere alt godt :) Tusen takk for innlegget og bare skriv i vei, jeg er glad for at du deler dine erfaringer!

Tusen takk for at dere deler, aldri har jeg fått så mye forståelse for dette som etter at jeg leser deres erfaring. Jeg syns dere er utrolig flinke til å forklare så jeg faktisk setter meg inn i mange situasjoner. Å meg49ths, så koselig å lese det du skrev. Jeg er så glad for at det går bra og framover. Hører og lærer gjerne mere fra deg :-)
Det er så rart, det er så identiske følelser vi har som pårørende og lettere å dra en rød tråd (med visse avvik selvfølgelig). Vi er nå inne i en tøff tid, han har bedt om hjelp og neste uke er de første samtalene i gang. Men han distanserer seg ikke sånn bort fra meg, er innesluttet og mye for seg selv eller med sine ting. Jeg lar livet mitt gå sin gang. Merket meg de ordene som ble skrevet her, om å ta opp tråden når perioden var over. Det er gull å ha med seg, det funker! jeg er foreløpig ikke den nærmeste pårørende da vi tar dette veldig rolig og ikke stresser opp noe. Har hele livet foran meg jeg! Håper jo at ting ikke blir for tøft at noen av oss backer helt ut... men meg49ths, det å fortsette hverdagen som "normalt" gjør jeg her også. jeg har troen på at dere og vi tilpasser oss og finner vår balansegang om man bare bruker tiden..

Hører gjerne fra dere igjen, dere gir meg mye påfyll i en hektisk hverdag m barn og ny tilværelse med dette....Takk!

Hei!
Min store kjærlighet har kompleks ptsd fra barndom. Vi ble sammen sist høst,forholdet startet veldig bra. Ingen jeg har kjent sånn samhørighet med,eller følt meg så trygg sammen med. Det var det samme for han også. Etter noen måneder kom stadig mer angst og flashback. Vi møttes likevel til og med påske,hadde det fint sammen selv om det ble kombinert med litt drikking enkelte helger. Etter påske har vi kun meldt, ikke snakket. Han har hatt mye angst og flashback. Nå mener han vi må avslutte forholdet,han elsker meg,men må bare være alene, sier skadene ikke går an å reparere. Høres ut som leger og psyk.er enige med ham at å isolere seg er eneste løsning. Jeg vil virkelig ikke gi opp ham,jeg mener det må finnes behandling,som hjelper,og at det går an å ha noen selv om lidelsen er der. Ingen mening i å gi opp når vi er så glade i hverandre. Noen som kjenner seg igjen? Har lest deres innlegg mange ganger,så var forberedt på en måte,men fælt å miste ham sånn.. Hjertesukk fra meg..

Det aa leve sammen med en som har enorme psykiske problemer er ikke lett og noen ganger umulig.For meg personlig saa har jeg ikke møtt den personen som kunne taklet mine ekstreme demoner fra barndommen og mine fysiske sykdommer.

Og saann tror jeg det er med mange som har store helse problemer.Det er mange av oss som føler vi trenger omsorg, nærhet og kjærlighet, men kanskje ikke fra en kjæreste.Heller mer en person som man ikke nødvendigvis trenger aa ta vare paa og da mener jeg en person som er der for oss fordi vi er syke.Men saanne finnes jo ikke.......finnes jo ikke noen som kun er der fordi vi trenger det.Vel da maa man inn i helsevesenet og det er ikke det jeg snakker om.

For meg personlig blir det aa finne en kjæreste litt for enkelt og egoistisk.Alt er relativt, men jeg mener at man maa være noenlunde stabil helsemessig for aa kunne ha det godt sammen med en kjæreste.Ellers blir det fort trøbbel og to syke personer sammen er vel heller ingen løsning jeg vil annbefale.

Hilsen en mann som er enslig uten aa nødvendigvis ville det, men som er realistisk innstillt til relasjoner.

Men mener du at det ikke finnes behandling som kan dempe ptsd og dens følge? Jeg ønsker jo å være der for ham,ta vare på også. Som han vil med meg. Innser jo at vi ikke kan bo sammen hele tiden,men å kunne vært sammen mest mulig hadde vært ok og. Jeg er sterk som fjell,og veldig selvstendig,så klarer fint å ta vare på meg selv. Vet ikke hva du sliter med,varme tanker sendes deg.

