Hei. Jeg har fått mannen min til å ta kontakt med psykolog pga ptsd. Han vil helst bare la være å prate om det, men vi vet begge to at han ikke blir kvitt ptsd og de plagene han har pga det. Men for han er det veldig vondt og tungt å åpne den "boksen" i hodet. Han vil bare ha lås på boksen. Jeg fikk han til å ta kontakt med lege som henviste han til psykolog. Når han prøvde helt alene å ta kontakt med legen ble det sendt en akutt time samme dag, men det var ikke det han skulle ha. Så vi måtte ta kontakt med lege i lag der jeg pratet 99 % av tiden og han gråt 99% av timen. Så i dag skal han til sin første time til psykolog (bortsett fra akutt timer for noen år siden, som det var jeg som fikk han til å dra til). Kjenner jeg får dårlig samvittighet siden han egentlig ikke vil prate med psykolog, men jeg vet at han ikke klarer å bli frisk helt selv. Helt frisk tror jeg ikke han blir. Jeg er redd for hvordan resten av dagen blir siden han lå mye i senga etter bare en lege time over nett. Men det er vel nok det at han har åpnet "boksen" sin.

Han ser lite glede i livet. Det er nå snart 4 år siden han ble fysisk og psykisk syk. Han var helt frisk før steriliseringa i 2019... Så fikk han pvps og ptsd og ble deprimert. Selvmordstanker. Han har ingen tillitt til helsevesenet siden det var de som ødela han ved steriliseringa. Så han er livredd for at psykolog skal ødelegge han enda mere.

Det er en smertepsykolog som mente han bør legges inn på Modum bad, men det får han ikke lov til siden vi ikke hører til det fylket. Har ikke søkt, men jeg har pratet med dem i tlf. Så tenkte en annen plass da, men han fikk avslag i Trondheim på dps fordi han må først prøve vanlig psykolog. Så får vi se da, håper bare dette gjør han bedre og ikke dårligere. Jeg ser jo for meg det kan bli en dårligere periode fremover, men forhåpentligvis blir det bedre med tiden pga psykolog timer.

Føles rart med dårlig samvittighet for å "presse" han til psykolog og redd for at han skal få et slags hat til meg pga dette. Men jeg vet at jeg har hjulpet han masse den her tøffe tiden. Flere her som tok initiativ til at partner tok kontakt med psykolog?

Tror du at du presser han mest fordi du kjenner at du trenger at han blir bedre, eller mest fordi du ønsker inderlig å hjelpe han? Ingen gale svar

Mest fordi vi har barn og de trenger han. Å for å få han til å føle seg bedre, for han hater seg selv nå pga at han tok sterilisering. Å det er tungt med snart 4 år med en mann som er psykisk syk.

Han er mild til moderat deprimert sa psykologen på fredag (leste i journalen hans, har hatt tilgang til den i flere år nå siden jeg er den som har gjort mesteparten av papirarbeid, har klagesak til NPE inne). Å det vises veldig at han har PTSD skrev psykologen. De vil utrede han for annen spesifisert vedvarende personlighetsforstyrrelse. Han kom hjem, ville være alene. Å senere lurte han på om det er et krav jeg har til han, at han er hos psykolog. Jeg sa nei, for jeg er redd han til slutt vil hate meg om han må fortsette. Å vet ikke hvor mye det vil hjelpe å være hos psykolog om han selv virkelig ikke vil. Han har avtale 4 uker senere. Men han vil ikke fortsette der, det blir for tungt for han. Han blir dårligere. Noe jeg regnet med, dårligere før man kanskje blir bedre. Men han har ikke troa på at det hjelper å prate med psykolog. Å jeg vet at han ikke klarer det uten hjelp. Så forhåpentligvis vil han en gang i fremtiden. Men har sagt han bør dra neste gang og forklare at han rett og slett ikke tåler å være der, å få gode papirer på det slik at jeg kan sende det til advokaten vi har pga norsk pasient skadeerstatning.

Han tror han aldri vil tilgi seg selv med å ha stolt på legene og ikke undersøkt mere før sterilisering selv. Jeg tenker det er legene som bør ha hatt ansvar for å fortalt om at man kan få ptsd og pvps etc. Savner at han har glede i livet og sex livet vi hadde.

Har du noen tro på at han og du kunne trives med sexlivet, også uten potens? For det var tap av potens som var problemet, sant? Det er andre måter å ha sex på

Tror du at det største problemet hans er selvhat for å ha stolt på legene eller at det er det konkrete problemet, og at han ikke vet hvor håpløsheten skal plasseres?

Han får ereksjon, men det er selve orgasmen som er vond og som han ikke får dopamin og glede av. Så jeg tror det største problemet er at han virkelig savner orgasmen han hadde før steriliseringa. Før steriliseringa runket han 1-2 ganger per dag, om han ikke hadde sex med meg. Om han plagdes med å sove var det bare å runke.

Så det savnet han har etter orgasmen han en gang hadde er stort. Han finner ingenting som kan erstatte det. Å det gjør nok at han enda er deprimert og jeg tror han vil være kronisk deprimert. Han er snart på 4.året med depresjon. Så det at han finner så lite glede i alt av livet, smitter jo litt over på meg.

