Jeg er høygravid og det siste halvåret har det gått nedover med mannen min. Han har en psykisk lidelse og har vært gjennom mye, men de siste årene har ting gått ganske bra. Det virket riktig å få barn på dette tidspunktet.
Noen mnd etter at jeg ble gravid begynte han å slite mer med psyken igjen. Han har vekslet mellom et veldig høyt aktivitetsnivå, og depresjon når han ikke har kunnet være så aktiv. Han har brukt hasj på kveldene for å regulere seg selv, og for så vidt med god virkning, men jeg har hele tiden vært klar på at det er uaktuelt å ruse seg når vi får et barn.
Derfor satt vi en dato han skulle slutte både å drikke/dra ut og feste, og å røyke hasj. Han har vært utrolig innstilt på dette, men depresjonen blir veldig framtredende når han ikke kan få den bort med sosialt samvær og/eller rus. Han får sterke selvmordstanker. I går måtte han røyke igjen, pga sterke depressive tanker som han ikke klarte å holde ut. Nesten med min velsignelse, for jeg så hvor utrolig vondt han hadde det og hvor hardt han kjemper imot de tankene.
Jeg er selv sliten, bekymra og redd for hvordan det skal gå med oss og ham framover. Redd for at jeg må ivareta barnet helt alene, at han ikke skal klare å slutte å ruse seg, eller det verste: at han begår selvmord. Han kutta seg for første gang på 15 år for noen mnd siden, og sier at han er redd for sine egne impulser. Jeg ser han kjemper så hardt mot sin egen destruktivitet, og jeg er så utrolig redd for å miste ham. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe ham til å få det bedre. Han har jo hatt det mye bedre tidligere, også uten å ruse seg.

Dette tærer veldig mye på min egen psyke, og jeg er ekstra sårbar siden jeg er høygravid. Jeg skulle ønske jeg bare kunne bli ivaretatt, men jeg prøver å ikke belemre han med mine bekymringer. Da får han bare dårlig samvittighet og føler seg enda verre.

Er det noen som har noen tips til hva jeg/vi kan gjøre? Det positive er at han virker veldig innstilt på å bli en god pappa, slutte å ruse seg, og få det bedre. Han er helt enig i at det er uakseptabelt å røyke hasj i hjemmet vårt med barnet. Men hva kan jeg gjøre, rent konkret, de kveldene han har det som verst og har sterke selvmordstanker? Jeg føler meg helt rådvill.

Dersom han fikk medisinsk cannabis, ville du ha godtatt det?

skjønner du føler deg sliten
og at du føler deg rådløs
jeg er ganske enig med landing
du må få noen profesjonelle inn her
han trenger å ha et hjelpeapparat
for det skal ikke være din oppgave
du har et barn etterhvert å ta deg av
og du har heller ikke kompetansen
du skal være kjæresten hans du
og støtte ham på veien videre

Hei igjen og takk for svar.
Det går litt bedre med oss. Mannen min har klart å slutte med hasj (med litt medisinsk hjelp fra legen). Jeg tror han hadde abstinenser som gjorde ham ekstremt urolig når han gikk 2-3-4 dager uten, men nå som han har gått 3-4 uker uten, er han mindre urolig. Han drikker heller ikke alkohol nå for tida.
Han snakker med psykolog ukentlig, men i sommer (da jeg skrev innlegget) var psykologen på ferie. Han startet hos psykolog rett før sommeren. Og har god dialog med legen. Så han får absolutt hjelp.
Det går litt bedre, men han er fortsatt ikke i god form. Han har mye angst og uro, og blir veldig fort sliten, og jeg bruker mye krefter på å prøve å være der for ham. Prøve å hjelpe ham med å regulere seg selv (foreslå aktiviteter vi/han kan gjøre for distraksjon, bestemme at vi skal ha litt alenetid så han kan slappe av, prøve å overtale ham til å legge seg i tide, minne ham på å ikke lage for mange planer på en dag, osv.). Det tærer på meg, jeg skulle ønske at han bare klarte å gjøre dette selv. Han blir typisk veldig urolig på kvelden, og ønsker å ta beroligende medisin (men har fått ganske få piller som skal vare i 6 mnd). Jeg kan foreslå noe konkret vi kan se på på TV, og da har han ofte blitt roligere og distrahert, og trenger ikke lenger medisinen. Men det fordrer jo at jeg er våken og sitter oppe sammen med ham selv om jeg egentlig har et behov for å sove. Kan han ikke klare å se disse løsningene selv?

Nå er termin rett rundt hjørnet. Jeg har vært redd for at han er i for dårlig form til å være med på fødselen, men mange dager er såpass gode at jeg håper han klarer det.

Han har vært dårlig så lenge nå, at jeg har nesten glemt hvordan det er når han ikke er syk. Det er trist, fordi jeg vet at det ikke alltid har vært sånn som nå. I mesteparten av vårt forhold har han vært så velfungerende at jeg ikke har måttet ta slike hensyn og bruke veldig mye krefter. Psykisk sykdom er noe dritt, altså. Det blander seg med personligheten hans, og jeg har så dårlig hukommelse. Jeg må bare prøve å huske hvordan det har vært, og håpe at ting blir som normalt igjen.