Men dere, eller vi, med PTSD. Det sies og skrives "store psykiske problemer". Men PTSD er en lidelse med opphav i vårt forsvarssystem. Et system som alle mennesker har for å kunne overleve rent fysisk, selv ekstreme psykiske påkjenninger. Vi er ikke psykisk syke men mennesker med et altfor sterkt mentalt forsvar, eller kanskje mer presist, har et forsvar som ikke har skrudd seg av da faren var over. Vi er således ikke psykisk svake, men det motsatte.
Nei, det er faktisk veldig sjelden at man kan kurere PTSD. For når du en gang har vært i livsfare, er det nær sagt imot all sunn fornuft, å ikke for alltid være på vakt mot nye farer. For meg og mange andre med barndomstraumer er det dessverre slik at kjærester fremstår som en fare. Jeg skulle så ønske at vi kunne slå oss sammen i en forening eller et opprop eller lignende. Og derifra forlange et tilbud som alternativ til terapi, som jo ikke virker.

Til Minilurven først :) Godt å høre det går "framover" med dere. Her er det bare gode dager akkurat nå. Vi har blitt samboere denne uken, pakket ut x-antall bananesker og vasket ut 2 leiligheter. " Mannen" har fått mange små jobber i ny by ( flyttet til her jeg bor), nye venner som han har vært åpen om diagnosen hans med. Så alle vi omgås nå med, venner og familie vet at han sliter til tider og nye relasjoner blir også åpent fortalt om det. Da har han ingenting han trenger å skjule.
Vi skal starte ny firma sammen, første møte med næringssjefen i morgen :) Spennende!!
Han har flash daglig, men som han sier på en annen måte. Han klarer "se, høre, lukte" uten at han trenger stoppe opp. De er foreløpig som små glimt av "mareritter", som han klarer å takle. Ikke sikkert dette er noe som vedvarer og vi er klar over at ting kan endre seg, men vi koser oss for alt det er verdt på gode perioder :)
Til The Butterfly, vanskelig å gi råd om andre som vi ikke kjenner, men jeg mener med " tro, håp og kjærlighet " kommer vi en vei videre. ( jeg er ikke kristen) Har vi ikke håp om noe, så kan vi bare legge oss ned. Jeg fant min mann, besteste mannen i verden og han har PTSD. Jeg viste ikke hva jeg gikk inni, ikke lett, mange utfordringer, men... angrer ingenting. Vi har en måte å arbeide i forholdet: Jeg husker at jeg er sammen med en mann som har PTSD, ikke sammen med diagnosen hans. Jeg er hans kjæreste/samboer/beste venn, men ikke hans psykolog! dette er viktig! Han sier når han trenger "fri", jeg aksepterer det, tilbyr meg til tider om hjelp, men går ikke inn i hans " verden". Er han dårlig, så går jeg vanlig på jobb/fest/avtaler. Han får hjelp hos rett instans og det er ikke meg ;) Vi er veldig åpen om alt. Følelser/tanker/ønsker/behov/, da er det lettere å snakke om vanskelige ting. Jeg kan ikke si at det går greit med alle forhold, men håper ikke alle gir opp bare noen sier de han PTSD, da det er en følsom, sterk, fantastisk menneske inni der også <3 Noen klarer å komme seg ut av " demonen" sin til tider, noen kanskje aldri.... men med rett hjelp fra rett instans, så er der håp for alle. Kan med hånden på hjerte si, at jeg er heldig som traff min sjelevenn med PTSD <3
Til Spøkefugl,, har jo vont av å lese at du ikke har mye håp lenger og det synes jeg er trist,, vi kjenner oss alle selv best, så det er nok noe du har akseptert og har ikke "krefter" til forhold.
Men vil med her si, at det kan faktisk fungere for andre, sier ikke at DET FUNGERER men KAN fungere, som for Butterfly fx... Verd å prøve i det minste :)
Min " mann" har vær LANGT nede i månedvis, uten lys, nesten uten mat, ingen telefon kontakt, selvmordsforsøk, tvangsinnlagt, medisinert, egen medisinert med alkohol i årevis og litervis, inn og ut av behandling i maaange år, bodd på gaten, gjeld oppover ørene, ingen venner/familie som ville ha kontakt osv.... så, han var den heldige å fikk rette hjelpen på vei opp og kjærligheten skader heller ikke ;)
Ønsker alle en fin rest sommer og husk uten håp er det ingenting :)

Ser det er flere her som er i forhold med noen som har PTSD. Om det er noen som fremdeles er aktive her, og vil skrive litt så send meg gjerne en mld. Interessant å dele litt erfaringer og noen ganger "tømme hodet" litt : )

Jeg fant denne siden først i dag, da jeg prøvde å lese meg litt opp på PTSD. Er samboer med en med diagnosen. Det har sine utfordringer, så jeg trenger og å tømme hodet litt.

