Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ektemann med bipolar lidelse type 2 - noen flere der ute?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kjæreste til bipolar 2

mars 24 2020 - 02:29
Ser det er en gammel tråd, men regner med at dette fremdeles er et aktuelt tema for mange.

Jeg er sliten og vurderer å gjøre slutt annenhver dag. Vi har vært sammen i nesten 2 år, vi har 3 barn hver, hvor 5 er voksene å flyttet ut og mi yngste på 15 år er her 14 dager av gangen.

Han er den mest fantastiske mannen jeg noen gang har møtt på de gode dagene sine, men på de dårlige er det vanvittig mye dritt han klarer å lure ut av seg og så pakker han sakene og skal gjøre slutt. Han er fantastisk med datteren min og holder seg rolig når hun er hjemme, hun er datteren han aldri fikk og han er faren hun skulle ønske at hun fikk❤ Han fortalte meg tidlig at han var bipolar, men jeg var forelsket og sliter med mine ting, så jeg så ikke på det som et problem, å det var heller ikke det før nå siste halvåret, nå er det han som gjelder, han har snudd døgnrytmen sin fullstendig rundt, sånn at nå våkner han ikke før mellom åtte og ti på kvelden, han sitter oppe hele natten å ser på serie og film. Han er ikke i noe spesiell periode nå, han klarer bare ikke å få snu døgnet igjen, så klager han på at vi har for lite sex, men når skal vi ha tid til det når vi ikke er våkene samtidig lengre ikke går det Ann å avtale noe, for han er ikke våken og klarer heller ikke å stå opp tidligere hvis det skulle være behov for det. Vi skulle flytte sammen, men sånn som det er nå så går ikke det, jeg og jentungen kan ikke liste oss rundt hele dagen for at han skal få sove.
Han er veldig kjærlig, god på å snakke om følelser og tanker så lenge det er hans, mine får han ikke med seg, han har allerede bestemt seg for hva jeg føler og tenker, så da har det ikke noe å si hva jeg sier.

Vi er ikke sosiale lengre, vi er begge ufør så vi sitter hjemme og legger godt på oss.

Huff nå ble det mye her, jeg har ikke noe å snakke med lengre, så nå trengte jeg å få ut litt, har ikke sett han på over en uke (Vi bor 5 min å gå fra hverandre) Så skulle han komme hit i dag og spise middag sammen med oss, men nok en gang så klarte han ikke å stå opp, å når jeg blir skuffa og lei meg så sier han at han skjønner det, men jeg må også huske at jeg er frivillig sammen med han....

Nå er jeg bare sliten og har det ikke bra, men å være uten han er heller ikke et tema????
Avatar

Til Prøvekanin

mars 30 2020 - 11:54
Du skriver at "Han er veldig kjærlig, god på å snakke om følelser og tanker så lenge det er hans, mine får han ikke med seg, han har allerede bestemt seg for hva jeg føler og tenker, så da har det ikke noe å si hva jeg sier." Det kjenner jeg veldig igjen i kjæresten min (hatt et av-og-på-forhold i 2 år). Han er bipolar 1, og det er først det siste halvåret at jeg har skjønt at manglende empati kan være en del av denne diagnose. Det gjelder sikkert ikke for alle, og handler sikkert om faser, medisiner (min er uten behandling) osv. Men det er uansett tøft å hele tiden oppleve at mine følelser ikke blir tatt på alvor mens hans følelser er de eneste rette.

Jeg har prøvd å leve med ham. Prøvd å leve uten ham. Prøvd "avstandforhold" og prøvd å ta en dag av gangen. Det kan funke bra i inn til 3 uker, men så gjør jeg et eller annet feil i hans øyne, som får ham til å kutte kontakten, oppsøke andre damer osv. og da er jeg helt knust. Men plutselig er han der igjen, og vi har det helt herlig helt til jeg tråkker feil igjen - og vi rykker tilbake til start...

Er det vanlig for bipolare (i manisk fase) å gi andre skylda for alt som går galt? Ikke meningen å være frekk, men det er sånn det føles for meg...
Avatar

lite innspill..

nov 23 2020 - 15:16
Jeg har hatt en mann som var bipolar. Vi fikk tre barn sammen. Mange opp og nedturer,. Jeg elsket han og er enda glad i han. Det forsvinner ikke, men det ble vanskelig å bo sammen, og jeg ble selv deprimert og fikk angst over hverdagen. Jeg følte det som om jeg hadde et fjerde barn, og jeg trengte en mann for å hjelpe meg med barna. Ikke en som forgjeldet oss og som stakk av osv. Det ble vanskelig.

Nå er vår eldste datter blitt voksen selv, og vi har begge funnet oss en ny partner for mange år siden.. Eks- mannen min ble bedre med årene og gjerne mer moden, og fant liksom roen med sykdommen, og har vel egentlig ikke hatt noen store episoder på svært mange år. Han har eget firma og mange ansatte. Vi skal faktisk feire jul sammen med ungene og våre partnere. Så vi er liksom familie enda.

Men over til det jeg skriver her for og vil advare om; Husk barna. Husk at bipolar er arvelig, og blir utløst av blant annet vanskelige oppvekstforhold. Så når dere sliter her over den syke mannen deres- husk at dere dessverre kanskje vil møte samme lidelse hos barna deres. ..og da må dere faktisk være sterke nok psykisk til å møte det. Det nytter ikke å slite seg ut på en mann, som krever for mye av oppmerksomheten deres. Dere som har barn, har et hovedansvar og det er barna. Og barna kan ikke ha en syk far som stort sett bryr seg om seg selv, og en nedbrutt mor. .

...livet har gitt meg ett par vekkere og sjokk underveis. eks-mannen min og ett av barna mine har dessverre slitt med psykisk sykdom, men det å slite skal aldri være en unnskyldning for å ikke ta sin del av ansvaret for hverdagen. Slik skal det ikke være. Det må ikke være en unnskyldning for et godt voksen menneske for å ta ansvar, eller at dere skal fungere som mor for personen, som jeg leser at noen av dere gjør. Det er helt uakseptabelt. Da bør man ta en pause og finne sammen på en bedre måte i så fall.

Så er det sagt! :)
Til forsiden