Jeg kan se masse små gleder i mitt liv, f.eks sitte å spise mat, lage god mat eller drikke til barna våre og se den gleden og takknemligheten de får av det. Gleden av fjelltur, trening etc.
Han blir med på fjelltur sammen med meg fordi han vet det gjør meg glad, men han hater å gå på fjellet og trening. Jeg vet trening er sunt for psyken, så vet han egentlig har godt av fjelltur. Men kjipt at han ikke ser noe positivt med noe annet enn tiktok og se film med barna. Å han sitter veldig mye med telefonen sin eller tv. Han sier det er godt å slippe å tenke på noe annet. Men jeg blir både sprø av bråket, føler meg nedprioritert og at barna blir det. Å vanskelig å lære barna våre at man ikke kan sitte alt for mye med telefonen når pappaen gjør det...

Han setter mere pris på nærhet nå enn før steriliseringa, før var det jo litt sånn mere sex, jo mere nærhet ble det. Men han er en mann som virkelig har elsket sex, så han vil innerst inne verken kutte der ut eller redusere det. For det er ikke han. Men nå den siste tiden er det blitt redusert. For jeg vet at han synes det er ensformig nå. Før fikk han orgasmen til slutt. Men det skjer jo ikke nå, evnt så er det bare en vond straff. Å når jeg vet at sex blir kjedelig for han, så motiverer ikke det meg. Å det er enda sårt at han ikke har orgasme med meg, selvom jeg skjønner grunnen og at det ikke er meg det er noe feil med. Men jeg føler meg jo mindre attraktiv siden jeg ikke kan tilfredsstille mannen min på samme måtenlengre. Men det har jo ikke vært godt å være delaktig i å gi han vonde orgasmer i 3 år heller. Heldigvis tvang jeg han ikke til sterilisering, det var han som ville det. Men da uten å vite at man kunne få smerter og miste sex gleden/orgasmen.

Han føler at han alltid blir å hate seg selv for å ha tatt sterilisering og ikke ha googlet noe på forhånd. Jeg har sagt at det fins hjelp fra psykolog. Men han takler det ikke. Han ble dårligere sist psykolog time og vil ikke fortsette. Han sa han kunne fortsette om det var et krav fra meg. Men jeg tror han til slutt vil hate meg om jeg tvinger han, så det trror jeg ikke er lurt. Han hater mammaen sin fordi hun anbefalte sterilisering. Han liker ikke å møte henne, han får mere selvhat da. Men det har vel sikkert med ptsd også å gjøre. Mye triggere.

Jeg har sagt til han at nærhet er viktigere for meg enn sex. Men den dagen han sa han ikke ville ha sex, at vi måtte slutte med det for å skåne meg for smertene han får under orgasme. Så kjente jeg at noe sex vil jeg ha, for helt uten blir veldig uvant. Selvfølgelig, man kan jo venne seg til ting. Men jeg følte meg enda mindre dame/attraktiv hvis vi ikke skulle ha sex. Så etter ca 1 uke tok jeg det opp med han om han i alle fall kunne gjøre div med meg, å da sa han at sex også gikk, men det presset om å må få orgasme ville han ikke ha. Så det er jo noe vi nå må bli vant til, at det rett og slett er sex uten orgasme. Å for min del kan det bli en vane etter hvert. Men tror det påvirker han for mye til at livet hans vil noen gang føles ok. Han vil nok aldri godta å ha blitt fratatt orgasme gleden. Å det å ikke godta kan gjøre livet vanskeligere. Så er redd jeg alltid vil måtte leve med en mann med depresjon. Det er også tungt å være pårørende. Lever med sykdom selv, men det er lettere for meg.

Han plasserer håpløsheten i en koffert i hodet og låser den. Så håper han det er godt nok. Men jeg tenker at han blir aldri bedre om han bare fortrenger det. Jeg tror han må ha hjelp fra psykolog for å få ptsd mildere og se om depresjon kan bli bedre. Å prøve å få mindre selvhat.

En smertepsykolog i Trondheim har kun sett et annet menneske på ca de 30 årene hun har jobbet, som har mere selvhat enn han, ellers var han nr 2 av den med mest selvhat. Hun mente han bør legges inn.

Gå for innleggelse! Om han blir med på det. Kanskje han blir med på det etterhvert.

Imens høres det ut som at en positiv utvikling i sexlivet er mulig. Forstår godt at han ikke vil ha sånn orgasme, og tenker at du forstår grunnen mer og mer på et emosjonelt nivå med tid og stunder. At du føler deg like sexy igjen. Mesteparten av sexen skjer jo faktisk utenom orgasmen. Masse deilig som kan skje der

Jeg har ikke klart å lese alt .... men kan han ikke re-opereres?

Refertilisering, heter det visst. Jeg søkte det opp

Han er refertilisert. Han fikk mindre vondt da heldigvis. Så mindre vondt generelt og mindre vondt ved utløsning.
Men han er ikke bra enda.
Å psykologen for noen uker siden sa at ptsd fremstår veldig tydelig. Men det vet vi, han har fått den diagnosen 2 ganger før. Så fikk han mild til moderat depresjon nå. Å de vil utrede han for andre spesifiserte vedvarende personlighetsforandringer.

Han takler ikke å prate mere med psykolog her vi bor, for det er samme navn på sykehuset som han var hos for å få sterilisering. Så bare å se det navnet på regning fra psykolog gjør han dårligere + han tror ikke de kan hjelpe han. Jeg har sagt han kan dra til et annet fylke, å spurt om han tror der er best med innleggelse eller bare å prate nå og da. Han sier han ikke klarer å tenke tanken en gang, så han vet ikke.