M

Hvordan forholder dere andre som elsker en med PTSD dere til at de stenger dere ute i perioder. Kjenner jeg blir trist av å føle meg utestengt.

Håper det fremdeles kan bli litt aktivitet her inne...

Jeg har "deitet" en mann i snart 2 år. Han har kuttet meg ut to ganger fordi han føler jeg kommer for nært og han trenger tid alene. Han sier jeg presser ham når jeg sier jeg vil komme på besøk og lignende (Han bor 2 timer unna og vi treffes sjelden).

Dette tror jeg kommer av at han har PTSD og trenger å bare stenge seg inne. Den ene gangen tok det 6 mnd før vi fikk kontakten igjen.

For 3 uker siden skjedde det samme. Vi hadde en dårlig dag begge to, men hadde avtalt at jeg skulle besøke ham. Det var amper stemning tidlig på dagen (over telefon) og enda verre stemning skriftlig over mobilen. Vi var begge slitne og frustrerte og tok det ut på hverandre.

Han følte jeg ikke hadde tiltro til det han sa den dagen. I realiteten var jeg bare forferdelig sliten og antagelig vanskelig å ha med å gjøre. Han hadde også en skikkelig shitty dag. Til slutt ba han meg om å reise til helvette. Siden da har vi ikke snakket sammen.

Han har hatt noen episoder før også, hvor han bare stenger seg inne og ikke vil prate på dager, en gang i flere uker. Han sier ofte at "ingen får komme på besøk hjemme hos meg".

Jeg føler jeg mister ham hver gang. Jeg tror jeg hadde kommet til å miste ham, om ikke jeg hadde vært så tålmodig og har en evne til å si unnskyld for mine feil og fortelle ham at jeg fortsatt er glad i ham.

Han har tidligere sagt med tårer i øynene at "jeg klarer ikke holde på noen, jeg bare skyver alle fra meg". Jeg merker jo det nå.

Jeg kjenner meg igjen i det som ble skrevet over her om at "INGEN skal liksom bli forelsket i en med PTSD". Alle sier jo "løp". Men etter snart 2 år så... Jeg elsker ham. Han er min drømmemann. Han gjør dagene mine lyse.
Jeg er så lykkelig med ham at jeg (som er overvektig), blir fysisk slankere av å ha ham i livet mitt fordi jeg er så lykkelig med ham.

Har dere noen tanker om dette?

Jeg ønsker å dele livet mitt med denne mannen. Det gjør det jo litt utfordrende når han trenger disse lange pausene hvor det kan virke som at vi er ferdig med hverandre...

Så på en annen tråd om det samme at
"Det er så utrolig slitsomt å bli "hatet" I det ene øyeblikket for så å bli elsket". Sånn føler jeg det

Hei
Selv har jeg PTSD og perioder med depresjon , men jeg er gift og har barn. Så det er fult mulig å leve med noen som har alle slags diagnoser. Men det er krevende ja, veien for å få det til å fungere kan være kronglete. Siden du sier han har ptsd, tar jeg det for gitt at han har gått i terapi. Var det lenge nok? Er det lenge siden? Å stenge seg inne er sjelden en god løsning på noe som helst, hvertfall over lengre tid...

Augustino78
Jeg er ny her og klarte ved en feil å rapportere svaret ditt, det var ikke meningen!

Han gikk i terapi i mange år. Det virker som at det kan være en del år siden han sist var i terapi, alt mellom 5-15 år siden, jeg er ikke sikker. Han sier det gjorde ikke noe bedre og han føler det kanskje gjorde det verre.

Jeg mistenker at han har blitt "stuck" med en psykolog som han ikke hadde kjemi med. Eller at han ikke følte seg forstått. Og det funker sjelden å skulle åpne seg til noen man egentlig ikke stoler på...

Han er veldig sta, egenrådig og vil aldri innrømme at han trenger hjelp. Iblant skimter jeg allikevel et ønske fra ham om "å være normal", men jeg tror han har gitt opp å prøve. Jeg tror dette er årsaken til at han bare driter i alt når vi først har kranglet. "Alt er ræva fra før så det spiller ingen rolle om han mister meg også" (bortsett fra at det gjør jo innerst inne det).

