Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er kjæresten min deprimert? Eller er han bare lei av meg? Og hvordan tar man det opp?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er kjæresten min deprimert? Eller er han bare lei av meg? Og hvordan tar man det opp?

feb 19 2020 - 10:06
**Advarsel: Langt!**

Kjæresten min og jeg har vært sammen halvannet års tid, vi er i slutten av 30-årene / begynnelsen av 40-årene. Jeg har vært gift i mange år, han har knapt vært i et seriøst forhold før, men har en lang rekke korte, ganske overflatiske forhold bak seg. Kan også nevne at han har mild asperger og adhd, i tillegg til at en psykolog en gang skal ha diagnostisert han med unnvikende personlighetsforstyrrelse - hvor relevant alt dette er, vet jeg dog ikke. Men han er i utgangspunktet en svært utadvendt type, uredd i møte med folk og har bøtter av sjarm og karisma. Derfor er det vanskelig for andre å tenke seg at han kan slite med noe, men jeg mistenker at det er noe som ikke er som det skal her.
Siden jul har han etter eget utsagn slitt med en del tungsinn. Det har vært mye sykdom hittil i år, og det har betydd sykmelding, flere antibiotikakurer og mye fokus på helse. Han har vondter her og der som ikke legene kan finne noen spesiell årsak til, og han har engstet seg mye for det. Men det er jo ikke dette som er det viktigste.
Jeg opplevde til å begynne med at interessen for alt som har med sex å gjøre dalte -han har vært åpen om at han bare ikke er i den modusen nå og ikke klarer tenke på det. Først tok jeg det veldig personlig, men sett i større sammenheng skjønner jeg at det kanskje handler om mer enn bare det, så tar det der stort sett ikke personlig.
Han tilbyr mye varme, kos og nærhet, så jeg føler meg ikke avvist, men jeg tar det rolig på den fronten for ikke trigge prestasjonsangst og forventningspress, for det er noe han er sensitiv for. Og når han er utafor, som nå, synes jeg det viktigste bare er å opprettholde nærhet og intimitet uten at det forventes noe mer helt til han er klar for det.
Så den biten går greit.
Det andre jeg tenker mye på, er at han sier han føler seg tom og likegyldig til det aller meste nå for tiden. Han har lenge sagt han har et flatt følelsesliv pga en tidligere livsstil med mange uforpliktende og løse forhold, noe som har gjort at han føler lite generelt. Men nå går det på mye mer enn bare sånne forholds-ting. Han mangler energi og tar seg for eksempel innimellom fri fra jobb for å sove eller se på tv. Til vanlig er han veldig glad i å trene, noe som pga sykdom har det blitt satt litt tilbake, men hører ikke han snakke om at han bruker disse sporadiske fridagene på trening, som han ellers ville gjort. Det sitter langt inne for han å si at ting ikke er helt på stell, men jeg merker det på hele han at det er noe. Han er nokså åpen med meg, for meg stoler han i alle fall på, og han forteller om en maske han har på seg på jobb og blant folk, for rollen hans er jo å være han positive, energiske fyren, så for ikke skuffe, må han kjøre på med det. "Det går greit på dagen", svarer han når jeg spør om han har det bra. Det er et stort "men" her, og jeg hører på han når jeg snakker med han på telefon at han ikke er seg selv, selv om han prøver.

Jeg har tenkt at han sikkert er lei av meg og angrer på at han gikk inn i et forhold når han egentlig er vant til å være singel, for det er så lett å ta slikt tungsinn personlig.
Samtidig har vi hatt det veldig bra i det siste, og om han har vært redd for å virkelig gå inn i forholdet, har han fått gutsen til å satse. Er ikke mer enn et par uker siden jeg hørte av kompisene hans at han hadde snakket så varmt om meg og at han var klar for å roe seg, bli voksen og gå for meg. Og det samme har han i grunn sagt til meg. Jeg har følt meg så trygg og vært glad rundt han inntil nylig, og det har i tur gjort han glad. Så det er ingenting spesielt som har skjedd som skulle tilsi at han er på vei ut.
Han har stort sett vært helt som vanlig mot meg inntil nå, men nå føler jeg han skyver meg litt vekk. Det gjør han gjerne når det har gått bra mellom oss en stund - da kommer det derimot en eller annen form for motreaksjon som skal øke avstanden mellom oss og det varer gjerne noen dager. Da vi for eksempel fant ut at vi ville gå fra datingfasen til å være sammen, tok det en uke, så kom han med ideen om åpent forhold og å bli swingers-folk. Men jeg tar det ikke personlig, og det vet han, så det går over.
Akkurat dette her føler jeg dog på meg ikke er en form for protestoppførsel. Jeg hører på stemmen hans at den er tommere, samtidig som han blir lettere rørt av ting han ser på tv, så her er det mye rart. Den manglende livsgnisten, tapet av energi og libido, samt tomheten og likegyldigheten han skildrer, gjør at jeg begynner lure på om han kan være deprimert. Han har på tøys sagt at det sikkert bare er en vinterdepresjon, og han er ikke avvisende når jeg tar opp slike temaer (jeg har hatt et par depresjoner selv, så vet hvordan det er), så jeg føler på meg at det er noe.

Men hvordan tar man dette opp? Jeg spør han jo hvordan han har det, for han vet jeg vet at det ikke er helt topp. Og vi har snakket om at jeg har lagt merke til enkelte av tegnene jeg har skildrer over. Men jeg har lissom ikke fått meg til å spørre om det kan være at han er deprimert, for jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det på en god måte.
Vet ikke hvor jeg vil med dette, egentlig, men jeg kjenner dette gjør meg litt urolig, både fordi jeg er veldig glad i han og vil at han skal ha det bra, men også fordi jeg er redd han er ferdig med meg. Og om han er deprimert, hvordan kan jeg ta vare på meg selv oppi dette samtidig som jeg bryr meg om han?

Avatar

Nok et sent svar

des 1 2020 - 21:09
Hei.

Som så mange andre svar her inne, kommer dette også sent.

Kan jeg begynne med å spørre hvordan dere har det nå?

Jeg ble sammen med noen med PTSD med tilknytningsangst i sommer og vedkommende har nå en lengre periode med " nedetid". Jeg prøver i all avvisning å tilegne meg kunnskap om tilstanden gjennom bøker og internett. Men det er vondt likevel. Vondt at den som kalte deg kjæreste for en måned side nå ikke klarer å se for seg å være i et forhold med noen.
Det gjør ekstra vondt fordi du kjenner at du aldri har hatt så sterke følelser for noen før. Verdens nydeligste og mest utrolige menneske under "oppetid".
Det er likevel en uvant tilstand å forholde seg til, derfor føles det som å gjøre feil gang på gang. Det er en sterk konflikt innvendig mellom hva som føles "riktig" og hva som faktisk er det, i følge litteratur og råd. En ønsker så inderlig å prate med vedkommende, formidle hva h*n betyr for deg, og forsikre vedkommende om at angsten er ubegrunnet. Samtidig vet du at det er helt feil tilnærming....
Og spesielt når det å ta beina fatt og løpe fra det hele føles helt uaktuelt.

Jeg håper dere har kommet i en god flyt igjen. Det er litt sånn, at det er kanskje en kronglete vei å gå, men elsker du noen, trenger du ikke å gå den korteste veien...

Håper at det går bra for dere.

J.
Til forsiden