Jeg har en veldig syk mor, og har strevd lenge med å være helt alene om omsorgen for henne. Hun er på det punktet at hun absolutt ikke klarer seg selv, og franekter omtrent all hjelp fra det offentlig siden hun enda er samtykkekompetent.

Jeg ble henvist til psykolog fordi det begynner å bli veldig mye for meg, og jeg fungerer ikke i normal hverdag - det er helt umulig å jobbe da hun lager kaos om jeg er borte en stund. I går ringte de fra DPS og sa at de måtte utsette fristen min til behandling som egentlig var neste uke, til 3 måneder fram i tid pga corona.

Jeg er utslitt. Jeg er enebarn. Og akkurat nå er jeg veldig redd for hva jeg kan komme til å gjøre om om jeg må snakke mer med henne i dag. Jeg trenger rett og slett en pause.

Jeg klarer det bare ikke! Jeg har eneansvar for en forelder som er alt annet enn lett å ha med å gjøre. Det står i alle epikriser. Alt av helsepersonell som har vært involvert sier at hun er av de mer vanskelige tilfellene. Hver eneste dag blir jeg kalt lat, udugelig, stygg, bedt om å reise til helvette... Jeg vet at det ikke bare er hennes feil, at jeg selv går litt i vranglås når det blir for mye, men det blir bare så mye, så ofte, hele tiden. Hun lager fullstendig ramaskrik når jeg sier at dersom hun ikke klarer seg selv så må hun ha hjelp - jeg kommer ikke til å gjøre henne bjørnetjenester fordi hun skal ha ting på sin måte. Det ender i kjempehelvette hver eneste gang. En gang tømte hun 70 liter vann over gulvet.

Mora mi er et ufyselig menneske, og det har hun alltid vært. Problemet er at jeg ligner ekstremt i oppførsel og det plager meg enda mer. Sykdommen er ikke unnskyldningen det har bare forverret seg så til de grader. En dag sa hun at hun skulle ønske hun ikke var mora mi, at jeg er en stor skuffelse og at hun ikke følte seg som mora mi. Alt døde i meg den dagen i forhold til hva man kaller følelser etc, nå er hun bare et problem jeg ser frem til å bli kvitt og jeg håper det blir veldig raskt. Jeg har absolutt ingen å støtte meg på, ingen å prate med om dette.

Fristedet mitt har blitt å ruse seg på benzos og smertestillende hver kveld. Jeg drikker ikke, men tanken har slått meg bare for å døyve ting. Har også vurdert å prøve cannabis eller andre rusmidler som ikke er på resept, og det skremmer meg veldig ettersom holdningen min alltid har vært at om det ikke er på resept så skal man heller ikke bruke det..alt bare for å å bli helt monoton et par timer. Prøvde Nozinan en stund. Ble helt zombie av det, funket for sjela, men kroppen ble sliten. Så jeg er godt på vei til å utvikle litt større problemer pga det her.

Hva skjer dersom du bare bryter kontakten og begynner å prioritere dine egne behov isteden?

Ta vare på din mor.en dag kan du angre og når du skrev at du venter på å bli kvitt henne.Vær forsiktig med ord en dag sitter du der alene og husker alt dette.

Du kunne kanskje ha formulert det litt annerledes enn direkte kritikk. Jeg skrev det her i ren fortvilelse for et par dager siden. Et par vennlige ord hadde kanskje vært bedre.
Jeg mangler ikke selvinnsikt og vet akkurat hvordan ståa er, hva jeg føler og hvordan det hele blir håndtert både av meg, og av offentlig. Det siste jeg trenger er noen som sier at jeg må bare stå i det og ta vare på mora mi. Det er nesten et hån, spørr du meg.

Det er ikke mulig å bare gå. Jeg har både vurdert det i alle vendinger og prøvd det. Jeg er låst fast.

Er du under 18 år eller umyndiggjort?

først vil bare si
mrsfreak bare poengterer
en dag er hun der ikke lenger
og så
det er åpenbart
du trenger pause fra din mor
er det ikke mulig
på en eller annen måte?
jeg skjønner
du er utslitt nå
tenker på deg <3

Alien hat skjønt det hva jeg mener.Tidsvis det er et hån for deg at jeg sier en dag kommer du til å angre.Du har kun en mor og man må finne seg i mye hvis en foreldrer er syk.utrolig hvor vondt det er å se når mennesker starter å se det som en byrde å være der for foreldrene sine.

Jeg mener at man bør stille opp for foreldene sine når de trenger det - frem til en viss grense. Så hvor mener du egentlig denne grensen skal gå?

Så lenge de lever selvfølgelig.Tenk på moren som har bært en i kroppen.Man bør være der for sine foreldre man vet ikke hva som skjer.Livet er flyktig og da kan du angre så mye i ettertid.i andre land er det selvfølge å ta vare på foreldrene og pleie foreldre uten at man klager el forventer noe.

Nei, her er det ingen selvfølgeligheter annet enn vårt norske samfunnsystem. Hvordan samfunnet er organisert i andre land er irrelevant i denne sammenheng. Vi lever i en velferdsstat og eldre/sykeomsorg er det offentliges ansvar her.

Mener du det virkelig?Jeg mener holdninger har mye å si faktisk og min mening er fortsatt man skal ta vare på sine foreldre selvfølgelig det medisinske det er jo leger men ja man skal ta vare på sine foreldre.Grunnen til at jeg nevnte andre land at det faktisk er slik i flere land at det er selvfølge.Vi to er tydeligvis uenige her men jeg holder fortsatt på min mening.

Den stat-borger relasjonen som jeg påpeker er ikke et meningsspørsmål - det er et faktaforhold. Da må man forholde seg til det, så lenge man bor i Norge og vil være en del av samfunnet her. Det er derfor jeg gjerne skulle sett at trådstarter forklarer hva h*n mener med å være "låst fast" i situasjonen, for det er en uklar formulering som ikke gir så gode muligheter for saklige innspill.

Jeg så i en tråd at du skrev hvor ensom du er og at du er alene om julen samtidig som du hele tiden har omsorg for din mor. HElsevesen bør jo også hjelpe men samtidig mener jeg man skal ta vare på sine foreldre.Jeg så jo hvor du skrev at moren din er ett ufyselig menneske samtidig syns du jeg kritiserer deg.Hvordan kan man kalle sen mor ufyselig og ja jeg mente det en dag kommer du til å angre på slike ting.

Jeg syns du gir gode, praktiske og saklige råd, Trondheim 2020. Håper trådstarter tar seg tid til å lese og vurdere.

Dette med anger for ikke å ha vært til stede for en forelder som ikke er noenlunde velfungerende mentalt, er ikke så enkelt som noen i tråden synes å mene.
Hvis trådstarter har brukt så mye av seg selv på sin mor som beskrevet, er det ingen rasjonell grunn til å kjenne dårlig samvittighet eller anger for ikke å ha vært tilstede for sin mor. Da bør en få kjenne på at en har gjort alt i sin makt for å støtte en syk forelder.

Du lefler med tanken om å begynne å drikke... Forståelig det. Alkohol kan dempe stressfølelsen, og kanskje både ansvars-og skyldfølelse. Men den kan også forsterke en følelse av utilstrekkelighet og de negative meldingene du har fått fra din mor, kan slå deg i en ruset bevissthet som en tung, råtten og sleip fisk.

Å drikke for å døyve smerter blir fort som en dårlig one-night stand. Det kan være behagelig under akten, men du våkner med noe du skulle ønske var ugjort.