Jeg kommer aldri til å klare å forstå hans atferd. Men jo bedre jeg kjenner ham jo bedre klarer jeg å være den han trenger jeg skal være. I tillegg til at jeg ikke tar alt så personlig (for eks. når han sier "Jeg vil være alene i dag!". Den setningen handler ikke om meg.

Jeg har vel en utfordring med at jeg vil være der for ham, men jeg føler ikke at han LAR meg få være der for ham.

Tilbakefall er jo ganske vanlig, spesielt kanskje siden han gjerne ikke fikk den hjelpen han egentlig trengte når han gikk til en psykolog han ikke hadde kjemi med. Er det gjennom DPS så er det lov å be om en annen psykolog om kjemien ikke er der. Men han må jo ønske selv å bli bedre og selv søke hjelp. Hvis han ikke klarer eller er redd for å ta det opp med legen sin, kan du kanskje tilby deg å være med. Enten som bare en støtte eller også snakke litt for han og fortelle legen hvordan du opplever han. Ofte er det ikke lett for personen selv å få frem hvordan det er og da kan du fortelle hvordan du opplever han.

Jeg har vært sammen med min kjæreste i et halvt år, og har hele tiden visst at han sliter psykisk og er i perioder svært angstfylt, det er noe han hele veien har vært åpen om. Men jeg har ikke visst før helt nylig at han har PTSD.
Jeg kom over denne tråden, og kjente meg så godt igjen i det aller meste av det dere som pårørende beskriver. Spesielt dette med tilbaketrekking, og at man som kjæreste føler seg totalt avvist.
Han er inne i en veldig dårlig periode nå, og det er ingenting jeg kan gjøre. Han kommuniserer svært lite, kun litt på messenger innimellom. Å møtes eller snakkes pr tlf er helt uaktuelt. Helt ærlig tror jeg kanskje jeg er i ferd med å miste han, men føler samtidig det kan være håp når denne dårlige perioden glir over.
Jeg vet at det var en samtale vi hadde for en stund siden, som var en medvirkende årsak til at det ble slik det er nå. Dette var ingen negativ samtale, snarere tvert imot, men jeg var på det tidspunktet totalt uvitende om hans PTSD, og hva slags innvirkning den samtalen hadde.
Dette er svært vanskelig. Jeg støtter han så godt jeg kan, samtidig som det er svært lite jeg kan gjøre. Jeg må balansere som på en knivsegg mellom å støtte, og å respektere hans tilbaketrekning og å ikke være for pågående. Dette sliter meg ut, men prøver likevel, jeg vil jo at han skal finne tilbake til seg selv og at vi skal få det bra igjen.

Hei!
Jeg har hatt PTSD tidligere, og etter behandling med kognitiv terapi i under et år oppfylte jeg ikke lenger diagnosekriteriene.

Det er altså håp! Andre behandlingsalternativer er EMDR samt antidepressiva som medisinsk drahjelp. Det er mye av det som skrives over her som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg kjenner meg godt igjen i at fight or flight-responsen var aktivert. For min del flight: Flukt i form av behov for å ikke ha andre for tett på. Det betyr ikke at man trenger isolasjon, men at man trenger at andre ikke trenger seg på og spørrer og graver for mye. Når andre mennesker bare «var der for meg» og lot meg ta ting i mitt tempo fungerte relasjonene helt fint og opplevdes som støttende og givende.

Om noen ble for påtrengende følte jeg derimot behov for avstand og å beskytte meg bak en barrikade.

Det er lett å tenke med PTSD at man ikke har plass til en kjæreste i livet sitt, men det stemmer jo ikke egentlig. Om man tar seg tid til å bli trygg på hverandre gradvis gjennom å ha fullstendig respekt for personlige grenser er det like godt å slappe av alene med kjæreste som det er å slappe av helt alene.

Hei.
Er det noen flere som har noen gode råd/Tips til å hvordan klare å forholde seg til en kjæreste i en dårlig periode?

Jeg prøver å gi så mye av meg selv med både nærhet, oppmerksomhet og kjærlighet. Å vise at jeg bryr meg.. men man føler seg tilsidesatt og føler man ikke får så mye nærhet og omsorg igjen..
Synes dette er utrolig vanskelig.
Små ting blir reagert kraftig på og man ender opp med å bli anklaget for det ene og andre som er grusomt urealistisk. Føler han sier ting for å "såre" som han vet provoserer meg og som jeg blir lei meg av.. når jeg sier noe om dette er det selvsagt min skyld at jeg alltid skylder på han..

