Faren min fikk kreftdiagnosen i 2016 og siden da har han gradvis blitt verre, men særlig de siste månedene har han blitt mye dårligere. Han er innlagt på sykehus akkurat nå og for å være ærlig vet jeg ikke om han kommer til å bli bra nok til å bo hjemme igjen, før han ble innlagt fikk vi allerede besøk av hjemmetjenesten 4 ganger om dagen for å passe på ham. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette her egentlig, jeg orker bare ikke å holde alt inne lenger. Selv hvis det går bra i sommer....vet jeg fortsatt ikke hva jeg bør gjøre fremover. Jeg er 21 og skal egentlig tilbake til studiene til høsten, problemet er at jeg studerer i en annen by og slik situasjonen er nå vet jeg rett og slett ikke om jeg bør dra. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på moren min og lillebror (16) som må takle alt dette alene til vanlig, kan jeg virkelig dra fra dem? Jeg sliter allerede med mye angst når det kommer til studier og fremtidlig karriere og alt det der, og nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg som om jeg bare har falt gjennom et hull og eksisterer ikke i den "virkelige" verden lenger, alt som skjer utenom pappas sykdom virker så ufattelig langt unna "min" verden.

Dette var utrolig trist og hjerteskjærende å lese. Jeg er 22 og min far døde i desember av kreft, familien min gikk igjennom mye av det du beskriver med hjemmesykepleien og mange sykehus besøk. Jeg ser at det er en stund siden du postet dette, men hvis du vil må du gjerne sende meg en melding så kan vi prate litt, om hva du måtte ønske.

Høres helt jævlig ut.. Jeg turte ikke å flytte for å studere, siden min mor er på livsforlengende. Så jeg tar fulltidsstudie som er samlingsbasert, slik at jeg kan være hjemme å passe på min mor. Du må nesten føle på det, å se om han blir verre eller du kan se om du kan studere i din egen hjemby?
Gjerne ta kontakt hvis du vil snakke :)

Du bør holde motet.kanskje tenke at faren din også kan bli frisk

Hei,
Jeg mistet pappa til kreft for et halvt år siden, da jeg var 23. Jeg hadde reist i et halvt år med jobben da jeg fikk beskjed om at han var blitt dårligere. Fikk flytte hjem til hjembyen min, der jeg bor bare 5 minutter unna han og mamma. Jeg er veldig glad for at jeg kom hjem så jeg fikk tilbrakt den siste tiden med han (8 måneder). Jeg vet at han ville at jeg skulle fortsette i jobben, som var en spennende karrieremulighet, fordi han ville mitt beste, men jeg er glad jeg tok valget om å slutte og angrer ikke på tiden vi fikk sammen. Husk at det er du som skal leve med deg selv etterpå og at den eneste som vet hva som er rett for deg, er deg selv. Faren din vil nok bare det som er best for deg og jeg tror ikke det finnes noe rett eller galt svar. Jeg har forrrsten også en lillebror og en mor som jeg føler et ansvar for å ta vare på. Kjenner meg mye igjen i det du skriver, så du er ikke alene om det er noen trøst.

Hei,
Jeg mistet pappa til kreft for et halvt år siden, da jeg var 23. Jeg hadde reist i et halvt år med jobben da jeg fikk beskjed om at han var blitt dårligere. Fikk flytte hjem til hjembyen min, der jeg bor bare 5 minutter unna han og mamma. Jeg er veldig glad for at jeg kom hjem så jeg fikk tilbrakt den siste tiden med han (8 måneder). Jeg vet at han ville at jeg skulle fortsette i jobben, som var en spennende karrieremulighet, fordi han ville mitt beste, men jeg er glad jeg tok valget om å slutte og angrer ikke på tiden vi fikk sammen. Husk at det er du som skal leve med deg selv etterpå og at den eneste som vet hva som er rett for deg, er deg selv. Faren din vil nok bare det som er best for deg og jeg tror ikke det finnes noe rett eller galt svar. Jeg har forrrsten også en lillebror og en mor som jeg føler et ansvar for å ta vare på. Kjenner meg mye igjen i det du skriver, så du er ikke alene om det er noen trøst.