Hvordan kan man snu tankesettet sitt for å prøve å møte den andre best mulig?
Skal man gi mye eller skal man trekke seg unna i dårlige perioder?
Jeg føler alt jeg gjør blir gærent. Ring jeg sier blir snudd på og reagert noe voldsomt på.

Hei! Hvor lenge har dere vært kjærester?

Jeg synes dette høres ut som en generell kommunikasjonsutfordring enn symptomer på PTSD.

Ulikt kjærlighetsspråk? Ulik kommunikasjonsstil? Det grunnleggende prinsippet for å kunne hjelpe andre, slik du ønsker for ham, er å være lydhør for hva han selv opplever at han trenger fra deg. Det er bare han selv som har svaret på dette. Om han ikke klarer å svare deg på det, er det hans ansvar og ikke ditt.

Vi har vært kjærester ca 5 mnd. Vært mye opp og nedturer med mange ulike utfordringer. Vi står midt i en krise (familieemessig hos meg) som gjør at vi er kjempe slitne begge 2.

Jeg sliter med å kommunisere med han for mye av det jeg sier blir snudd og han bruker det mot meg..

jeg skulle gjerne hatt noen tips fra de som lever med dette ift ossen møte sin andre halvdel.. Hva er ofte utfordrende? Her er det mye sjalusi inni bilde. Noen gode tips til hvordan selv stå i ting? Når man føler at stemningen er amper og tung.. hva gjør man da?

Hei! Kan de med ptsd dytte unna folk i de vanskelige periodene?? Opplevd å bli beskyldt for å være utro m.m.. Å vil ikke høre når man prøver å forklare at det ikke er sånn og at det er kun den personen for deg.
Å at det ble skummelt å ha det så godt. Det ble en frykt og da ble alt vridd. Stemmer dette

Jeg har nylig fått påvist PTSD å jeg kjenner meg igjen på mye av det dere skriver. Jeg får også dårlige perioder hvor jeg skyver unna mine nærmeste,isolerer meg,drikker eller røyker marihuana for å "fjerne" alle tanker og følelser selvom jeg innerst inne vet det ikke løser noen ting. Med PTSD så er depresjon også en stor faktor desverre,å for min del så er dagene ekstremt tunge når de dårlige periodene kommer. Er i en sånn periode nå å da tolker jeg ting veldig negativt,så negativt at det ble slutt med meg om kjæresten for et par dager siden. Det ligger selvfølgelig mer bak enn kun min tankegang men når jeg leser det dere alle skriver så synes jeg dere er utrolig sterke og flinke som prøver så hardt,å tenker sånn som dere gjør. Jeg har ifølge psykolog slitt med dette i 15-18 år uvitende,annet enn at jeg har forstått jeg var "preget" av ting som har skjedd i livet.
En oppsummering så har jeg blitt brutalt overfalt hjemme av 3 stk med pistol og kniv,truet på livet,frastøtt fra familie når jeg søkte "hjelp" etter dette. Altså,jeg reiste direkte til moren min og stefaren min da jeg var så forslått at jeg ikke klarte å kjøre bil,ble avvist totalt å fikk kjeft for at jeg kom dit tilfelle de skulle ta familien deres.
Vitnet mot personene som tok meg,ble lovt gull og grønne skoger av politiet men til slutt så satt jeg der alene med trusler både på jobb og fritid uten noe hjelp. Hadde 2 år jeg ikke sov når det var mørkt,så meg alltid over skulderen å følte meg kun "trygg" på Gardermoen da det var innenfor "rød sone".
Noen år etter ble jeg løyet på et barn,masse psykisk terror,herverk på bil,hu gikk rundt leiligheten på kveldstid,noe som trigget noen veldig dårlige følelser hos meg etter overfall.
Har aldri følt meg trygg etter alt dette,hverken ute blandt andre mennesker eller i forhold.
For 5 år siden ble faren min voldtatt i fylla i samme hus som jeg bodde i,jeg var nede å hørte lyder men jeg turte ikke å konfrontere da jeg trudde og frykter faren min endte i seng med kona i huset. Fikk fakta dagen etter da jeg konfronterte faren min å jeg måtte bo videre i det huset pga økonomi.
For 2 år siden døde faren min av kreft å jeg satt der nesten 24/7 i 3 mnd å sleit meg helt ut samtidig som jeg var igjennom operasjoner å også mobbing på arbeidsplass.
Fikk som sagt diagnose for kort tid siden å jeg har tenkt tilbake å jeg forstår veldig godt at både venner og kjærester har trukket seg unna.
Det er virkelig ikke lett å være sammen med personer som sliter med dette,men full respekt til alle dere som viser forståelse,empati og forståelse til partneren deres. Jeg kjenner igjen mye av det dere skriver fra tidligere forhold,også veldig fra mitt nylige forhold.
Dette ble et veldig langt innlegg å muligens litt slitsomt å lese da jeg har litt dysleksi.
Jeg hadde satt pris på å komme i kontakt med dere for å lære litt,prøve å forstå meg litt på hvordan deres erfaringer er så jeg kanskje kan ta det med meg videre i livet.

Hei,

Har lest gjennom tråden her noen ganger, og ser det er mange som har skrevet om egne erfaringer og kommet med kloke refleksjoner.
Jeg håper at det kanskje er noen som fortsatt er aktive eller følger med i tråden, da jeg sårt er på leting etter noen innspill til min egen situasjon.

Jeg er en kvinne som frem til for 1,5 mnd siden var gift (i 10 mnd) med min aldeles fantastiske og nydelige kone. Ganske ut av det blå (for min del) gjorde hun det slutt og søkte om separasjon, i følge henne selv på bakgrunn av enkelte gjentakende utfordringer (bl.a. mitt forhold til hennes alkoholbruk de gangene hun skal ut/på fest) i forholdet vårt. Separasjonspapirer og oppsigelse av felles leilighet var et faktum bare en uke senere, så det er liten tvil om at hun mener alvor..

Jeg sitter fullstendig fortvilet og hjerteknust tilbake, da det hele har skjedd fryktelig fort og jeg knapt har rukket å innse hva som faktisk har hendt.
Samtidig sitter jeg med mange ubesvarte spørsmål og tanker, hvor en del av de er knyttet til lidelse/diagnose.

Det er nemlig slik at hun fikk diagnosen kompleks PTSD for 2 mnds siden ca, etter en drøy mnd med utredning på DPS.
Dette som følger av henvisning fra psykolog som hun startet hos i fjor høst, på bakgrunn av at hun ønsket å «nøste opp i» en del ting fra en vanskelig barndom og oppvekst, med psykisk syk mor og lillesøster (begge med bipolar lidelse), samt. et ungt-voksent liv preget av et utsvevende/utagerende liv med ganske ukritisk atferd hva angår fest, fyll og seksuelle opplevelser, flyktige forhold og et par (dysfunksjonelle) langvarige forhold, etc. (Hun er altså seg selv bevisst (til en viss grad iallfall) at hun tidvis bruker alkohol som flukt/selvmedisinering fra det som er vondt inni henne, noe som flere ganger har ført til noen veldig ubehagelige episoder for oss begge (ref. min «aversjon» mot henne og alkohol (uten måtehold)).
Det viser seg også at hun selv fikk diagnosen bipolar lidelse for en 8-10 år siden, noe hun aldri selv har fortalt meg og som jeg ikke var klar over før et familiemedlem av henne nevnte det i en bi-setning et par uker etter bruddet, i den tro at jeg visste dette allerede (jeg aner ikke om denne diagnosen på noe senere tidspunkt er blitt «avskrevet» eller ei, men mistanken min heller mot nei, og at hun heller fornekter den i så stor grad at den for henne faktisk ikke eksisterer..)

Jeg har da brukt mye tid de siste ukene på å forsøke å forstå situasjonen jeg befinner meg i, og da har det vært naturlig også å lese meg opp på og sette meg inn i diagnosen(e). Og det jeg lærer der er jo at det faktisk kan forklare «en hel del». Ikke at jeg tror det er diagnosen(e) sin «skyld» at hun har valgt å gjøre det slutt, men det er likevel noen elementer i både det hun har sagt ifm. bruddet, samt. atferd/oppførsel og handlinger i etterkant av det, som jeg ikke helt kjenner igjen i den jenta som jeg har delt livet med de siste 2 årene.. :(
Jeg forstår selvsagt at selv om diagnosen er ny, så har hun nok levd med den mye lenger. Men som nevnt så er det nå en del ting jeg ikke helt kjenner igjen hos henne, som jeg undrer meg over i hvilken grad kan tilskrives (for meg ukjente sider ved) personlighet, eller lidelse.
Hun virker til å ha «skrudd av en bryter», da felles venner forteller at hun fremstår som om ingenting har skjedd og helt uanfektet av situasjonen hun står i; altså at hun har valgt å avslutte ekteskapet sitt, 10 mnd etter den lykkeligste dagen i vårt liv. Hun forklarte meg at bruddet ikke handler om verken manglende følelser eller at jeg ikke lenger er «bra nok» - tvert imot så er jeg fortsatt helt fantastisk, perfekt for henne, akkurat det hun ønsker seg, trenger og vil ha i en partner, og fortsatt med felles ønsker og drømmer for livet og fremtiden - hun bare orker ikke lenger å «ha det slik», og hun sa at hun ikke har vært lykkelig på lenge (uten at det har hindret henne/oss i å legge planer for nær og fjern fremtid som feks sommerferie, fjerde(!) forsøk på barn nå til høsten, tid vi skal flytte til hjembyen vår, etc.)..

Så det jeg lurer på er så enkelt og så komplisert som: er det plausibelt å anta at lidelse/diagnose spiller en rolle i (noe av) dette?
Er det «vanlig» å kunne skru av følelser på den måten der, og bare «bestemme seg for» å gjøre noe så drastisk og livsomveltende som dette, og som går på akkord med følelsene som (i følge henne) fortsatt var tilstede i bruddøyeblikket, for så å fortsette sitt eget liv som om verken ekteskapet eller hverdagen sammen i tosomhet ikke eksisterte for drøye 5 uker siden?

Beklager så mye for en altfor lang tekst - det er vanskelig å fatte seg i korthet når det er så mange elementer og faktorer som tankene mine svirrer rundt.
Jeg tror jeg bare prøver å forstå, i den grad det i det hele tatt er mulig, hva det er jeg «har med å gjøre» her, og ikke minst hva som er hva (person/menneske vs diagnose/lidelse).
Og hvordan jeg best kan/bør gå frem for å «nå gjennom» til henne med min kjærlighet og vilje til å kjempe for henne og finne tilbake til hverandre igjen, dersom det i det hele tatt blir rom for å gjøre det på et tidspunkt.

Setter stor pris på alle tanker og innspill!

Mvh

Det var en aldri så liten befrielse å komme over denne tråden.
Jeg møtte i sommer en person som var rask til å fortelle om sine tilknytningsproblemer og om traumer vedkommende jobbet med.
Jeg skal ærlig innrømme at dette var "fremmed grunn" for meg, så jeg aksepterte nonchalant premisset med at det var greit og vi fikk se hvordan det gikk...
Det gikk ikke verre til enn at jeg fikk bli kjent med det vakreste og nydeligste mennesket jeg har møtt, og vi ble ganske raskt kjærester. Vi har begge vært i jobb, men har sett hverandre hyppig i helgene.nå er det halvannen måned siden vi har sett hverandre. Halvannen måned som har vært så vond at jeg har hatt fysisk vondt i kroppen og mistet matlyst av ren og skjær savn etter det jeg opplevde med kjæresten i sommer. I løpet av disse siste ukene er det kommet tydeligere fram at det dreier seg om PTSD. Som betyr at jeg ikke kan komme på besøk og at de kjærlige ordene og den skråsikre "det er oss, du vet det" nå virker å tilhøre et annet univers... Jeg har kjent uro, usikkerhet, fortvilelse og mye bomull i hodet fram til jeg leste denne tråden. Samtidig har jeg kjent at det er denne personen jeg vil være sammen med, uansett. Jeg har erfaring med psykiske utfordringer i familien, så jeg er ikke fremmed for hva det kan bety av utfordringer for et forhold. Jeg innser at jeg kanskje har vært i overkant ivrig på å bekrefte kjæresten i den perioden vedkommende er inne i, med komplimenter, kjærlige og bekreftende kommentarer og meldinger på ulike kommunikasjonskanaler. Jeg får av og til meldinger som bekrefter at jeg er kjæresten tilbake, av og til meldinger som indikerer at følelsene for meg er døde.
Men i dag ble jeg på et vis var på at det dreier seg om mindre om hvilke følelser jeg blir til del i en periode med ptsd, og mer om hvordan jeg reagerer på det. Jeg sendte melding om at dette var ukjente problemstillinger for følelsene mine, så jeg har litt å jobbe med... Men jeg la til at jeg ønsker å jobbe, vil ha kjæresten min, uansett, for vi har det så bra når vi faktisk er sammen. Etter å ha lest tråden, kan det virke som det er både både litt riktig og litt feil å gjøre det på denne måten.
Men jeg finner god motivasjon for både å tro på oss og samtidig gi tid til kjæresten i den tiden som nå virker å oppsluke all energi og følelser.
Jeg tror på de gode dagene, er forberedt på mange tunge, men som andre her har skrevet, er det så verd det.for de gode dagene er bedre enn noe annet, og så er det kanskje lov å håpe at de blir flere og lenger med årene...

Hei.
Jeg er en mann på 49 år, og er i ferd med å skjønne at jeg svært sannsynlig har kompleks ptsd, og har slitt med dette siden barndommen pga en oppvekst med en svært vanskelig far..
Har lest innleggene her med stor interesse, da det er så mye jeg kjenner igjen her.

Jeg møtte i fjor sommer verdens herligste jente, vi klikket fra første stund, og i løpet av kort tid bodde jeg hos henne de ukene jeg ikke hadde barna mine hos meg.
Alt var bare herlig, og vi var i full gang med å planlegge felles fremtid.
Etter hvert begynte jeg å fokuserer på at jeg ikke fortjente denne flotte jenta, jeg nøt å se kjærligheten i øynene hennes, men tenkte at det varer ikke, snart ser hun hvem jeg egentlig er og forsvinner, på tross av alle hennes forsøk på å bevise det motsatte.

I våres gikk yngstemann ut av videregående, og tiden for at han skulle flytte hjemmefra krøp plutselig mye nærmere.
Dette satte i gang en voldsom prosess med masse for meg uhåndterbare følelser, og det gikk så langt at jeg begynte å tvile på egen kjærlighet i forhold til henne, jeg hadde på dette tidspunktet allerede begynt å skyve henne unna og isolere meg.
Til slutt gjorde jeg det slutt med henne, og angret umiddelbart, noe jeg har fortalt henne. Hun er naturligvis skremt, spesielt da jeg ikke klarer å gi henne en god forklaring på hva som skjedde, jeg klarer ikke forklare det for meg selv engang. Nærmeste forklaring for egen del er at jeg ble overveldet av følelser og tanker rundt egen opplevde ufullkomenhet.

Vi er fortsatt gode venner, og jeg vet hun fortsatt har følelser for meg, men tilliten har fått en stygg smell, og jeg håper å klare å gjøre meg fortjent til den igjen, for er det noe bruddet har vist meg, så er det at jeg elsker henne av hele mitt hjerte, og er det noe jeg ikke burde tvilt på, så er det henne.

Hei. Dette er veldig godt og vondt på samme tid å lese. Veldig leit å høre at kjæresten din sliter med dette. Har PTSD selv, men går på medisiner mot det, som fortrenger en del av de mer synlige symptomene (flashbacks og sånn). Jeg skal ikke uttale meg om alle så klart, men tror det er mye misforståelser rundt diagnosen, som skaper mye stigma. Mye av informasjonen vi leser tar for seg saker på sitt verste og mest ekstreme. Det er sjeldent at de som sliter med PTSD er farlige på noe som helst måte. Det kan være utrolig krevende å være rundt dem så klart, fordi vi bryr oss om dem og vil ikke se dem ha så vondt. Jeg hadde en psykisk syk kjæreste som var både fysisk og psykisk voldelig. Utifra det du forteller virker det ikke som han er sånn i det hele tatt. Det at min ex var sånn hadde nok mer å gjøre med hans verdier og livssyn enn kun hans psykiske plager. Kjæresten din virker nok til å bare ha det veldig tøft, og det kan han ikke noe for. Jeg vil likevel påpeke at det er viktig at du kjenner etter selv hva du klarer og passer på deg selv først. Du må kunne veie opp de gode tingene med de dårlige, og ta valg utifra det. Han virker til å ville det beste for deg ved å be deg holde avstand i disse periodene, men jeg tror ikke det skader å være på tilbudssiden, og vise han at du elsker han uavhengig av hva han sliter med. Så lenge han vet at du er der for han, og vil bry deg om han ubetinget, vil det nok være en stor trygghet for han. Det er en balanse når man er så tett på folk som sliter. Du vil jo naturligvis ønske å hjelpe, men du må ikke glemme deg selv❤️ Prøv å oppmuntre han til å snakke om det som er vanskelig, både med deg om du syntes det går greit, å kanskje med andre også, enten det er familie, venner eller en psykolog. Det finnes alltid en vei ut av mørket, og jeg er sikker på at han vil klare å finne den. Ønsker dere begge det beste❤️